7 mars 2011.
Plutselig snudde verden rundt. Bokstavelig talt. den blå himmelen var nede i det den forsvant i en uendelig, grå røyk. Jeg skrek, men hørte det ikke.
5. mars 2011.
Vi står opp altfor tidlig fordi vi bestilte ett fly som går alt for tidlig for min soverytme. Glad var jeg likevel. Vi var en gjeng på seks som skulle reise sammen. Til Kalkutta. India. Mitt paradis på andre siden av verden.
22. september 2008.
India. Jeg forelsket meg i India. Fjellene, tutingen, jeepturene i et landskap jeg aldri kunne bli lei av å stirre på. Det var min andre gang jeg var på besøk i asias uslipte diamant, men jeg visste jeg skulle komme tilbake.
6 mars 2011.
"Verry good quality, mam". Vi er på shopping. Pruting er min hobby, og som min fjerde gang i India følte jeg meg god. Bak ryggen lo de sikkert av meg for at jeg gav altfor mye. Men jeg følte meg likevel flink. Jeg gleder meg til å reise videre neste dag. Til landsbyene. Det er i landsbyene i India jeg kjenner meg hjemme. Byen er alltid ett midlertidig stoppested.
7 mars 2011.
kl 11.50
Jeg går på do. Indien style. Bak en resturant. I skuret prøver jeg å treffe hullet i bakken mens jeg veiver bort høna som jeg egentlig er livredd. Jeg puster ikke med nesa og springer så fort ut at jeg nesten ikke fåt på meg buksa. Vi ler. Vi spiser Kit Kat. jeg tar kameraet rundt halsen og setter meg i den fullpakkede jeepen.
kl 12.05.
Jeg sitter i midten, bak i jeepen. Vi er fire jenter der. Sitter noe dovent, observerer motoroveien. Vi har en liten varebil foran oss. Vi er oppe i 80. Bilen foran mister kurs. Jeg ser alt, men skjønner ikke helt hva som skjer. Jeg husker bare at jeg tenkte at dette klarer vi akkurat. At vi skulle klare å svinge av i tide. Mer rekker jeg ikke å tenke før jeg skriker. For plutselig går alt i sakte film i det bilen svinger 90 grader før den går på taket og fortsetter veien rundt. Noe glass knuser. I noen sekunder består verden av røyk, skrik og masse løpende Indere.
12.10
Jeg måtte tilbake til bilen for jeg mistet skoen. Min første tanke var om kameraet mitt overlevde. Kynisk. Så ser jeg han ene vi deler bil med. Jeg klemmer han. Han siger sammen og jeg husker jeg trodde at han døde.
12.20
Det er kaos. Jeg tror jeg blør i hodet, men finner bare en kul. Jeg er den eneste som fortsatt har en telefon så prøver å ringe de jeg kjenner. Jeg forteller at vi ahr vært i bilulykke. Jeg vet ikke hvor vi er eller hva som egentlig har skjedd. Jeg gråter. De spør om jeg kan snakke saktere.
---
Jeg vet ikke hvor mye klokka er. Jeg vet bare at jeg sitter i en ambulanse sammen med to av de skadde. Noen måtte bli med. Ambulanse i India; Bestående av en stor kasse på fire hjul. Ikke vet de hva støtdempere er, eller sikringer på sykesengen. Vi kjører motsatt retning med masse lastebiler kommende mot oss. Jeg tror jeg skal dø for andre gang den dagen.
13.00:
Jeg går inn på sykehuset. Indisk sykehus: En sementblokk med fluer og pasienter på gulvene. Min venn får en sykeseng av metall med blod. Heldigvis hadde vi stjelt en pute fra flyet vi fløy til India.
---
Tiden går. jeg føler meg ganske alene. Jeg vet ike hvor de andre er eller om de vet hvor de kan finne oss. Telefonen har jeg gitt fra meg.
Jeg finner en telefon i min venns lomme. Jeg vet ikke hvordan, men det var en indisk telefon og jeg finner kjærestens telefonnummer der. Han var her i fjor og traff denne indiske telefonen i fjor. Jeg vil kalle det ett mirakel. Jeg får ringt min kjære og mamma og pappa. Jeg er ikke så alene lenger.
16.00
De andre kommer. Da orker jeg ikke væres sterk lenger. Og jeg orker ikke være alene lenger. Jeg gråter og slutter ikke.
12.07.2011
Den dagen i dag skjønner jeg ikke helt hva som skjønner. Vitnene sier at bilen snurret to ganger på taket. Rutene var knust - utover. Vi fløy rundt i bilen som lottoballer for i India vet de ikke hva sikkerhetsseler er. Hadde det vært noen bil bak hadde vi blitt smadret. Noe som er en sesasjon i seg selv i India at vi var de eneste på veien. All bagasjen var for en gangs skyld i bilen og gjorde det trangere og tryggere.
Det kan virke så lenge siden og så fjernt. I India - så langt borte fra alt. At jeg kunne forvunnet fra mine kjære så langt borte gjør vondt inni meg. Jeg tenker ikke så ofte på det. Men i dag har jeg tenkt på det. Det har vært så mange bilulykker denne uken og det får meg til å tenke.
For livet er så ufattelig skjørt.
Vi hadde englevakt.
Opplevelsen ble for meg bare nok et bevis for så mange faktorer spilte inn at det er vanskelig å tro at det skulle gå så bra. Det er så mye mer jeg kan fortelle om denne dagen. Du har fått skjelettet i grove trekk. Jeg kunne fortalt om saker der Gud omfavnet meg da jeg følte meg mest ensom på ett lost sykehus in the middle og nowhere så langt borte fra hjemme. Det ble en annerledes tur i India enn jeg hadde forventet meg. Jeg er fortsatt glad i India. men jeg merker det fortsatt kan sitte. At det påvirker meg mer enn jeg noen ganger tror. Men i stedet for å tenkte på hva som kunne skjedd, så blir jeg heller fylt med en takknemlighet til Gud for å ha beskyttet meg og å ha vist seg trofast.
Ingen ble alvorlig skadet.
og jeg kan nyte I dag.
Gud er kilden til Livet.
Evig liv.
Gud Er.
Takk, Gud.
Plutselig snudde verden rundt. Bokstavelig talt. den blå himmelen var nede i det den forsvant i en uendelig, grå røyk. Jeg skrek, men hørte det ikke.
5. mars 2011.
Vi står opp altfor tidlig fordi vi bestilte ett fly som går alt for tidlig for min soverytme. Glad var jeg likevel. Vi var en gjeng på seks som skulle reise sammen. Til Kalkutta. India. Mitt paradis på andre siden av verden.
22. september 2008.
India. Jeg forelsket meg i India. Fjellene, tutingen, jeepturene i et landskap jeg aldri kunne bli lei av å stirre på. Det var min andre gang jeg var på besøk i asias uslipte diamant, men jeg visste jeg skulle komme tilbake.
6 mars 2011.
"Verry good quality, mam". Vi er på shopping. Pruting er min hobby, og som min fjerde gang i India følte jeg meg god. Bak ryggen lo de sikkert av meg for at jeg gav altfor mye. Men jeg følte meg likevel flink. Jeg gleder meg til å reise videre neste dag. Til landsbyene. Det er i landsbyene i India jeg kjenner meg hjemme. Byen er alltid ett midlertidig stoppested.
7 mars 2011.
kl 11.50
Jeg går på do. Indien style. Bak en resturant. I skuret prøver jeg å treffe hullet i bakken mens jeg veiver bort høna som jeg egentlig er livredd. Jeg puster ikke med nesa og springer så fort ut at jeg nesten ikke fåt på meg buksa. Vi ler. Vi spiser Kit Kat. jeg tar kameraet rundt halsen og setter meg i den fullpakkede jeepen.
kl 12.05.
Jeg sitter i midten, bak i jeepen. Vi er fire jenter der. Sitter noe dovent, observerer motoroveien. Vi har en liten varebil foran oss. Vi er oppe i 80. Bilen foran mister kurs. Jeg ser alt, men skjønner ikke helt hva som skjer. Jeg husker bare at jeg tenkte at dette klarer vi akkurat. At vi skulle klare å svinge av i tide. Mer rekker jeg ikke å tenke før jeg skriker. For plutselig går alt i sakte film i det bilen svinger 90 grader før den går på taket og fortsetter veien rundt. Noe glass knuser. I noen sekunder består verden av røyk, skrik og masse løpende Indere.
12.10
Jeg måtte tilbake til bilen for jeg mistet skoen. Min første tanke var om kameraet mitt overlevde. Kynisk. Så ser jeg han ene vi deler bil med. Jeg klemmer han. Han siger sammen og jeg husker jeg trodde at han døde.
12.20
Det er kaos. Jeg tror jeg blør i hodet, men finner bare en kul. Jeg er den eneste som fortsatt har en telefon så prøver å ringe de jeg kjenner. Jeg forteller at vi ahr vært i bilulykke. Jeg vet ikke hvor vi er eller hva som egentlig har skjedd. Jeg gråter. De spør om jeg kan snakke saktere.
---
Jeg vet ikke hvor mye klokka er. Jeg vet bare at jeg sitter i en ambulanse sammen med to av de skadde. Noen måtte bli med. Ambulanse i India; Bestående av en stor kasse på fire hjul. Ikke vet de hva støtdempere er, eller sikringer på sykesengen. Vi kjører motsatt retning med masse lastebiler kommende mot oss. Jeg tror jeg skal dø for andre gang den dagen.
13.00:
Jeg går inn på sykehuset. Indisk sykehus: En sementblokk med fluer og pasienter på gulvene. Min venn får en sykeseng av metall med blod. Heldigvis hadde vi stjelt en pute fra flyet vi fløy til India.
---
Tiden går. jeg føler meg ganske alene. Jeg vet ike hvor de andre er eller om de vet hvor de kan finne oss. Telefonen har jeg gitt fra meg.
Jeg finner en telefon i min venns lomme. Jeg vet ikke hvordan, men det var en indisk telefon og jeg finner kjærestens telefonnummer der. Han var her i fjor og traff denne indiske telefonen i fjor. Jeg vil kalle det ett mirakel. Jeg får ringt min kjære og mamma og pappa. Jeg er ikke så alene lenger.
16.00
De andre kommer. Da orker jeg ikke væres sterk lenger. Og jeg orker ikke være alene lenger. Jeg gråter og slutter ikke.
12.07.2011
Den dagen i dag skjønner jeg ikke helt hva som skjønner. Vitnene sier at bilen snurret to ganger på taket. Rutene var knust - utover. Vi fløy rundt i bilen som lottoballer for i India vet de ikke hva sikkerhetsseler er. Hadde det vært noen bil bak hadde vi blitt smadret. Noe som er en sesasjon i seg selv i India at vi var de eneste på veien. All bagasjen var for en gangs skyld i bilen og gjorde det trangere og tryggere.
Det kan virke så lenge siden og så fjernt. I India - så langt borte fra alt. At jeg kunne forvunnet fra mine kjære så langt borte gjør vondt inni meg. Jeg tenker ikke så ofte på det. Men i dag har jeg tenkt på det. Det har vært så mange bilulykker denne uken og det får meg til å tenke.
For livet er så ufattelig skjørt.
Vi hadde englevakt.
Opplevelsen ble for meg bare nok et bevis for så mange faktorer spilte inn at det er vanskelig å tro at det skulle gå så bra. Det er så mye mer jeg kan fortelle om denne dagen. Du har fått skjelettet i grove trekk. Jeg kunne fortalt om saker der Gud omfavnet meg da jeg følte meg mest ensom på ett lost sykehus in the middle og nowhere så langt borte fra hjemme. Det ble en annerledes tur i India enn jeg hadde forventet meg. Jeg er fortsatt glad i India. men jeg merker det fortsatt kan sitte. At det påvirker meg mer enn jeg noen ganger tror. Men i stedet for å tenkte på hva som kunne skjedd, så blir jeg heller fylt med en takknemlighet til Gud for å ha beskyttet meg og å ha vist seg trofast.
Ingen ble alvorlig skadet.
og jeg kan nyte I dag.
Gud er kilden til Livet.
Evig liv.
Gud Er.
Takk, Gud.
2 comments:
Takk, Sandra! En påminning om at livet kan være skjørt....men mitt oppe i det hele kan vi leve hver dag i takknemlighet....Elsker det her livet....
Gud er herren! Takk :)
Post a Comment