Ordene, Gud .. og meg.

Jeg savner å sitte med penn og papir og la ordene renne av meg. Bare for meg. Private ord. Sensetive ord. Ord for ingen. Ord for alle. Ord mellom meg og Gud. Ord mellom Gud og meg.


La ordene renne av meg og gjøre meg sårbar.
La ordene renne til meg og samtidig gjøre meg sterk i det jeg tør å være sårbar. La ordene skape bevissthet og handlingskraft. La følelsene få den oppmerksomheten de fortjener, og samtidig bli rasjonell og se på helheten. Å ikke la følelsene overskygge virkeligheten, lyve om virkeligheten når virkeligheten er så vakker som den er. Å la følelsene få ett trygt utgangspunkt - Gud.

Det handler om å la følelsene få kontakt med hjertet.
... For det henger nødvendigvis ikke sammen.

La impulsive ord komme ut fra det innerste av mitt hjerte. Kjenne at Gud elsker meg. La mitt innerste få ett uttrykk, noe som til tider kan være svært skummelt. Det kan være skummelt å være ærlig mot seg selv. Men det kan være fint å la det undertrykte få ett uttrykk. Det innerste kan også overraske, plutselig finnes det mye uoppdaget og fint der.

Gud er der uansett. Nært. Kjærlig. Hengiven. Beskyttende.

Og jeg elsker han for det. For i det jeg skriver med en svart penn i min uparfymerte dagbok og lar blekket få spillerom;

- Da kjenner jeg at jeg lever.