skip to main |
skip to sidebar
«Det er siste dagen dette året. Det er dugg på vinduet og rolig lovsang danser ut av CD spilleren. Jeg føler fred. Fred med Gud, fred med meg selv og mine venner. De sier at alt kan skje på nyttårsaften. Jeg håper. Håper som alltid på et spennende år. Dette året har jeg vært lei. Lei hakket i plata. Jeg vil dypere og lengre med Gud. Det skal 2007 gi meg.»
Dette var starten på dagboken min jeg begynte på for et år siden. Nå har et år gått og det er på tide med tilbakeblikk, og å tenke på året som kommer.
Med et raskt og overfladisk tilbakeblikk tenker jeg
«Hva gikk galt?».
På mange områder har det vært et vondt år. Jeg har vært sliten og har vært flink til å motstå trangen til å stå opp om morgenen. Smilene mine har til tider vært en maske for å skjule en dyp forvirring. Det har vært fritt spillerom for tårene uten å egentlig helt vite hvorfor de egentlig fant veien ned kinnene. Ofte har jeg følt meg alene, uten grunn. Ofte ønsket jeg å gi opp. Gi opp Gud, gi opp relasjoner, gi opp mye.
Samtidig har det vært et år hvor jeg har lært så mye. Kanskje det har en sammenheng. Jeg har blitt skuffet, brutt ned, men jeg har reist meg igjen. Og jeg har vokst på det. Jeg har lært. Jeg har fått nye perspektiv på gamle hendelser. I ettertid ser jeg kanskje at jeg har blitt mer skeptisk. Jeg vet ikke helt om jeg liker det. Jeg har blitt mer kritisk i forholdt til avgjørelser og ting som skjer rundt meg. Men det er kanskje sunt, med tanke om at jeg, antageligvis begynner et annerledes liv om bare et halvt år.
Aldri før har jeg tenkt så ofte og vurdert troen min, Gud og evigheten. Jeg har aldri vært usikker, jeg vet hva jeg tror på, men en er ikke garantert å ha det på topp 24/7. Jeg har distansert meg fra Gud. Jeg har hatt en vond klump inni meg og kjent en tomhet jeg aldri før har kjent. Jeg vil tilbake. For jeg har erfart og jeg vet at det er hos Gud jeg finner helhet. Takk at han ikke mister troen på meg selv om jeg hele tiden svikter han!
I tillegg har det vært et år hvor jeg har fått mange nye venner, mens gamle vennskap har blitt dypere. Og jeg kjenner at jeg er så takknemlig for alle. Alle. Klassen min, skolen, freak, Bergen og de som måtte være andre steder.
Selv om jeg er spent på året, begynner jeg å tenke. Kanskje det er der forvirringen ligger. Jeg har alltid gledet meg til å bli ferdig med skole og kunne gjøre ting som jeg ellers aldri vil kunne gjøre. De som har vært ferdig med vidergående har alltid vært så store. Nå er jeg her selv, og jeg føler meg ikke stor i det hele tatt. Jeg føler meg liten. Liten og usikker, litt redd. Samtidig kribler det litt i magen når jeg tenker på at jeg faktisk kan gjøre det jeg ønsker. Spørsmålet er bare:
«Hva ønsker jeg, egentlig?»
Det kommer til å gå fort, selv om det blir hardt. Men plutselig kommer jeg til å sitte der med eksamenspapirene i hånden og takke for meg. Det er litt trist og. Etter tretten år med skole skal det bare blir over. Jeg kommer nok til å havne tilbake på skolebenken, men ikke enda og uansett, det blir jo ikke det samme i det hele tatt.
Jeg har hvertfall bestemt meg for å ikke se tilbake på året og tenke «hvis» eller å angre. Jeg vil heller se på det som en læringprosess og ta neste år som en utfordring i forhold til hva som skjedde i år. Jeg vil se tilbake til det fine og kjenne mer på takknemeligheten. For det må jeg være, jeg har det jo så bra med fine mennesker rundt meg, god familie og et liv mange kunne ønske seg.
Jeg har vært svak, og det har fått meg til å føle meg misslykket. Jeg ønsker alltid å være sterk. Å takle motgang og være oppmuntrende har jeg alltid ønsket at skal være «min greie». Så det å falle sammen og innrømme svakhetene har vært vanskelig. Men kanskje jeg misforsto det å være sterk. Styrke er å tørre å være svak. Det er det å være svak som er å være sterk.
Ikke se på det vonde som har vært, husk de fine minnene, lær av utfordringene så kan vi igjen være klare til å ta fatt på et nytt år. Vi lærer alltid, livet vil aldri bli perfekt og vi må forsone oss med det. Når vi endelig klarer å la være å strebe etter det lykkelige, ja først da vil vi bli helt lykkelige.
Godt nyttår, se muligheter, grip dem. Tørr å være svak. Ikke tenk «Hvis». Lær, gråt og le.
Og: Ikke glem Gud.
De siste dagene har jeg flydd rundt omkring, noe fortvilet, og lett etter en julestemning jeg ikke har kjent i hele desember. Nå sitter jeg her. Julemiddagen skal bare bli varm før hele familien samles rundt bordet.
I dag gikk det opp for meg da jeg sang «Deilig er jorden». I en av strofene synges «Aldri forsummes, tonen fra Himmelen». Den er der faktisk hele tiden. Det er bare å stille inn på riktig kanal. Det er som radioen, er fokusere feil begynner det å skurre.
Så nå skal jeg stille inn. Jeg gleder meg!
God jul alle sammen
Lurt på hvordan det er å gå på katta? Her kommer den harde sannheten! – På nynorsk
Eg er på vei til bordet mitt. Mediebordet. Eg har nettopp kjøpt meg ein kopp kaffi i kaffimaskina. Eg likar kaffi. Kaffi gjer slik at eg ser sofistikert ut. Ein må sjå sofistikert ut her på denne skola. Raskt krympar eg meg. For å komme til mediebordet må eg forbi skatebordet, fotballklysene og ishockey gutane. Alle ser rart på meg og eg veit kvifor. Det er heit klart at eg ikkje passar inn. Eg brukar ikkje store perleøyredobbar og ryggsekken skil meg frå jentene, med blond hestesveis, som har ei stor skinnveske på den høgre skuldra. Dei prøver å vere noko dei ikkje er, dei prøver å kopiere Bærum-klysene.
Dei berømte Bærum-klysene. Eg trur ikkje dei veit kven dei verkeleg er der dei går med t-skjorter med eit trykk der det står ”pappa betaler”. Dei bortskjemte ungane. Eg skjønnar ikkje kvifor Hamars ungdom ønskjer å identifisere seg med dei.
Ein oransje vegg og ein lang elefantsnabel helser meg god morgon kvar dag. «Dei skal fungere som oppmuntringar» sa ho rektor til oss elevane fyrste skoledag. Joda, fargen er fin, men eg undrar på om han har gjort meg meir lykkeleg. Snabelen kosta berre 600 000 og han gjer meg kjempeglad. Massasjestolane vi alle kunne fått på skolen i stadet for er ikkje like viktig. Vi har ein flott snabel og eg kunne ikkje vore meir glad.
Eg går på Hamar Katedralskole. Hamar Katedralskole som er kjend for sin kunst, sine glasveggar, opne områda og vesle kantine. At den nye skolen har blitt eit stort problem for meg, er heilt klart. Det var ikkje meg dei tenkte då dei bygde denne skola. Alt blir så mykje meis synleg med dei opne områda. Dei hersens kjærastepara. Dei klengjete og søte turtelduene som kallas kjærastepar, synes over alt. Då dei byde denne skola tenkte dei ikkje på oss single og ikkje svært lite desperate ungdommane. Samtidig som eg sit i ei norsktime og prøver hardt å analysere eit dikt om tapt kjærleik, må eg sitte og sjå på kyssinga og kosinga på andre sia av glasveggen. Dette har fått store konsekvensar for meg. Depresjon kallar vi det.
Eg vil også ha kjæraste. Eg har berre ikkje funni han. Kanskje eg har funni han, ja, eg har funni han mange gangar. Problemet er at han sit på hockeybordet i den vesle kantina og ser rart på jenta som ikkje brukar store perleøyredobbar, som ikkje har blond hestesveis og som ikkje har ei sort skinnveske på den høgre skuldra.
Ofte går eg gjennom dei altfor lange og skremmelege korridorane. Ekkoet av klikkande hælar ligg lenge i lufta. Når eg går frå eit klasserom til eit anna blir eg heilt andpusten. Eg blir så sliten at eg ikkje får konsentrert meg i timane. Likevel er det godt for ein ting. Når eg går fram og tilbake etter kvar einaste skoletime kvittar eg meg med dei kaloriane eg åt under lunsjen. Eg har blitt mykje tynnare sia skolestart og det er takket vere skolen.
Eg undrar på om det er eit bevisst tiltak, frå politikarane, mot overvektsproblema som er aukande blant norsk ungdom. Eg veit at på nokon skolar i Amerika har dei satt inn dansespel for å kjempe mot desse overvektsproblema. Lang skole, lange korridorar og ein timeplan som gjer at du må springe i fem minuttar for å rekke neste time på andre sia av skolen, er nok berre ein norsk versjon av desse amerikanske dansespela.
Eg nærmar meg mediebordet. Eg klarte å gå forbi skatebordet og fotballklysene. No er det berre ishockey gutane igjen. Eg kan sjå han som er mannen i mitt liv. Dessverre ser han ikkje meg. Eg trekker pusten, strekker ryggsøyla og gjer meg klar for siste etappe med kaffikoppen i venstre hand. Det er sørgjeleg at eg ikkje ser nerden frå realfag som kjem hastande mot meg. Vi kolliderer. Eg kjenner kaffikoppen gli ut av handa mi og han flyg til andre sia av den vesle kantina. Det er ein stor kollisjon. Lyden av kroppen min som treffer golvet i kantina på Hamar Katedralskole kan høyras lenge som eit ekko i dei lange korridorane.
Eg har aldri vore så flau i heile mitt liv. Eg løfter mitt raude hovud som har øyre som ikkje ber store perleøyredobbar. Varsamt ser eg meg rundt og prøver å finne ut kvifor eg ikkje hører knust glas frå kaffikoppen. Då ser eg det som gjer at eg skulle ønskje eg ikkje hadde løftet hovudet likevel. Mannen i mitt liv som sit på hockeybordet har kaffi over heile seg. Eg krympar meg. Eg liker ikkje Hamar Katedralskole. Dei tenkte ikkje på meg då dei bygde denne skolen. Eg har ingen steder å gøyme meg. Det er berre desse fordømde glasveggane over alt.
