Hverdagets helter

En hyllest til hjemmevärende mödre i Aftenposten:

http://www.aftenposten.no/meninger/debatt/article3985744.ece

Absolute Stop - Chocolatee

Ja.... okej, det siste man skal gjøre rett etter å ha inngått en avtale om en måneds sjokoladestopp er å se på bilder av flytende, varm sjokolade som lukter ut av skjermen.Jeg gjorde det... men jeg har fortsatt ren samvittighet.

I'll be strong.

Vær beredt for kanskje litt følelsesmessige up and downs med en betoning av at jeg kanskje synes noe synd på meg selv i min første bloggmåned i 2011.

Da vet du hvertfall hvorfor, og det finnes ingen grunn til å ta det personlig
God januar

Det er advent..

Jeg vet ikke. Det er ett eller annet i adventstiden. Noe skapende, lengtende. Noe litt smertsomt vakkert som er så vanskelig å sette fingeren på. Så store forventninger til morgendagen, til dagene og tiden framover. Alt hva Gud har for meg framover, närt og lang langt der framme. Det er noe i adventstiden som skaper en helt ubeskrivelig visshet i meg om at Gud er trofast. Om at Jesus er i, rundt og med meg.


Noe så smertsomt vakkert at jeg ikke vet hvor jeg skal gjöre av meg, og jeg vil löpe fra det fordi jeg ikke vet helt hvodan jeg skal håndtere det. - Tör jeg å stole på at det er så fint? Det med Gud.. Det er for bra til å väre sant. og da vil jeg på en måte löpe fra det fordi alle typer av realiterer i denne verden sier at det ikke er mulig.

Da er det godt å se og kjenne og vite at det er den realiteten som er målestokken. Det er den realiten som virkelig er en realitet. Det er Guds realitet som er ekte. Han har den fullstendige oversikten. Han planter sin vilje i våre hjerter, så vi kan stole på det han har fortalt oss, selv om det rundt ikke samsvarer med det vi kjenner dypt og gjemt i våre hjerter. Da er det viktig å gjöre som Jesu mor, Maria, gjorde. Hun gjemte alt i sitt hjerte, det bare hun visste og kjente var sant. I hjertet fant hun hvile og visshet og tillit til at det Gud sa var realiteten, selv om alt og alle sa imot. For hvem kunne tro at hun ni måneder etterpå ville föde en sönn? Det må ha värt ni lange måneder for Maria.. Men med Gud er alt mulig. Og i ni måneder gikk Maria å forberede seg på å ta imot Guds sönn. Det er det vi gjör nå i adventen.

Det er den overnaturlige vakre realitenen som er eksistens, liv og hele vår grunn for at vi puster og nå nyter av vinter i vinterland og lengter til jul.

ALT bygger på Gud og Gud er trofast. I alt.

Det er så godt. Så ubeskrivelig, skremmende, smertsomt og fantastisk avslappende. Smertsomt fordi vi av og til må våge å slippe det som bekymrer oss, det som presser. Smertsomt fordi vi av og til må våge å miste taket om frykten. For av en eller annen merkelig synes vi frykten kan bli trygg.

Ingenting er sikkert. Ingenting i dette livet er noe vi vet at vi alltid kommer til å ha. Det er i vissheten om hans trofasthet som gjör at jeg kan senke skuldrene, lukke öynene og bare väre trygg.

For, midt i alle livets jordsjelver, vet jeg at jeg alltid vil lande i fanget på Gud om jeg skulle snuble og miste taket.


God advent.

fredagskväll.

Fredagskveld og jeg sitter her i sofakroken. Stearinlysene brenner og jeg ser på speilbildet mitt i speilet som blander seg med glimt av snøen som faller ned utenfor. Sitter her og myser på min takknemlighet til det livet gir meg. Til det Gud gir meg. Å jeg lengter. Lengter etter så mye. Det er snart første advent! Det betyr at det snart er 1. desember og jeg skal sørover, til Norges syden; Mandal. Tenk det. Fire dager med verdens beste! Og etter det skal jeg tilbake til Uppsala for en rask svippom for fullføre terminen på skole og jobb med beste stil. Så drar jeg HJEM til mamma og pappa den 17. og skal treffe HELE familien. Å jeg savner savner savner savner! Alt og alle!! Hele tiden! Nyttår igjen blir med min kjære og jeg elsker det!!

Så langt tenker jeg nå. Kommende måned blir den beste i hele år! Jeg lover, jeg skal skøyte, jeg skal danse, jeg skal klemme mamma og pappa og skal slenge meg rundt halsen på min kjære.

For så heldig er jeg.

The unspoken words

God

The unspoken words you hear.
What no one else can understand, see or hear
You'll take that until your heart and embrace it.

Fill me with the peace that comes out of your fountain of Love.
Because you are the defination of peace.

Hear the prayer of my heart dear Father
because even I don't know what my heart is saying

But you know Lord
Hear the unspoken words of my heart

Rapport: S i skog og mark

...Å gå på bibelskole er nesten som å väre journalist i Hamar Arbeiderblad!

På tide med ett kort blogginnlegg igjen, så folk faktisk leser hele blogginnlegget?

Tror det :)

Her kommer en snutt om hvor kult det er å väre i skogen i to dögn.
Med min "kjempespennende" er jeg faktisk ärlig, selv om jeg kanskje har en manglende egenskap til å väre veldig overbevisende.

Dessuten tror jeg at jeg og Aleks har en lysende framtid som reportere! Eller hva tror du?

God has he's own sense of humor...

For over fire år siden lovet jeg meg selv å aldri synke så "lavt" igjen. Jeg lovte meg selv at jeg aldri skulle selge en eneste burger til, og aldri stille spørsmålet "small, medium eller stor meny" igjen. Jeg lovte meg selv at jeg aldri skulle stå i osen av fett eller krangle med kunder. Det eneste jeg fortsatt kan prøve å holde er det siste. Og hvem skulle trodd at jeg sitter her med en dyp takknemlighet over alt sammen?? Dere som kjenner meg til fire år tilbake vet hvor flau jeg var for å jobbe der. Hvordan jeg gjemte meg da kjentfolk kom innom og hvordan jeg virkelig misslikte jobben som egentlig gjorde det slik at jeg kunne kjøpe ett nytt par sko i uka og kjøpe sjokolade uten å telle kronestykker.

Det er derfor jeg ler nå, for Gud sender meg tilbake med ett takknemlig hjerte, som en slags payback mot min dårlige attitude mot det som egentlig er en stor velsignelse; Jobb.

Jeg vet at Gud sendte meg til Sverige av større grunner, men jeg tror han også bevisst har lært meg noe viktig. Jeg var for stolt til å ta det inn på andre måter, så det måtte inn the hard way.

Klag aldri! Vær ydmyk og ikke altfor stolt.
- Det kan føre til at du må lære på den harde måten, - slik som stole mennesker som meg har måtte gjøre.


Gjennom ydmykhet får vi verdighet... det tok det meg laaang tid å forstå. Jeg har alltid hatt en sytede tendens til å klage over det jeg gjør. Jeg har vært "for god til allt" og alltid fått "det jeg vil ha". Selv om jeg i Norge har verdens beste jobb og jeg jobber med det jeg elsker mest, så har jeg likevel alltid funnet noe å klage over... Alltid. Jeg har sett på meg selv som for viktig for visse saker.

Hele meg har inneholdt en motbydelig holdning mot dette. Og fordi jeg var for stolt til å innse dette måtte jeg lære det som sagt; The hard way. Gjennom å faktisk oppleve ett halvannen år uten jobb. Gjennom det har jeg fortstått betydningen og velsignelsen som ligger i det å ha noe å gjøre, og SAMTIDIG tjene penger! Å kunne forsørge seg selv, å kunne kjøpe mat uten dårlig samvittighet! Derfor er jeg så uendelig takknemlig til Gud. Fordi han gjorde det som måtte til for å knekke stolheten min, og banke i meg litt ydmykhet bare fordi jeg nektet å høre uten å erfare. Det har vært dritt å lære det på denne måten, men jeg tror jeg vil ha igjen for det resten av livet. For i takknemlighet ligger en glede som gjør livet så mye mer morsomt!

Utfordringen nå ligger i å bevare denne takknemligheten i travle og slitsomme tider. Man kan ALLTID finne noe å klage over. Selv i drømmejobben, drømmehverdagen. Alltid. men vet du; Det har kun med vår holdning å gjøre. Vi selv bestemmer om vi vil nyte av livet, eller å nekte oss å se det positive. For det finns ALLTID noe å glede seg over, det finns ALLTID noe positivt.

Snu det heller den veien.
Jeg skal selge hver eneste burger med glede og med all min kraft. ... og jeg skal stadig minne meg selv på å aldri klage på min jobb.

Hahaha jeg elsker Guds fantastiske sans for humor...! <3>

Norsk i svensk skog og mark.

– åja men du är vel van vid så här? Du är vel typ född i berget, är du inte?

– Jo visst, självklart, svarer jeg alltid.


Jeg er i full gang med å pakke sekken til to døgn ute i det fri, uten mat og på sann norsk overlevelsesinstinkt. Det jeg har forstått er at alle svensker har ett bilde av nordmenn men vandrestav i hånden, sekk på ryggen på toppet av verdens høyeste fjell.

Noe som forsåvidt er ganske sant..

Og jeg er klar! Absolutt topp inspirert og redo til alt som skal møte meg. Jeg har holdt meg uten kaffe en uke, for mine klassekameraters skyld, så ingen skal noen gang fortelle meg at jeg er egoistisk. Jeg sparer de for en mengde utbrudd i savn etter kaffekoppen. Vi vet absolutt nada om hva som skal skje, bortsett fra at vi kommer til å bli pressa psykisk og fysisk.
- en gyllen grunn til å unne seg å ha litt temprament, tenker jeg.

... Og jeg som trodde at jeg skulle gå bibelskole. Og her blir hele gjengen sendt ut villmarker og blir straffet alle mann om en av oss prøver å smugle oss så mye som en halv sukkerbit. Jeg forsøkte å finne måter å smugle det med meg, og jeg tror faktisk aldri de hadde funnet ut av det om jeg hadde sydd litt sukker inn i undertøyet.

Jeg fant ut at det var mindre bibelsk gjort så jeg holder meg til reglene og dropper sukkeret. Dog jeg fortsatt prøver å finne ut hvor i Bibelen det står skrevet om todøgnskogsturer uten mat i minusgrader.

Til slutt fikk jeg også bestemt meg for jakke. Jeg ville jo ha den lilla nye 24-jakka. På ett sett vil man jo ikke se helt ut som en taper der ute. Men det ble til med den blå-litt for store fordi Tom sier at den er litt varmere og mer praktisk.

Taper eller ikke.
Jess. Vi sees om noen dager. Jeg skal nok klare med bra. Friluft og fjellklatring er jeg jo vant til. Jeg er jo født med fjellsko på beina.

Jeg er jo faktisk helnorsk.

Gelius, sex og Bibelen

Gelius har med boka si gått langt over streken
...Samtidig er det ikke bare Gelius jeg reagerer på. Det som får meg til å reagere enda mer er vår tilsynelatende evne til å tie stille.

INgentinggjør meg mer trist en det som jeg leser i norske aviser om Gelius sin bok "Sex i Bibelen".

For å si det sånn: Jeg kjenner ikke igjen så mye av det han skriver med noe av det som jeg har lest i min Bibel..

Om jeg noen gang skal presentere meg som kristen, er det siste jeg vil å bli identifisert med prest Einar Gelius. Greit at jeg har et dårlig forhold til han fra før i og med at han er vålrenga fan, og at jeg skrev et langt brev til han som 17-åring hvor jeg kjeftet han ned for å gå i mot Bibelens sannheter. Den gangen turte jeg aldri å poste brevet. Men nå får det være nok.

Saken er den at Gelius i dag slapp ut en bok "Sex i Bibelen". Jeg har ikke lest den og har aldri tenkt å lese den. Men jeg har dog lest en anmeldelse og noen referanser til boka i tillegg til et par utdtrag av setninger fra boka. Jeg trengte ikke lese mer. Jeg ble kvalm.

Mennesker som dette perverterer begrepet "kristen" og "prest" ved å skrive slike saker og så kalle seg dette. Det Gelius gjør er at han lager seg noe helt nytt ved å bruke ett fåtalls ord fra Bibelen, mikse det til sine egne setninger og i tillegg legge til perverse ord og beskrivelser. - Og fortsatt hevde at det er Guds Ord.

Vi må ikke glemme salme 119.160: Summen av Guds Ord er Sannhet.


For å si det kort: Jeg er ikke enig med Gelius om at porno er noe positivt og jeg er ikke enig at sex før ekteskapet er "helt greit". Jeg er ikke enig i at Bibelen "oser av sex og erotikk" (hvorfor må den på død og liv handle om det- det er jo ikke det som er sentrum av universet, eller er det jeg som har misforstått?).

Gelius sier at sex i kirken ses som "skam og skyld". Det er ikke den Gud jeg kjenner sitt syn på det i alle fall, for han har skapt det. Han skapte sex til noe rent, vakkert, som en kjærlighetsak mellom to (ikke tre) mennesker - innenfor ekteskapets rammer.

Kjære kristne venner: Gjennom å konkurrere i å være så liberale som overhode er mulig mister vi vår tro. Er det ikke heller da bedre å være noe konservativ? Tro kan ikke eksistere på bevisst kompromiss. For tro er tro. Og tror vi på Bibelen som Guds Ord så tror vi på hele. Stillhet er farlig. Stillhet samtykker. På tide å reise seg, eller hva?
Eller hva er vi egentlig redde for?

Vi trenger noen i dette landet som reiser seg som forbilder i sunn livsstil og som forsvarer Bibelen og vår tro. Og kan ikke våre kirkeledere gjøre dette,

....så får vi gjøre det selv.

Typ Motvind

Noen dager våkner man bare og man bare kjenner trykket. Puta skriker etter en ekstra klem, og melken trives best på gulvet. (De hersens svenske melkekartongene). Sykkelen roper höyere enn vanlig og vinden har plutselig blitt utrolig sur.


Å hvor jeg absolutt ikke elsker silke dager hvor motvinden ikke er spesielt hard, men man kan ikke akkurat kalle det medvind heller. Heller en sterk motvind som får en til å fighte, enn en svak som smyger seg over deg og som tapper deg for krefter og gjör deg likegyldig, motlös og får deg til å sovne på dekket.
For det er kanskje den vinden som er den farligste?

Men vet du, det er gjennom de små hverdagsmotvindene vi blir trent. Trent til å möte de motvindene som kommer til å komme i löpet av livet.. Jeg vet ikke så mye om seiling men jeg har lest at selv om det til tider blåser ganske sterkt mot båten i opptil 60 grader motvind går det å gjøre god fart framover.(dog ikke direkte motvind, men ganske skarp sidevind kalt bidevind) Man må bare vite de riktige grepene og klare å seile så langt opp mot vinden som mulig med fylte seil. Med dette kan man oppnå stor fart. (Rom 8.28: "Vi vet at alt tjener til det gode for dem som elsker Gud." Han kan altså bruke til og med det vi ser som minus for å få oss framover!!). Men blir man overmodig risikerer man å få vinden rett i mot – man havner i ”vindøyet” - slik at seilene blir stående å blafre og båten stopper. Blir man for defensiv, taper man konkurransen.

Jeg vil bruke seilene mine riktig. Jeg ber og önsker av hele mitt hjerte at Gud skal läre meg å styre mine seil så jeg kan ha fart framover - uansett hvilken vind jeg möter.

Hver dag, ALT VI GJÖR er en invistering i framtiden. Og med det perspektivet blir plutselig livsseiling i motvind spennende. Man kan trene seg i å bli glad over å söle melk over hele gulvet på grunn av de hersens svenske melkekartongene.

Jeg har litt å läre.

Dagen da jeg ble oppropt på flyplassen.

Jeg har alltid drömt om det. Og da jeg flyttet til Sverige for å starte nok en höst her, fikk jeg endelig oppleve det. I tillegg fikk jeg forresten erfare hvordan det er väre 11 kilo over på vekta, løpe maraton i kapp med en gråtende femåring på en flyplass med tusen kilos vesker i tillegg til at jeg fikk brett ut hele sin private usystematiske håndbagasje på gulvet ved Gate 42.

Jeg ble kjört til flyplassen av min kjäre Ess klokka fem om morgenen. Tidene var noe finberegnet. Det pleier aldri å väre noe problem for meg om jeg kun er på flyplassen en halvtime før flyet går. Tre kvarter pleier å være allright. Nå kom jeg til å ha en time! Jeg hadde sagt fra til Norwegian at jeg kom til å bringe to kofferter. Noe som gjorde at jeg måtte etterlate halve klesskapet og mesteparten av favorittskoene mine tilbake i Norge. Jeg savner de.

– Du har 11 kilo overvekt. Dama så bare dumt på meg. Dama i Norwegianluka som liksom skal väre snille med jenter som meg. Syk var jeg også. Jeg syntes hun burde väre snill med meg. Dessuten pleier Gud å svare på bönnene mine om å slippe over med litt overvekt i amerikakofferten. Men han slutter kanskje på det tidspunktet med utnytter det og tar det som en selvfölge at han lukker öynene på mine fiender?

For nå var forsåvidt dama bak de spisse brillene min fiende. Det kjentes sånn ut. Den lille kofferten hadde hun allerede sendt i veg. Ond så hun ut også. Stiv i håret og hun knep munnen sammen. Nå bad hun meg betale 700 spenn for at jeg skulle få med meg klesskapet og flyttelasset mitt.

Jeg nektet. Så jeg tok med meg den 33 kilo tunge kofferten på det trange flytoalettet. Der var det noen damer som så dumt på meg i deg jeg hastigt slengte kofferten på gulvet og begynte å grave ut det tyngste. böker, bukser... sko. Jeg puttet det i en ekstra veske jeg heldigvis hadde med. Jeg stappet sekken og fikset en ekstra pose så den nesten sprakk. Så sprang jeg tilbake til luka, etter å ha prövd å smiske med noen av de andre Norwegian folka for å slippe å betale. Men jeg fikk ingen benåding. etter 4-5-6 forsøk gav jeg opp. Jeg var sinna. Tiden begynte å renne ut for meg. De skulle bare visst hvor mye jeg de siste årene har brukt norwegian og hvor trofast kunde jeg er. Jeg prövde å si det til de. De viste null forståelse. Så frustrert gikk jeg tilbake. Heldigvis kom jeg til en annen luke en dama med de spisse brillene. Men jeg la merke til hvordan hun glodde på meg i mistro på at jeg ikke kom til å betale. Fortsatt hadde jeg 7 kilo i overvekt. Norwegianmenn er hyggligere en damene og gav meg minus to kilo. Da ble det kun 300 spenn for å få med meg flyttelasset mitt. Jeg svelget hardt og betalte og ble fylt av hygglighetens gave (må ha kommet fra oven) og jeg klarte å si "ha en fantastisk dag". Tenk hva Gud kan gjöre gjennom oss.

Jeg stelte meg i kø til securitykontrollen med en veske, en sekk, kameraveske og pose. I tillegg hadde jeg noen ekstra lag på meg med klär og et par sjal ekstra rundt halsen og jeg begynte allerede og bli litt svett. Men jeg er smart så jeg klarte å få det til å se ut som noe av bagasjen jeg hadde tilhörte han foran meg og noe til hun bak meg så securityen ikke trodde at ALT var mitt. Jeg slapp gjennom. I det jeg pröver å usynlig stable all "håndbagasje" på meg og finne ut hvilket gate som venter på meg hörer jeg en stemme som gjör at jeg slipper å lete.

"Sandra Lovise Sätrang til Gate 42".

Suppekul. Jeg tok bena fatt. For de som er kjent på Gardemoen så er 42 ett lite stykke inn til höyre. OG du må gjennom taxfree og masse glassparfymeflasker. Det gikk bra. Jeg dyttet bare til et par mennesker. Jeg var dessuten ikke den eneste som sprang. Men jeg var den eneste med fire kolli håndbagasje. Jeg sprang. Fort. Eller fort er relativt. For meg var det fort. Jeg hang meg på en femåring som løp gråtende foran meg. Jeg prøvde å løpe i kapp med han. Synd jeg ikke hadde trent på en stund.

Jeg møter Gate 42 hivende etter pusten og bråstopper og forsøker å gjøre flere ting på en gang; Gjemme noe av håndbagasjen mens jeg leter etter legitimasjon og biletten jeg selvfølgelig har klart å miste på veien. Great. Som om ikke det var nok klarte jeg i leteprosessen miste den den halveis lukkede veska og alt detter ut. ALT. Lommebok, en sko, undertøy, bøker i form av alt fra Arva Kalvø til Bibelen, melkesjokoladen som ikke er til å unngå når jeg flytter øsover, for ikke å snakke om at tampongene klarte å finne veien ut og rulle rundt i gate 42.

Suppekul

Så... jeg stablet sammen håndbagasjen, viste legitimasjonen, mumlet takk og fant plassen min.
Jeg unngikk øyenkontakt med norwegianfolka.
Det var kanskje like greit.

Did you die today?

Det er t kjent begrep i kristne sammenhenger at vi må dø fra oss selv så Gud kan komme og virke gjennom oss. Forstår vi betydningen av det? Å dø fra sine svakheter er nå veldig greit. Men du tenkt på at det også innebærer dø fra sine sterkeste styrker?

"Jeg er korsfestet med Kristus. Jeg lever ikke lenger selv, men Kristus lever i meg". Gal. 2.20

"VI ble altså begravet med ham ved dåpen til døden, for at likesom Kristus ble oppreis fra de døde ved Faderes herlighet så skal også vi vandre i nytt liv." Rom 6.4

"Han sa til alle: Om noen vil komme etter meg, da må han fornekte seg selv og hver dag ta sitt kors opp og følge meg." Luk 9:23

Jeg hadde besøk i går. Av min kjære Line som nå bor i min naboby; Stockholm. Vi havnet i en samtale som fikk meg til å se noen ting plutselig litt klarere.

For selvfølgelig vil jeg dø fra mine svakheter så Gud kan bruke det og vise sin styrke. Å dø fra mine svakheter er ikke noe problem, jeg vil jo ikke ha de. Men er jeg ville til også å dø fra mine styrker så han kan vise sin allmektige styrke? For mine styrker vil fortsatt begrense han om de ikke dør, for mine styrker er ikke uendelig sterke, de stopper ett sted.

Tør jeg å være absolutt.... Ingenting?
Tør jeg å dø fra mine ord, gjerninger, tanker og drømmer?
Dø fra det så Gud kan multiplisere mine ord, gjerninger og tanker og drømmer? Da blir det null creds til meg om han skal gjøre alt.

Men så utrolig spennende det er når kun kan bruke oss til hva han vil uten at han blir "limited" For Gud har ingen begrensninger! Da kan ALT skje. Da vil det også være lettere å holde på sin ydmykhet. For stoltheten er det farligste som finnes.

Dør vi fra oss selv, er det kun Gud som kan virke. Og da tilhører ingenting av æren oss.
Og hver dag er det ett valg vi står i. Ikke en gang i uken eller en gang i året. Hver eneste dag står vi ovenfor utfordringen; Vil jeg bli brukt maksimalt av Gud i dag? Stiller jeg meg fullt og helt tilgjengelig - i dag?

Om gjør jeg det hver dag?
for å være ærlig - Aboslutt ikke.
Men jeg vil.

Jeg vil huske hver dag, å dø hver dag fra mine styrker og svakheter, hver dag, så jeg kan få maksimalt ut av Gud.
Så Gud kan bruke meg maksimalt hver dag.

Så hver dag jeg nå våkner og ser meg i speilet om morgenen vil jeg starte dagen med;
Did you remember to die today?

Alt jeg vil

..er å være med Jesus.
Alt jeg vil.
er å være med Jesus.
Alt jeg vil.
er å være med Jesus.

Mitt hjerte lengter. Det verker. En lengsel dypere enn hjertet. En lengsel som trenger seg inn til det indre av sjelen.

Gud. Alt jeg vil; Alt jeg vil er å være nær til ditt hjerte.
Og at du skal være nær til mitt hjerte.

Fyll meg. Form meg. Fyll mitt hjertes lengsler.
Gud min bønn er; Fyll meg mer og mer. Omslutt meg mer og mer. For du er i alt og rundt alt.

My heart has heard you say, “Come and talk with me.”
And my heart responds, “Lord, I am coming.”
Psalm 27.8

LIfe is still the best thing

Jeg har den siste uken flyttet til Sverige, Kjørt tilsammen minst 50 timer og et par hundre mil. ; Jeg har vært på besøk i Mandal. Der fant jeg det jeg hittil har kåret den fineste kafeen i verden jeg noen gang har vært på. Faktisk.Så jeg skal ikke beskrive den bare nevne de store vinduene mot havet og stolene med lilla fløyelstrekk, jeg sier det med en gang; Misunn meg.


Jeg har foresten en kjæreste som bruker 335 kroner en pocketutgave av Donald Duck striper fra 1950-tallet - i innbundet form. Det er forøvrig hans andre, siden den første i serien fikk han kun for 200 spenn. Jeg som trodde telefonselgere hadde en forgjeves jobb. Takket være kjæresten min har selgeren hvertfall fått noen ekstra kroner i provisjon.

Nå er jeg tilbake i Uppsala. Spiste nettopp den siste biten av sjokolade som var i kjøleskapet. Har tidenes viggoparty fordi mine roomies sviker en norsk sjel og stikker av både til til Arlanda og Gøteborg.

Så da sitter jeg igjen og fikser det praktiske. Jeg skal ha meg svensk bankkonto. Det er ikke så lett, men kundeservice svarer fort. jeg har lagt fram stemmekortet,for ja, tenkt; Jeg får delta i valget i Uppsala län. Valget er om 8 dager. Hvilket partier som finns i Sverige vet jeg ikke enda.

I tillegg har jeg vospiel med å skrive jobbsøknader.
Selv om pasta er veldig undervurdert, så kunne det likevel vært ok å redusere mengden pasta fra 7 dager i uka til 6 dager i uka.

Livet er fortsatt best. Med eller uten pasta.


Cheers

Behind the scenes

Jeg begynte dagen i dag med å kjøre i grøfta. I journalistbil. Gjørma ledet meg ut i kanten og jeg gravde meg bare lenge ned. Er ikke vant til slikt. Så kom det fire sykkelentusiaster som hjalp meg opp av gjørmehullet. Så da var en gråtkvalt og frustrert samtale med pappa klokka åtte om morgenen bortkastet. Seriøst journalist på jobb da vettu.

Etter det hadde jeg fire kilometer pluss skogklatring med mye rom og tid for å tenke og finne ut om jeg virkelig vil bli journalist. Treningen inneholdt klatring i kratt, skog og snubling i gjørme. Ingen skal noen gang le når jeg kaller meg friluftslivmenneske. På ryggen var en noen kilostung sekk, mens armene var full opptatte med ett kamerastativ, et filmkamera og et stort speilreflekskamera med to ekstralinser. Rundt utstyret hadde jeg avispapir og poser for å forsøke å holde det tørt. Forgjeves.

Forsåvidt et jeg hvor ukult det er å gå rundt og le høyt for seg selv helt alene. Men jeg måtte, - på grunn av den absurde situasjonen jeg var i, før jeg i det hele tatt hadde fått begynt på arbeidet, for målet var jo selvfølgelig gjørmehullet og det lå fire kilometer framme. Det førte hvertfall til at syklistene begynte å smile passerte synes jeg ikke aner hva var. Men du kjenner meg; For meg er det alltid bare hyggelig å kunne bidra til noen ekstra glade fjes.

Etter at jeg kom fram til gjørmebadet trenger jeg ikke si så mye. Men jeg har hvertfall bevist mine svømmeferdigheter og balansekunster. Akrobatikk er definitivt noe for meg. Spesielt landingsmanøvrer i ulike stilarter. Heldigvis kom den fem timer lange gratis kaldusjen som sørget for å fjerne gjørmen og etterlot seg våte klær, - gjennom mine fem lag med klær.

Jeg vet jeg ser kul ut og som en ekte journalist på jobb når du ser klærne jeg bruker ute på feltet. Dagen startet med en annen jakke men den gikk dukken. Ellers; her får du vite alt du trenger å vite alt om hvordan jeg egentlig bruker dagene når jeg er på jobb.

Resulatene ses forøvrig på min kjære avis www.h-a.no.





Neste gang jeg skal på jobb tar jeg på meg vannfast maskara.