Å pakke ned livet i brune "bendit" bananesker.

Jeg pakker livet mitt ned i pappesker. . Om litt over en uke skal i følge gulesider.no bokstavelig talt flytte livet mitt i esker 453,9 km sørover. Dagbøkene mine, lappene mine, bøkene mine, klærne mine, koppene mine, de unødvendige minnebøkene og skoene jeg aldri bruker, men som jeg absolutt ikke kan kaste. Alt skal ned. Det enste jeg ikke kan pakke ned er minnene.

Jeg lover, dette er noe jeg har sett fram mot sååå lenge. Og følelsen av endelig være der at det er like rundt hjørnet er merkelig. Pluselig vil jeg tøye tiden. Sette hælene i bakken og si "ptrooooo". Samtidig som jeg at vil at tiden skal gå i superfart. Det er et paradoks.

Det er et paradoks som ikke kan beskrives med ord. Jeg vil aldri kunne pakke ned min tilhørighet til Østlandet i brune "Bendit" bananesker. Samtidig kan jeg ta et med og være stolt over å være Stangesokning. Vise bilder av jordene og si at "her er jeg fra". Hvem hadde trodd jeg noen gang skulle si det? Når jeg kommer tilbake hit vil jeg komme tilbake til så mange minner og fine historiet. Jeg gråter nesten. Tilhørighet er det jeg kjenner. Kanskje jeg ikke er så identitetsforirra som jeg har trodd.

Og jeg gleder meg så masse.. Først og fremst gleder jeg meg til å slippe å sitte på skype for å se og være med kjæresten min. Hverdagsliv. Men å pakke ned pikerommet sitt er en spesiell, noe monotom følelse. Spesielt da jeg har en konsert med Bjørn Eidsvåg og Thomas Dybdal like bak meg. Ikke gjør det bedre at Søs 1 skal gifte seg om en uke, og søs 2 venter min første nevø om to. Midt imellom flytter jeg med mine esker. Det er jo til å bli følelsesmessig engasjert av.

Pikerommet. Jeg har mange følelser på papir fra siden jeg var 10. Jeg har masse klær. Hvor gjør man av alt? Kaster det? Aldri! Men hvordan få plass til det på tjuefem kvadratmeter i Norges sørligste by?. Jeg aner ikke. Jeg tar det med og satser at jeg kan stable det i høyden. Om en uke begynner jeg på skole igjen. Merkelig.

Æsj. jeg klarer ikeå uttrykke det paradokset mellom å ikke klare å vente til ukens slutt, og å bremse tiden så jeg kan nyte "her" litt mer.

Det er en fin sommer. Med mye familie venner. Og veldig mye jobb. Og jeg er så takknemlig og glad for at det er en del av hjertet mitt, og at jeg har en så fin familie, og så fine venner.
Og det kan jeg ta med meg til Sørlandet. Minnene og det som fyller hjertet mitt med glede. Og om ikke lenge er jeg tilbake for å hilse på mitt kjære Østland og alt jeg har kjært her. Med nye, gode, romantiske historier fylt av latter.

Heldigvis er livet så mye mer enn noen brune "Bendit" bananesker.