Jeg hadde aldri trodd jeg kom til å ha en så lang bloggpause.
Og siden sist er jeg forlovet og gift. Jeg har ny bil og ny jobb. Plutselig var jeg litt mer voksen. Selv om det ikke føles sånn. Så det er kanskje derfor jeg sluttet å skrive. Jeg trengte å omstille meg, leve lykkerusen helt ut, uten behov for å skrive om det. Å være nygift er en fantastisk følelse. Og jeg er det jo enda. Bryllupet var en drøm, mer enn en drøm. Jeg elsker å være gift. Det er totally awesome.
Snart skal jeg poste bilder fra bryllupet så da er det bare å følge godt med. Skal se om folk klarer å oppdage bloggen igjen etter så lang tid i dvale.
Så om dette skal bli en husmorblogg nå? Neppe. Utrolig nok er man den samme før og etter et bryllup. Hvem hadde trodd det?
Men jeg begynner å bli vant til journalistlivet. Ta telefoner. Jeg sitter ikke i to timer før jeg tør å ta en telefon lenger slik jeg gjorde i 2006. Har jeg nevnt at jeg hadde telefonskrekk? Så valgte jeg å bli journalist. Smart som jeg er. Men frykten forsvant. En lærdom om at å utfordre seg selv aldri er feil.
Jeg springer rundt med kamera og blokk og prøver å se smart ut. Derfor har jeg igjen funnet fram brillene som jeg benyttet i mattetimene på videregående.
Man snakker med den ene og den andre og innser at alle er vi mennesker. Ordførere, prester, politiker, næringslivfolk, kulturfolk og journalister. Men alle innser kanskje ikke at journalister også er mennesker. Og det får man også høre. Men det blir man vant til. Utrolig nok.
Om man blir hardhuda? Kanskje mot de riktige tingene. Alt trenger ikke tolkes personlig. Men om man blir mindre følsom? Det tror jeg ikke. Jeg gråter like og ler like mye som før. Så selv om jeg er noen måneder inn i journalistlivet er jeg fortsatt meg selv.
Hvem hadde trodd det?
Og siden sist er jeg forlovet og gift. Jeg har ny bil og ny jobb. Plutselig var jeg litt mer voksen. Selv om det ikke føles sånn. Så det er kanskje derfor jeg sluttet å skrive. Jeg trengte å omstille meg, leve lykkerusen helt ut, uten behov for å skrive om det. Å være nygift er en fantastisk følelse. Og jeg er det jo enda. Bryllupet var en drøm, mer enn en drøm. Jeg elsker å være gift. Det er totally awesome.
Snart skal jeg poste bilder fra bryllupet så da er det bare å følge godt med. Skal se om folk klarer å oppdage bloggen igjen etter så lang tid i dvale.
Så om dette skal bli en husmorblogg nå? Neppe. Utrolig nok er man den samme før og etter et bryllup. Hvem hadde trodd det?
Men jeg begynner å bli vant til journalistlivet. Ta telefoner. Jeg sitter ikke i to timer før jeg tør å ta en telefon lenger slik jeg gjorde i 2006. Har jeg nevnt at jeg hadde telefonskrekk? Så valgte jeg å bli journalist. Smart som jeg er. Men frykten forsvant. En lærdom om at å utfordre seg selv aldri er feil.
Jeg springer rundt med kamera og blokk og prøver å se smart ut. Derfor har jeg igjen funnet fram brillene som jeg benyttet i mattetimene på videregående.
Man snakker med den ene og den andre og innser at alle er vi mennesker. Ordførere, prester, politiker, næringslivfolk, kulturfolk og journalister. Men alle innser kanskje ikke at journalister også er mennesker. Og det får man også høre. Men det blir man vant til. Utrolig nok.
Om man blir hardhuda? Kanskje mot de riktige tingene. Alt trenger ikke tolkes personlig. Men om man blir mindre følsom? Det tror jeg ikke. Jeg gråter like og ler like mye som før. Så selv om jeg er noen måneder inn i journalistlivet er jeg fortsatt meg selv.
Hvem hadde trodd det?
