Det går mot mørkere tiden (og jeg må inntrømme at jeg elsker det!). Jeg kan ta et dypt pust, lukke øynene og synke ned i sofaen. For med høsten kommer kvelder i sofakroken med en kopp kaffe. Ingenting er vel bedre enn det.

Om høsten blir jeg alltid litt mer tankefull. Har alltid litt flere tanker til ettertanke. Og jeg liker det. Drømmene våkner litt på ny, og en lengsel starter å gro. Gud føles nærmere (selv om han nok har vært like nærme hele tiden), og jeg kjenner hjertet mitt bare er fullt av gode følelser når jeg tenker på alt og alle rundt meg.

Livet som gift er fortsatt herlig. Man blir fort vant, kunne ikke tenkt meg noe annet.  I kveld har jeg vært alene hjemme. Det fører med seg litt mimring. Dermed legger jeg ut videoen jeg gjerne ser et par ganger om dagen. Filmen jeg lagde til bryllupet til Tom. Jeg liker den :)

Hallo, Fru Olsen!

På død og liv. Jeg skulle aldri gifte meg med en Larsen. Ikke en Jensen. Og for all del;

ikke en Olsen. Uansett hvor kjekk eller vellykket en hvilken som helst fyr var kunne jeg ikke synke så lavt. Er du klar over at det er 50.655 i Norge som har Olsen som etternavn? Veldig spesielt og særegent. Vel, nyttårsaften ble det en Olsen ekstra. 

Er det plass til det egentlig, i det landet her? Begynner ikke Olsenbanden å bli litt for stor?

Av en eller annen grunn klarte han å lure meg. Vi inngikk et kompromiss: Vi kjører alle navnene begge to! Men vi vet jo alle det: Kjært barn har mange navn. Men jeg skjønner at det kan være slitsomt. Jeg må stave meg gjennom mine tjuefire bokstaver. Og det er et problem å være et såpass kjært barn. Ikke er det plass på postkassen med alle navnene. På brevene fra banken har de forkortet navnet mitt. På bankkortet er det forkortet. Til og med på Facebook er det ikke plass til hele navnet på en linje. Er det ikke plass til hele meg? Jeg må passe meg nå. For med dette innlegget kan jeg få 50.655 mennesker i Norge etter meg. 

Men ingen Olsen må ta dette personlig. Jeg har jo til sjuende og sist etter hvert forstått at fru Olsen er ganske så populær. Hun brukes som eksempler i mattestykker på ungdomsskolen og pensumlitteratur på universitet. Jeg kan jo være Mary-Kate og Ashley Olsens ukjente søster. Det er i hvert fall det jeg sier til meg selv.

Så jeg skulle aldri hete Larsen. Jensen. Og for all del ikke Olsen. Så han må være inderlig spesiell. Denne mannen min. Mandalitten. Er jeg ikke heldig? At jeg tok navnet Olsen vil alltid være et bevis på det. Det er en hyllest til mannen min. 

For han er så fin at jeg godt kan være 

Fru Olsen.

Change

Jeg hadde aldri trodd jeg kom til å ha en så lang bloggpause.

Og siden sist er jeg forlovet og gift. Jeg har ny bil og ny jobb. Plutselig var jeg litt mer voksen. Selv om det ikke føles sånn. Så det er kanskje derfor jeg sluttet å skrive. Jeg trengte å omstille meg, leve lykkerusen helt ut, uten behov for å skrive om det. Å være nygift er en fantastisk følelse. Og jeg er det jo enda. Bryllupet var en drøm, mer enn en drøm. Jeg elsker å være gift. Det er totally awesome.

Snart skal jeg poste bilder fra bryllupet så da er det bare å følge godt med. Skal se om folk klarer å oppdage bloggen igjen etter så lang tid i dvale.

Så om dette skal bli en husmorblogg nå? Neppe. Utrolig nok er man den samme før og etter et bryllup. Hvem hadde trodd det?

Men jeg begynner å bli vant til journalistlivet. Ta telefoner. Jeg sitter ikke i to timer før jeg tør å ta en telefon lenger slik jeg gjorde i 2006. Har jeg nevnt at jeg hadde telefonskrekk? Så valgte jeg å bli journalist. Smart som jeg er. Men frykten forsvant. En lærdom om at å utfordre seg selv aldri er feil.
Jeg springer rundt med kamera og blokk og prøver å se smart ut. Derfor har jeg igjen funnet fram brillene som jeg benyttet i mattetimene på videregående.

Man snakker med den ene og den andre og innser at alle er vi mennesker. Ordførere, prester, politiker, næringslivfolk, kulturfolk og journalister. Men alle innser kanskje ikke at journalister også er mennesker. Og det får man også høre. Men det blir man vant til. Utrolig nok.

Om man blir hardhuda? Kanskje mot de riktige tingene. Alt trenger ikke tolkes personlig. Men om man blir mindre følsom? Det tror jeg ikke. Jeg gråter like og ler like mye som før. Så selv om jeg er noen måneder inn i journalistlivet er jeg fortsatt meg selv.

Hvem hadde trodd det?