Vandreren

Vandre uten mål. Mellom boksene som holder himmelen oppe. Boksene som klemmer meg på begge sider.

Lydene. Mannen som sitter på fortauet og rister på koppen med myntene, i takt til gitarspilleren med rufsete hår som spiller John Mayer sanger, i takt med humpingen fra den gule taxien.

Jeg stopper. Limoen kjører forbi damen med vognen. Vognen er full av plastposer. Svarte plastposer og en sokk som stikker ut av den ene riften. Jenta med den røde jakken smiler i det hun leser meldingen på telefonen, mannen med New York times som tar en slurk av espressoen, damen med pelsjakke og pameapupper speiler seg diskre i butikkvinduet.

Så begynner det å regne. Det regner, og plutselig gjør det ikke noe at jeg tok på meg støvlene. Støvlene med prikker.

Gitarspilleren smiler i det jeg hiver et par mynter i lua. Jeg mister veska og snubler. Jeg blir rød. Så vandrer jeg igjen. Uten mål. Mellom boksene som holder stjerne oppe. Boksene som omfavner meg.

Alle vandrer vi. En lang vandring og mange korte.
Hvor vandrer du?