Noe så smertsomt vakkert at jeg ikke vet hvor jeg skal gjöre av meg, og jeg vil löpe fra det fordi jeg ikke vet helt hvodan jeg skal håndtere det. - Tör jeg å stole på at det er så fint? Det med Gud.. Det er for bra til å väre sant. og da vil jeg på en måte löpe fra det fordi alle typer av realiterer i denne verden sier at det ikke er mulig.
Da er det godt å se og kjenne og vite at det er den realiteten som er målestokken. Det er den realiten som virkelig er en realitet. Det er Guds realitet som er ekte. Han har den fullstendige oversikten. Han planter sin vilje i våre hjerter, så vi kan stole på det han har fortalt oss, selv om det rundt ikke samsvarer med det vi kjenner dypt og gjemt i våre hjerter. Da er det viktig å gjöre som Jesu mor, Maria, gjorde. Hun gjemte alt i sitt hjerte, det bare hun visste og kjente var sant. I hjertet fant hun hvile og visshet og tillit til at det Gud sa var realiteten, selv om alt og alle sa imot. For hvem kunne tro at hun ni måneder etterpå ville föde en sönn? Det må ha värt ni lange måneder for Maria.. Men med Gud er alt mulig. Og i ni måneder gikk Maria å forberede seg på å ta imot Guds sönn. Det er det vi gjör nå i adventen.
Det er den overnaturlige vakre realitenen som er eksistens, liv og hele vår grunn for at vi puster og nå nyter av vinter i vinterland og lengter til jul.
ALT bygger på Gud og Gud er trofast. I alt.
Det er så godt. Så ubeskrivelig, skremmende, smertsomt og fantastisk avslappende. Smertsomt fordi vi av og til må våge å slippe det som bekymrer oss, det som presser. Smertsomt fordi vi av og til må våge å miste taket om frykten. For av en eller annen merkelig synes vi frykten kan bli trygg.
Ingenting er sikkert. Ingenting i dette livet er noe vi vet at vi alltid kommer til å ha. Det er i vissheten om hans trofasthet som gjör at jeg kan senke skuldrene, lukke öynene og bare väre trygg.
For, midt i alle livets jordsjelver, vet jeg at jeg alltid vil lande i fanget på Gud om jeg skulle snuble og miste taket.
God advent.
