Behind the scenes

Jeg begynte dagen i dag med å kjøre i grøfta. I journalistbil. Gjørma ledet meg ut i kanten og jeg gravde meg bare lenge ned. Er ikke vant til slikt. Så kom det fire sykkelentusiaster som hjalp meg opp av gjørmehullet. Så da var en gråtkvalt og frustrert samtale med pappa klokka åtte om morgenen bortkastet. Seriøst journalist på jobb da vettu.

Etter det hadde jeg fire kilometer pluss skogklatring med mye rom og tid for å tenke og finne ut om jeg virkelig vil bli journalist. Treningen inneholdt klatring i kratt, skog og snubling i gjørme. Ingen skal noen gang le når jeg kaller meg friluftslivmenneske. På ryggen var en noen kilostung sekk, mens armene var full opptatte med ett kamerastativ, et filmkamera og et stort speilreflekskamera med to ekstralinser. Rundt utstyret hadde jeg avispapir og poser for å forsøke å holde det tørt. Forgjeves.

Forsåvidt et jeg hvor ukult det er å gå rundt og le høyt for seg selv helt alene. Men jeg måtte, - på grunn av den absurde situasjonen jeg var i, før jeg i det hele tatt hadde fått begynt på arbeidet, for målet var jo selvfølgelig gjørmehullet og det lå fire kilometer framme. Det førte hvertfall til at syklistene begynte å smile passerte synes jeg ikke aner hva var. Men du kjenner meg; For meg er det alltid bare hyggelig å kunne bidra til noen ekstra glade fjes.

Etter at jeg kom fram til gjørmebadet trenger jeg ikke si så mye. Men jeg har hvertfall bevist mine svømmeferdigheter og balansekunster. Akrobatikk er definitivt noe for meg. Spesielt landingsmanøvrer i ulike stilarter. Heldigvis kom den fem timer lange gratis kaldusjen som sørget for å fjerne gjørmen og etterlot seg våte klær, - gjennom mine fem lag med klær.

Jeg vet jeg ser kul ut og som en ekte journalist på jobb når du ser klærne jeg bruker ute på feltet. Dagen startet med en annen jakke men den gikk dukken. Ellers; her får du vite alt du trenger å vite alt om hvordan jeg egentlig bruker dagene når jeg er på jobb.

Resulatene ses forøvrig på min kjære avis www.h-a.no.





Neste gang jeg skal på jobb tar jeg på meg vannfast maskara.

Busylife #1

Jeg liker å late som at jeg er busy, har mange prosjekter og mye og gjøre og mange planer ogsåvidere. Forsåvidt har jeg det og jeg skal heretter kalles "kvinnen av opptattheten".

Det er derfor jeg skifter profilbilder på facebook, kommenterer bildene dine og liker statusen til "Kurt Kåre is now in a relationship", selv om jeg kun har sagt hei til personen Kurt Kåre en gang i hele mitt liv. For det er når jeg gjør det jeg ER busy. Har jeg ikke mye å gjøre er det ellers stille av meg på facebook og internett, for jeg vil for all del ikke tro at noen skal TRO at jeg har lite å gjøre når jeg har det. Dersom jeg derimot har masse å gjøre kan du få tro hva du vil; da bryr jeg meg ikke.

Det er en samvittighetsgreie.

Jeg kan ikke for det. Jeg liker å bruke minuttene mine på noe fornuftig. For eksempel å blogge om hvor viktig det er for meg å ha noe å gjøre. Så hva som har skjedd i dag? Jeg har registrert meg som bruker på et gratis fakturaprogram på internett. Det anbefales forresten og virker greit. Når jeg får bruk for det og hvordan er kanskje en sak og ett spørsmål for seg selv, men det er ikke greia. Jeg tenkte jo kanskje det kunne være greit å ha, uansett er det i alle fall kult å kunne si at man har det. "Hei jeg er Sandra og er bruker av ett fakturasystem". De fleste blir imponert av det.

Det er mange ting som er greit å ha. og noen er veldig opptatt av å få tak i carolabilder. Og jeg som trodde jeg var fan. Jeg har også lært at de største Carola-fansen likevel ikke kjøper bildere til prisen av det bildet er verdt, så de kan på langt nær være det vi kaller virkelige fans. Jeg har også hentet mine 20 postkort i byen som jeg har brukt to år på å tegne. Jeg kan fortelle deg det at det tar to år å tegne 20 strekmenn. Men nå ligger i alle fall verden for mine føtter. Forøvrig vurderer jeg å kjøpe billetter til Uppsala neste uke, men klarer ikke helt å bestemme meg for når jeg skal dra dit. Kanskje det kalles friheten til å velge (som på Meny). Men jeg skulle ønske jeg slapp slike vanskelige valg. De gjør alltid livet litt mer komplisert. men jeg lever jo også etter det at man vokser på utfordringer og avgjørelser så jeg tror kanskje jeg blir en meter høyere til neste gang du ser meg. Og i tillegg til det har jeg jammen klart å sende søknaden til Bibelskolen også i dag. Ikke verst. På siste dagen i siste timen før posten kjørte av gårde fikk jeg skrevet under, klistret igjen konvolutten og sendt den avgårde til Sverige. Sånn er det. Alltid i siste liten - fordi jeg har så altfor mye å gjøre hele tiden. I morgen skal jeg ha på dressjakka tror jeg. Og de nye skoene. OgEller de er ikke nye, men jeg glemte at jeg hadde de. Så da føles de nye. Jeg fant de i boden i går og det er det beste; da føles de gratis! Men jeg skal i alle fall se litt viktig ut i morgen. Jeg liker at folk tror jeg er viktig. Så jeg skal gå rundt med dressjakke og nye sko og si jeg er regisrert bruker av ett fakturaprogram. Hvor kult er ikke det.

Så i kveld? Jo i kveld skal jeg vel nyte av dagen, reflektere over de siste fantastiske dagene i Mandal.Så skal jeg vel være litt mer busy og finne saker å gjøre. Pakke ut burde jeg også gjøre forresten. Tenk at jeg flytter tilbake til Uppsala om en uke. Faktisk så känns det ganske Great!

og uansett så flyr jeg ellers gjennom livet on the wings of love, -bokstavelig talt;

Oppover

Du kjenner følelsen av når du sitter på ett fly og er klar til å lette? I det du tar av og letter blir du presset ned i setet. Teoretisk sett letter du, du er på vei oppover.
...men det kjennes absolutt ikke sånn ut

Jeg ble påmint på min oppdagelse i dag da jeg begynte dagen i en cockpit mellom Bergen-Oslo.

.Jeg gjorde en oppdagelse en dag. Det var i mai. Jeg mener jeg hørte det først. Så flydde jeg bare et par dager etterpå og var vitne til tidenes soloppgang. Og dermed forstod jeg det noen hadde prøvd å forklare meg.

Nettopp fordi du er på vei oppover blir tyngdekraften tydligere i det du letter, og du blir presset lengre og lengre ned i setet. Går det fort nok klarer du ikke bevege deg. Du bare puster og håper dette går bra. Deretter kjører du inn i skyene i tillegg. Lite kult å ikke se noen ting. BARE hvit tåke og du føler at du mister fokus, du vet ikke hvor du er. For en stund er du plutselig utenfor eksistens.

Så ser du ut av vinduene. Alt åpner seg, og du er over og ikke under. Skyene blir ett vakkert landskap under deg, og man skjønner plutselig ikke hvorfor skyene for noen øyeblikk siden fikk deg til å føle deg meget "lost, og ukontrollert".

Plutselig er du gjennom og ikke omringet av tåket.
Plutselig er du vitne til den mektigste kraftigste soloppgangen du noen gang har sett, fra ett helt annet perspektiv før. og du er bare... Breathtaken. (Få ord kan erstatte engelske uttrykk).
Så kommer turbulensen, men fortsatt er du oppe. Turbulensen skaper bare litt ekstra spenning i magen.

Du er høyere enn før, men først måtte du lette, kjenne tyngdekraften dra deg nedover og se skyene tette seg rundt deg og gjøre deg blind. Men fordi du er i flyet fortsetter du oppover, og oppover og oppover, bare fordi du er i noe som er større enn deg selv som flyr, leder og styrer. Oppover og gjennom. Selv om du blir handlingslammet av tyngdekraften blir du fortsatt tatt oppover på grunn av flyet du har satt deg i.

Det er vel nettopp slik livet er.
Med Gud.
I Gud.
- da er vi alltid på vei oppover :)