Saturday, August 31, 2013

Det går mot mørkere tiden (og jeg må inntrømme at jeg elsker det!). Jeg kan ta et dypt pust, lukke øynene og synke ned i sofaen. For med høsten kommer kvelder i sofakroken med en kopp kaffe. Ingenting er vel bedre enn det.

Om høsten blir jeg alltid litt mer tankefull. Har alltid litt flere tanker til ettertanke. Og jeg liker det. Drømmene våkner litt på ny, og en lengsel starter å gro. Gud føles nærmere (selv om han nok har vært like nærme hele tiden), og jeg kjenner hjertet mitt bare er fullt av gode følelser når jeg tenker på alt og alle rundt meg.

Livet som gift er fortsatt herlig. Man blir fort vant, kunne ikke tenkt meg noe annet.  I kveld har jeg vært alene hjemme. Det fører med seg litt mimring. Dermed legger jeg ut videoen jeg gjerne ser et par ganger om dagen. Filmen jeg lagde til bryllupet til Tom. Jeg liker den :)




Wednesday, May 29, 2013

Hallo, Fru Olsen!

På død og liv. Jeg skulle aldri gifte meg med en Larsen. Ikke en Jensen. Og for all del;
ikke en Olsen. Uansett hvor kjekk eller vellykket en hvilken som helst fyr var kunne jeg ikke synke så lavt. Er du klar over at det er 50.655 i Norge som har Olsen som etternavn? Veldig spesielt og særegent. Vel, nyttårsaften ble det en Olsen ekstra. 


Er det plass til det egentlig, i det landet her? Begynner ikke Olsenbanden å bli litt for stor?
Av en eller annen grunn klarte han å lure meg. Vi inngikk et kompromiss: Vi kjører alle navnene begge to! Men vi vet jo alle det: Kjært barn har mange navn. Men jeg skjønner at det kan være slitsomt. Jeg må stave meg gjennom mine tjuefire bokstaver. Og det er et problem å være et såpass kjært barn. Ikke er det plass på postkassen med alle navnene. På brevene fra banken har de forkortet navnet mitt. På bankkortet er det forkortet. Til og med på Facebook er det ikke plass til hele navnet på en linje. Er det ikke plass til hele meg? Jeg må passe meg nå. For med dette innlegget kan jeg få 50.655 mennesker i Norge etter meg. 

Men ingen Olsen må ta dette personlig. Jeg har jo til sjuende og sist etter hvert forstått at fru Olsen er ganske så populær. Hun brukes som eksempler i mattestykker på ungdomsskolen og pensumlitteratur på universitet. Jeg kan jo være Mary-Kate og Ashley Olsens ukjente søster. Det er i hvert fall det jeg sier til meg selv.

Så jeg skulle aldri hete Larsen. Jensen. Og for all del ikke Olsen. Så han må være inderlig spesiell. Denne mannen min. Mandalitten. Er jeg ikke heldig? At jeg tok navnet Olsen vil alltid være et bevis på det. Det er en hyllest til mannen min. 

For han er så fin at jeg godt kan være 

Fru Olsen.

Tuesday, March 26, 2013

Change

Jeg hadde aldri trodd jeg kom til å ha en så lang bloggpause.


Og siden sist er jeg forlovet og gift. Jeg har ny bil og ny jobb. Plutselig var jeg litt mer voksen. Selv om det ikke føles sånn. Så det er kanskje derfor jeg sluttet å skrive. Jeg trengte å omstille meg, leve lykkerusen helt ut, uten behov for å skrive om det. Å være nygift er en fantastisk følelse. Og jeg er det jo enda. Bryllupet var en drøm, mer enn en drøm. Jeg elsker å være gift. Det er totally awesome.

Snart skal jeg poste bilder fra bryllupet så da er det bare å følge godt med. Skal se om folk klarer å oppdage bloggen igjen etter så lang tid i dvale.

Så om dette skal bli en husmorblogg nå? Neppe. Utrolig nok er man den samme før og etter et bryllup. Hvem hadde trodd det?

Men jeg begynner å bli vant til journalistlivet. Ta telefoner. Jeg sitter ikke i to timer før jeg tør å ta en telefon lenger slik jeg gjorde i 2006. Har jeg nevnt at jeg hadde telefonskrekk? Så valgte jeg å bli journalist. Smart som jeg er. Men frykten forsvant. En lærdom om at å utfordre seg selv aldri er feil.
Jeg springer rundt med kamera og blokk og prøver å se smart ut. Derfor har jeg igjen funnet fram brillene som jeg benyttet i mattetimene på videregående.

Man snakker med den ene og den andre og innser at alle er vi mennesker. Ordførere, prester, politiker, næringslivfolk, kulturfolk og journalister. Men alle innser kanskje ikke at journalister også er mennesker. Og det får man også høre. Men det blir man vant til. Utrolig nok.

Om man blir hardhuda? Kanskje mot de riktige tingene. Alt trenger ikke tolkes personlig. Men om man blir mindre følsom? Det tror jeg ikke. Jeg gråter like og ler like mye som før. Så selv om jeg er noen måneder inn i journalistlivet er jeg fortsatt meg selv.

Hvem hadde trodd det?




Friday, March 09, 2012

Breaks my heart

Denne filmen (og sangen som følger med) breaks my heart. På godt og vondt.

Saturday, March 03, 2012

Når livet og døden møtes.

.
Livet er fylt av paradokser, motstridende følelser og uoppklarlighet
Livet - så fantastisk. Og døden som følger med - så uforståelig og hjerteskjærende.
Og hvordan håndtere det når livets største glede havner i samme uke som livets største sorg?

23 februar.
Torsdag fikk jeg den beste bursdagsgaven ever. Min lille niese Ylva ble født på min egen bursdag. En enrom glede. Derfor booket jeg billetter førstkommende søndag til Oslo med en gang for å se mirakelet. Det jeg ikke visste varat Osloturen ville bli litt annerledes enn to dagers babylykke.


En liten baby som varmer hjertet. Som kommer til å gi så mye glede bare ved å være til gjennom et helt liv.
Latter.



25 februar. Lørdag kveld får jeg telefonen.
Farfar er død.
Snille, varme, trygge, gode, udødelige farfar.
Så plutselig og uventet, til tross for sine 82 år. Et stort tap for familien.
Tårer.

Søndag. En togreise for å hilse en ny og dyrebar verdensborger velkommen og for ta avskjed med en annen dyrebar verdensborger.

Jeg blir en uke. Er hos farmor. kjære farmor. Prøver å forestille meg hvordan det er å miste sin følgesvenn gjennom 59 år. Men det er for vondt å tenke,
Sterke farmor. Trøster alle oss andre.

Et menneske i 82 år. Og så plutselig borte.

Men ikke helt borte.
Mannen med det lure smilet.

En fullsatt kirke som taler om en stor mann i en litt liten kropp. Et stort hjerte på et lite sted. En mann som brydde seg og gav livet sitt for Jesus og alle andre rundt.

En uke til stor ettertanke.
En nyfødt baby og en manns død.
Livet.

Himmelen.
Evigheten er noe jeg ikke helt forstår. Men jeg tror.Vet på en uforklarlig måte langt inni med at Farfar dro dit for å vente på resten av oss.

Farfar var et forbilde. Det har jeg alltid sagt.
Hans trofasthet mot Farmor gjennom 59 år, mot Gud og livsgleden selv.

Det vil jeg ta videre.



Tuesday, February 21, 2012

Tid til overs.

Jeg våknet ganske tidlig i dag. Dro meg en halvtime, dusjet, satte på havregrøt og fant frem dataen og stilte meg spørsmålet: ok. Hva skal jeg gjøre i dag?


Jeg husker ikke sist jeg lurte på det.
Neste spørsmål kom:
Hvordan i «hela friden» (som de ville sagt i Sverige )bruker jeg fem uker på å skrive fire artikler? Ikke at jeg skal klage på det. For det er jo bare fantastic.

For det er det vi skal gjøre. og min første avtale er først på torsdag. Ja, torsdag. Rett og slett fordi at jeg glemte at jeg hadde bursdag og booket min første avtale på selve dagen. Først i går kom jeg på at det var en dum dag. om det hadde vært en dag det hadde vært ok å hatt fri på så hadde det vært min egen burdag.


Så nå har jeg tid til overs. Rastløs fordi noe inni meg sier jeg burde jobbe med semesteroppgaven og skole. jeg får dårlig samvittighet fordi jeg ikke har noen som helst tanke om å gjøre noe skole. Ikke i dag. Hvordan jobbe med en artikkel når jeg ikke har noen intervju enda? Jeg har kanskje en avtale i kveld, men venter på svar. Det er journalistens virkelige verden: Venting med stor V. Og det er vel nettopp slik man kan bruke fem uker på fire artikkler. Fem uker med kontinuerlig venting.

Så denne tiden? Nå har jeg plutselig tiden jeg har lengtet etter til å gjøre alt jeg har lyst til å gjøre. Men i sluket skolen tar meg inn i har jeg glemt hvordan bruker denne tiden til. Hva bruker man tid som er til overs til? - egentlig?

Tiden til overs er på en måte for dyrebar til å gjøre de tingene man til vanlig burde gjøre. Som å vaske, rydde, trene. Den burde settes av til noe spesielt. Men det å ha tid til å gjøre det man burde er kanskje en verdi i seg selv og jeg burde utnytte det. Men det tar bare et par timer av hele dagen. iden til overs virker for dyrebar for det.
Jeg tør ikke bruke dagen på noe annet - For tenk om det plutselig kommer en viktig telefon som jeg som jeg ikke får besvart fordi jeg har prioritert feil?
Jeg er fortsatt stressa inni meg fordi jeg burde burde. Men det er egentlig bare følelsen av at jeg burde, for det er ingen som har sagt at jeg må i dag.

Jeg er fri.
Men klarer ikke helt å bruke det.

Åh! Nå fikk jeg plutselig en telefon. Må løpe!

Tuesday, February 07, 2012

Vet du hva jeg fant ut i dag?
Jeg har aldri kjøpt en eneste DVD i hele mitt liv.



Wednesday, November 09, 2011

Her og nå. . hva med det?

Jeg lengter alltid tilbake. Og da jeg var der lengtet jeg alltid frem.
Jeg må lære å nyte øyeblikkene.



Det er alltid lett å sette pris på øyeblikkene i ettertid når man ikke har tilgang på dem lenger. Som oftest har jeg et hat-forthold til Sverige. Svenske banker, svenske systemer, svensk lønn og som norsk å prøve å gjøre seg forstått.
og så. Plutselig kommer det øyeblikk jeg savner. Ikke bankene, systemene, lønnen eller språket.
Men menneskene.

Det handler om å nyte hvert øyeblikk. Det skal jeg gjøre resten av året. Jeg elsker Mandal. Og det skal jeg utnytt til det fulle. Jeg skal elske hvert sekund.

Det er en svømmehall her i Mandal. Og svømmehallen har en velværeavdeling med steam, boblebad og badstue. Det er bare supernajs. Nesten som å være på SPA.

Det er også mange koselige gater her. Spesielt på kvelden. for ikke å snakke om kafeer hvor jeg kan nyte av livet med en kopp kaffe.

Høsten er ellers fantastisk og den har jeg alltid elsket. en kopp kakao mens det blåser kaldt ute. Ingenting er bedre.


For ikke å snakke om at det snart er advent! og jeg skal ha en LILLA advent! Det har jeg ikke hatt på to år for i Sverige har de ikke lilla advent! mmmmm-m. Jeg har så mye å være takknemlig over. Og ofte kommer det en merkelig grunn fram når jeg skal begynne å lese til eksamen. men jeg tror man kan kose seg med lesing også. For om noen år jobber jeg og da vil jeg plutselig lengte tilbake til lesingen og studielivet.

Så cheers for livet folks!

Saturday, October 15, 2011

"Ny" leilighet

I går ble den svarte skinnsofaen kastet ut, sammen med teppe, lenestol og stuebord. Så gikk vi og kjøpte nye. Kjøkkenbordet er malt fra brunt til hvitt og vi har kjøpt inn puter og tepper og høstlys. mmmm-m mys! så nå føles leiligheten større, koseligere, varmere og myye finere!
Okey. Ikke min leiligheten, men jeg bruker jo mesteparten av min tid her - så litt mitt ;)

Nymalt bord :)

Ny sofa, bord og teppe :) De var tomme for de blanke stolbeina vi skulle ha, så må greie oss med stygge trebein i mellomtiden. haha
F med god mat og tene lys :)


Yay! I morgen er det besøk av mr og mrs Frost. Gleder meg til det!

Wednesday, September 28, 2011

Et innblikk i mitt yrkesvalg.

Videoen inngår selvfølgelig i pensum og det var der jeg ble introdusert for denne enormt viktige videoen.




Saturday, August 06, 2011

Å pakke ned livet i brune "bendit" bananesker.

Jeg pakker livet mitt ned i pappesker. . Om litt over en uke skal i følge gulesider.no bokstavelig talt flytte livet mitt i esker 453,9 km sørover. Dagbøkene mine, lappene mine, bøkene mine, klærne mine, koppene mine, de unødvendige minnebøkene og skoene jeg aldri bruker, men som jeg absolutt ikke kan kaste. Alt skal ned. Det enste jeg ikke kan pakke ned er minnene.

Jeg lover, dette er noe jeg har sett fram mot sååå lenge. Og følelsen av endelig være der at det er like rundt hjørnet er merkelig. Pluselig vil jeg tøye tiden. Sette hælene i bakken og si "ptrooooo". Samtidig som jeg at vil at tiden skal gå i superfart. Det er et paradoks.

Det er et paradoks som ikke kan beskrives med ord. Jeg vil aldri kunne pakke ned min tilhørighet til Østlandet i brune "Bendit" bananesker. Samtidig kan jeg ta et med og være stolt over å være Stangesokning. Vise bilder av jordene og si at "her er jeg fra". Hvem hadde trodd jeg noen gang skulle si det? Når jeg kommer tilbake hit vil jeg komme tilbake til så mange minner og fine historiet. Jeg gråter nesten. Tilhørighet er det jeg kjenner. Kanskje jeg ikke er så identitetsforirra som jeg har trodd.

Og jeg gleder meg så masse.. Først og fremst gleder jeg meg til å slippe å sitte på skype for å se og være med kjæresten min. Hverdagsliv. Men å pakke ned pikerommet sitt er en spesiell, noe monotom følelse. Spesielt da jeg har en konsert med Bjørn Eidsvåg og Thomas Dybdal like bak meg. Ikke gjør det bedre at Søs 1 skal gifte seg om en uke, og søs 2 venter min første nevø om to. Midt imellom flytter jeg med mine esker. Det er jo til å bli følelsesmessig engasjert av.

Pikerommet. Jeg har mange følelser på papir fra siden jeg var 10. Jeg har masse klær. Hvor gjør man av alt? Kaster det? Aldri! Men hvordan få plass til det på tjuefem kvadratmeter i Norges sørligste by?. Jeg aner ikke. Jeg tar det med og satser at jeg kan stable det i høyden.
Om en uke begynner jeg på skole igjen. Merkelig.

Æsj. jeg klarer ikeå uttrykke det paradokset mellom å ikke klare å vente til ukens slutt, og å bremse tiden så jeg kan nyte "her" litt mer.

Det er en fin sommer. Med mye familie venner. Og veldig mye jobb. Og jeg er så takknemlig og glad for at det er en del av hjertet mitt, og at jeg har en så fin familie, og så fine venner.
Og det kan jeg ta med meg til Sørlandet. Minnene og det som fyller hjertet mitt med glede. Og om ikke lenge er jeg tilbake for å hilse på mitt kjære Østland og alt jeg har kjært her. Med nye, gode, romantiske historier fylt av latter.

Heldigvis er livet så mye mer enn noen brune "Bendit" bananesker.

Saturday, July 30, 2011

Et forsøk på å definere Kjærlighet

I dag snakket jeg med et veldig fint menneske i dag. Vi snakket om Guds kjærlighet. Jeg forstår plutselig mer. Ved å snakke kjenner jeg at Jesus gir meg forståelse. Jesus står alltid med hendene åpne. Selv om vi snur ryggen så kan han ikke snu ryggen til oss. Han vil det ikke. Han bare fortsetter å stå med armene ut mot oss. Ingenting kan få han til å vende seg fra oss. Det er så fint, og det gjorde meg så lykkelig i dag. Jeg kan ikke gjøre NOEN ting for å få han til å elske meg mindre. ergo; jeg kan ikke gjøre noen ting for at han skal elske meg mer. For han elsker meg allerede uendelig. Og deg. Han elsker deg også uendelig. I morgen skal en barndomsvenninne gifte seg. Jeg er så heldig i at jeg får bli med på denne dagen. Hvor fantastisk er ikke det? Jeg blir så glad inni meg. Jeg gleder meg sånn til å se henne. Hun er førstemann ut av -89 kullet. wiii. Det er stort. Kjærlighet er stort. Tenk at Gud la kjærlighet i oss. Det er så fint. Kjærlighet er grunnen til at vi lever. Så vi kan ha en relasjon med vår skaper. Wow. Vakkert!!! Jesus viste ikke bare kjærlighet. Jesus er definisjonen av kjærlighet. ahh Jeg elsker kjærlighet. Jeg kan aldri forstå det. men på en måte er jeg forelska i kjærligheten. Forelskelse og kjærlighet er ikke helt det samme selv om det ligner. Jeg elsker å være forelska. og jeg elsker at den gjør valget å elske så lett.

Det finnes så mange mennesker i verden med fine hjerter. Over alt rundt meg ser jeg de. Hver dag på jobb ser jeg de. Når jeg er ute på intervjuer finner jeg de. Det er mange fine hjerter. Jeg er så glad Gud skapte oss med hjerter. Hjerter som kan elske. Hjerter som kan møtes og prate seg i mellom til tross for stillhet. Og å elske er ikke bare følelser, det er valg. Valg som gjør oss mer lykkelige. Vi blir lykkelige av å elske mennesker. Vi blir lykkelige av å velge å elske mennesker vi kanskje ikke er helt like som.

Men vi elsker ikke for å bli lykkelige. Vi blir lykkelige fordi vi elsker.

Tuesday, July 26, 2011

Når følelsene går over til tomhet.

"I stillhet og i tillit skal deres styrke være" - Jesaja 30.15

Bare i håp til Gud vær stille, min sjel, for fra ham kommer mitt håp.
Salme 62.6

I det jeg skulle gå av toget fra Stange til Hamar stoppet alle. Praten, bevegelsene og lydene. Den stillheten jeg var med om klokken 12.00 i dag er det sterkeste jeg har opplevd. Det har vært så mye ord, så mye nyheter, så mye TV, bilder og prat. Ingenting kunne vise så mye respekt til ofrene, som et minutt stillhet. Ingenting kunne tale så mye i mot denne terrorhandlingen, som et minutt stillhet. ingenting kunne knytte det norske folk så mye sammen, som et minutt stillhet. Ingenting kunne viderformidle mer kjærlighet, omsorg og nærhet, enn et minutt stillhet.

I dag kunne ingenting tale like høyt som et minutts stillhet.


Det er rørende å se hvordan alle samles for å stå opp i mot det som har rammet våre land. Tårene som renner i stillhet for de rammede. Det er ingen skam å gråte. Tragedien har rammet oss alle. Kjære fine lille vakre Norge. Jeg er enda mer stolt av å være norsk. Sammen holder vi hender. Politiske debatter har plutselig ikke så mye å si. Småkonflikter og krangeler er uviktig. Vi er ett folk og tragedien binder oss sammen på en unik måte. Vi blir sterkere. Vi trenger hverandre. Vi trenger den lille ekstra samtalen i butikken, og den ekstra klemmen på gatan i fakkeltoget. Vi trenger en litt ekstra lunsjpause for å prate ut. Vi trenger å la tårene renne. Vi trenger hverandre. Og vi trenger kjærligheten.

Tre døgn har gått siden ondskapen rammet Norge. Tre døgn, og mange sier at alle de intense følelsene går til tomhet. En tomhet som trenger stillhet. I denne tomheten kommer Jesus. Jesus kommer med sin omsorg og kjærlighet. Jesus omslutter. I stillheten kommer han med sin nærhet.

Vi prøver å forstå. Vi kan aldri forstå.
Men noen ganger trenger vi stillheten for å kjenne styrken.

Noen ganger er det stillheten som taler sterkest.

Sunday, July 24, 2011

Tears

Det er to døgn siden marerittet skjedde på Utøya. På en måte tenker jeg, - hvem er jeg til å skrive hvordan dette påvirker meg? Jeg var ikke der, jeg hadde heller ingen nære. Men hjertet mitt gråter. Gråter for alle som døde der i det mest groteske jeg noen gang har hørt om. Det finnes ikke ord. Det finnes ikke gråt som kan beskrive.
To døgn. Det synker sakte inn, og med det kommer tårene.
Vi som ikke var der kan aldri framstå den frykt som gikk gjennom de som var der. De som så utrolig meningsløst mistet livet sitt. Det er så sykt. Det sykeste jeg har hørt om.

Alt jeg kan gjøre er å be. Be for landet mitt. Be for de pårørende.

Gud velsigne dette land og de mennesker som er berørt.
Hans kjærlighet ER.
Til tross for denne verdens syke ondskap.

Monday, July 11, 2011

7. mars 2011

7 mars 2011.

Plutselig snudde verden rundt. Bokstavelig talt. den blå himmelen var nede i det den forsvant i en uendelig, grå røyk. Jeg skrek, men hørte det ikke.

5. mars 2011.

Vi står opp altfor tidlig fordi vi bestilte ett fly som går alt for tidlig for min soverytme. Glad var jeg likevel. Vi var en gjeng på seks som skulle reise sammen. Til Kalkutta. India. Mitt paradis på andre siden av verden.

22. september 2008.

India. Jeg forelsket meg i India. Fjellene, tutingen, jeepturene i et landskap jeg aldri kunne bli lei av å stirre på. Det var min andre gang jeg var på besøk i asias uslipte diamant, men jeg visste jeg skulle komme tilbake.

6 mars 2011.

"Verry good quality, mam". Vi er på shopping. Pruting er min hobby, og som min fjerde gang i India følte jeg meg god. Bak ryggen lo de sikkert av meg for at jeg gav altfor mye. Men jeg følte meg likevel flink. Jeg gleder meg til å reise videre neste dag. Til landsbyene. Det er i landsbyene i India jeg kjenner meg hjemme. Byen er alltid ett midlertidig stoppested.

7 mars 2011.
kl 11.50

Jeg går på do. Indien style. Bak en resturant. I skuret prøver jeg å treffe hullet i bakken mens jeg veiver bort høna som jeg egentlig er livredd. Jeg puster ikke med nesa og springer så fort ut at jeg nesten ikke fåt på meg buksa. Vi ler. Vi spiser Kit Kat. jeg tar kameraet rundt halsen og setter meg i den fullpakkede jeepen.

kl 12.05.

Jeg sitter i midten, bak i jeepen. Vi er fire jenter der. Sitter noe dovent, observerer motoroveien. Vi har en liten varebil foran oss. Vi er oppe i 80. Bilen foran mister kurs. Jeg ser alt, men skjønner ikke helt hva som skjer. Jeg husker bare at jeg tenkte at dette klarer vi akkurat. At vi skulle klare å svinge av i tide. Mer rekker jeg ikke å tenke før jeg skriker. For plutselig går alt i sakte film i det bilen svinger 90 grader før den går på taket og fortsetter veien rundt. Noe glass knuser. I noen sekunder består verden av røyk, skrik og masse løpende Indere.

12.10
Jeg måtte tilbake til bilen for jeg mistet skoen. Min første tanke var om kameraet mitt overlevde. Kynisk. Så ser jeg han ene vi deler bil med. Jeg klemmer han. Han siger sammen og jeg husker jeg trodde at han døde.


12.20
Det er kaos. Jeg tror jeg blør i hodet, men finner bare en kul. Jeg er den eneste som fortsatt har en telefon så prøver å ringe de jeg kjenner. Jeg forteller at vi ahr vært i bilulykke. Jeg vet ikke hvor vi er eller hva som egentlig har skjedd. Jeg gråter. De spør om jeg kan snakke saktere.

---
Jeg vet ikke hvor mye klokka er. Jeg vet bare at jeg sitter i en ambulanse sammen med to av de skadde. Noen måtte bli med. Ambulanse i India; Bestående av en stor kasse på fire hjul. Ikke vet de hva støtdempere er, eller sikringer på sykesengen. Vi kjører motsatt retning med masse lastebiler kommende mot oss. Jeg tror jeg skal dø for andre gang den dagen.

13.00:

Jeg går inn på sykehuset. Indisk sykehus: En sementblokk med fluer og pasienter på gulvene. Min venn får en sykeseng av metall med blod. Heldigvis hadde vi stjelt en pute fra flyet vi fløy til India.

---
Tiden går. jeg føler meg ganske alene. Jeg vet ike hvor de andre er eller om de vet hvor de kan finne oss. Telefonen har jeg gitt fra meg.

Jeg finner en telefon i min venns lomme. Jeg vet ikke hvordan, men det var en indisk telefon og jeg finner kjærestens telefonnummer der. Han var her i fjor og traff denne indiske telefonen i fjor. Jeg vil kalle det ett mirakel. Jeg får ringt min kjære og mamma og pappa. Jeg er ikke så alene lenger.

16.00
De andre kommer. Da orker jeg ikke væres sterk lenger. Og jeg orker ikke være alene lenger. Jeg gråter og slutter ikke.


12.07.2011
Den dagen i dag skjønner jeg ikke helt hva som skjønner. Vitnene sier at bilen snurret to ganger på taket. Rutene var knust - utover. Vi fløy rundt i bilen som lottoballer for i India vet de ikke hva sikkerhetsseler er. Hadde det vært noen bil bak hadde vi blitt smadret. Noe som er en sesasjon i seg selv i India at vi var de eneste på veien. All bagasjen var for en gangs skyld i bilen og gjorde det trangere og tryggere.

Det kan virke så lenge siden og så fjernt. I India - så langt borte fra alt. At jeg kunne forvunnet fra mine kjære så langt borte gjør vondt inni meg. Jeg tenker ikke så ofte på det. Men i dag har jeg tenkt på det. Det har vært så mange bilulykker denne uken og det får meg til å tenke.
For livet er så ufattelig skjørt.

Vi hadde englevakt.
Opplevelsen ble for meg bare nok et bevis for så mange faktorer spilte inn at det er vanskelig å tro at det skulle gå så bra. Det er så mye mer jeg kan fortelle om denne dagen. Du har fått skjelettet i grove trekk. Jeg kunne fortalt om saker der Gud omfavnet meg da jeg følte meg mest ensom på ett lost sykehus in the middle og nowhere så langt borte fra hjemme. Det ble en annerledes tur i India enn jeg hadde forventet meg. Jeg er fortsatt glad i India. men jeg merker det fortsatt kan sitte. At det påvirker meg mer enn jeg noen ganger tror. Men i stedet for å tenkte på hva som kunne skjedd, så blir jeg heller fylt med en takknemlighet til Gud for å ha beskyttet meg og å ha vist seg trofast.
Ingen ble alvorlig skadet.
og jeg kan nyte I dag.
Gud er kilden til Livet.
Evig liv.

Gud Er.

Takk, Gud.