Tuesday, July 26, 2011

Når følelsene går over til tomhet.

"I stillhet og i tillit skal deres styrke være" - Jesaja 30.15

Bare i håp til Gud vær stille, min sjel, for fra ham kommer mitt håp.
Salme 62.6

I det jeg skulle gå av toget fra Stange til Hamar stoppet alle. Praten, bevegelsene og lydene. Den stillheten jeg var med om klokken 12.00 i dag er det sterkeste jeg har opplevd. Det har vært så mye ord, så mye nyheter, så mye TV, bilder og prat. Ingenting kunne vise så mye respekt til ofrene, som et minutt stillhet. Ingenting kunne tale så mye i mot denne terrorhandlingen, som et minutt stillhet. ingenting kunne knytte det norske folk så mye sammen, som et minutt stillhet. Ingenting kunne viderformidle mer kjærlighet, omsorg og nærhet, enn et minutt stillhet.

I dag kunne ingenting tale like høyt som et minutts stillhet.


Det er rørende å se hvordan alle samles for å stå opp i mot det som har rammet våre land. Tårene som renner i stillhet for de rammede. Det er ingen skam å gråte. Tragedien har rammet oss alle. Kjære fine lille vakre Norge. Jeg er enda mer stolt av å være norsk. Sammen holder vi hender. Politiske debatter har plutselig ikke så mye å si. Småkonflikter og krangeler er uviktig. Vi er ett folk og tragedien binder oss sammen på en unik måte. Vi blir sterkere. Vi trenger hverandre. Vi trenger den lille ekstra samtalen i butikken, og den ekstra klemmen på gatan i fakkeltoget. Vi trenger en litt ekstra lunsjpause for å prate ut. Vi trenger å la tårene renne. Vi trenger hverandre. Og vi trenger kjærligheten.

Tre døgn har gått siden ondskapen rammet Norge. Tre døgn, og mange sier at alle de intense følelsene går til tomhet. En tomhet som trenger stillhet. I denne tomheten kommer Jesus. Jesus kommer med sin omsorg og kjærlighet. Jesus omslutter. I stillheten kommer han med sin nærhet.

Vi prøver å forstå. Vi kan aldri forstå.
Men noen ganger trenger vi stillheten for å kjenne styrken.

Noen ganger er det stillheten som taler sterkest.