Oppover

Du kjenner følelsen av når du sitter på ett fly og er klar til å lette? I det du tar av og letter blir du presset ned i setet. Teoretisk sett letter du, du er på vei oppover.
...men det kjennes absolutt ikke sånn ut

Jeg ble påmint på min oppdagelse i dag da jeg begynte dagen i en cockpit mellom Bergen-Oslo.

.Jeg gjorde en oppdagelse en dag. Det var i mai. Jeg mener jeg hørte det først. Så flydde jeg bare et par dager etterpå og var vitne til tidenes soloppgang. Og dermed forstod jeg det noen hadde prøvd å forklare meg.

Nettopp fordi du er på vei oppover blir tyngdekraften tydligere i det du letter, og du blir presset lengre og lengre ned i setet. Går det fort nok klarer du ikke bevege deg. Du bare puster og håper dette går bra. Deretter kjører du inn i skyene i tillegg. Lite kult å ikke se noen ting. BARE hvit tåke og du føler at du mister fokus, du vet ikke hvor du er. For en stund er du plutselig utenfor eksistens.

Så ser du ut av vinduene. Alt åpner seg, og du er over og ikke under. Skyene blir ett vakkert landskap under deg, og man skjønner plutselig ikke hvorfor skyene for noen øyeblikk siden fikk deg til å føle deg meget "lost, og ukontrollert".

Plutselig er du gjennom og ikke omringet av tåket.
Plutselig er du vitne til den mektigste kraftigste soloppgangen du noen gang har sett, fra ett helt annet perspektiv før. og du er bare... Breathtaken. (Få ord kan erstatte engelske uttrykk).
Så kommer turbulensen, men fortsatt er du oppe. Turbulensen skaper bare litt ekstra spenning i magen.

Du er høyere enn før, men først måtte du lette, kjenne tyngdekraften dra deg nedover og se skyene tette seg rundt deg og gjøre deg blind. Men fordi du er i flyet fortsetter du oppover, og oppover og oppover, bare fordi du er i noe som er større enn deg selv som flyr, leder og styrer. Oppover og gjennom. Selv om du blir handlingslammet av tyngdekraften blir du fortsatt tatt oppover på grunn av flyet du har satt deg i.

Det er vel nettopp slik livet er.
Med Gud.
I Gud.
- da er vi alltid på vei oppover :)