Intrykk: India 2008

Blogginleggene kommer på rekke og rad. Av over 1000 ferdige bilder har jeg prøvd å velge ut. Jeg har prøvd å fange øyeblikk. Men bildene klarer ikke fange dybdene og høydene der oppe i Himalaya fjellene. De klarer ikke fange lukten og vinden som stryker den om kinnet i den varme solen. Så bildene er bare en liten del av det. Resten er gjemt i de to ukene som var, i mitt minne, i lengselen tilbake.

Divja, som ble som min andre mamma, dog vi ikke snakket samme språkTil og med vår kjære Berlingo ville ikke klart disse veiene. Jeep skal til!


De har en imponerende engelsk. Denne så til og med jeg!

Vanlig skolestart


Vårt sultanslott

Lat Panchor. Lansbyen vår

Lastebil kjørte utfor den smale veien. Sjåføren overlevde, men jeg skjønner fortsatt ikke hvordan.

Vakre Hannah.Veien går rett ned på siden av veien uten gjerder.

Her kjørte vi
Fra barnehjemmet Hedmark Misjonssenter har bygget i landsbyen Lat Panchor


Kveldsbønn
Hannah og meg ved elven i Sikkim, på grensen til Tibet.

Praying Divja

Kirken over skyene. Fantastisk opplevelse å ha skyene under seg. Litt nærmere Gud, sånn fysisk

Friends :)



På jenterommet


Sandra bringer vesten til fjellene


Venn og paraplybærer: Morty

mm-m

Paps og jeg, sightseeingPocahontas

Bibelskolen

Benedikt fra IslandWorship, bibelskolen

og sist, men for all del ikke minst:
Indisk pop-musikkvindeokanal!

Delt mellom to verdener

Så, im back. Det var vanskelig å beskrive hvordan det er. På mange måter kjennes det som jeg har vært i india i flere måneder. Samtidig er det å bli kastet tilbake like naturlig som om jeg ikke har vært borte i det hele tatt. Det skremmer meg.

Jeg er redd for å glemme. Glemme det som var der. Allerede nå begynner jeg å glemme. Jeg husker ikke luktene, jeg prøver å huske inntrykkene, men klarer ikke å fange de tilbake. Det skremmer meg. Jeg lovte meg selv mens jeg var der at jeg ikke skulle glemme, og jeg skal prøve mitt beste.

To verdener. Totale motsetninger. Er jeg her hjemme virker India så fjernt, når jeg er der virker livet i Norge så fjernt.Jeg har ikke hatt en eneste bekymring på 18 dager, nå er jeg kastet tilbake til den vestlige realiteten; penger, mas, planer. Jeg har ikke savnet noe. Ikke en gang norsk melkesjokolade. Det burde si ganske mye.

Samtidig elsker jeg jo Norge. Jeg prøver å si til meg selv «Jeg liker ikke dette og dette», men jeg liker Norge, problemet er at jeg liker India like mye. Men jeg kan ikke få begge deler. Helst skulle jeg ønske at jeg fikk litt av alt, men det er umulig. Så forskjellig er det. Og fremtiden har blitt defus igjen. Jeg har fått livet i Norge på perspektiv og jeg blir usikker på hvilke veier jeg skal velge. Det gjelder å stole på Gud, takk at jeg har han!

Og takker Gud for de to siste ukene, og jeg takker Gud for at han er med meg de kommende ukene. India venter meg allerede igjen i Januar. Da skal jeg og min kjære venninne Melissa som jeg drar til New York med ta turen, før vi drar til New York i begynnelsen av Februar. ah

So; Im home! Til neste innlegg skal jeg velgte ut noen bilder.

:Sandra