Når livet og døden møtes.

.

Livet er fylt av paradokser, motstridende følelser og uoppklarlighet

Livet - så fantastisk. Og døden som følger med - så uforståelig og hjerteskjærende.

Og hvordan håndtere det når livets største glede havner i samme uke som livets største sorg?

23 februar.

Torsdag fikk jeg den beste bursdagsgaven ever. Min lille niese Ylva ble født på min egen bursdag. En enrom glede. Derfor booket jeg billetter førstkommende søndag til Oslo med en gang for å se mirakelet. Det jeg ikke visste varat Osloturen ville bli litt annerledes enn to dagers babylykke.

En liten baby som varmer hjertet. Som kommer til å gi så mye glede bare ved å være til gjennom et helt liv.

Latter.

25 februar. Lørdag kveld får jeg telefonen.

Farfar er død.

Snille, varme, trygge, gode, udødelige farfar.

Så plutselig og uventet, til tross for sine 82 år. Et stort tap for familien.

Tårer.

Søndag. En togreise for å hilse en ny og dyrebar verdensborger velkommen og for ta avskjed med en annen dyrebar verdensborger.

Jeg blir en uke. Er hos farmor. kjære farmor. Prøver å forestille meg hvordan det er å miste sin følgesvenn gjennom 59 år. Men det er for vondt å tenke,

Sterke farmor. Trøster alle oss andre.

Et menneske i 82 år. Og så plutselig borte.

Men ikke helt borte.

Mannen med det lure smilet.

En fullsatt kirke som taler om en stor mann i en litt liten kropp. Et stort hjerte på et lite sted. En mann som brydde seg og gav livet sitt for Jesus og alle andre rundt.

En uke til stor ettertanke.

En nyfødt baby og en manns død.

Livet.

Himmelen.

Evigheten er noe jeg ikke helt forstår. Men jeg tror.Vet på en uforklarlig måte langt inni med at Farfar dro dit for å vente på resten av oss.

Farfar var et forbilde. Det har jeg alltid sagt.

Hans trofasthet mot Farmor gjennom 59 år, mot Gud og livsgleden selv.

Det vil jeg ta videre.