Tilbakeblikk uten «Hvis»

«Det er siste dagen dette året. Det er dugg på vinduet og rolig lovsang danser ut av CD spilleren. Jeg føler fred. Fred med Gud, fred med meg selv og mine venner. De sier at alt kan skje på nyttårsaften. Jeg håper. Håper som alltid på et spennende år. Dette året har jeg vært lei. Lei hakket i plata. Jeg vil dypere og lengre med Gud. Det skal 2007 gi meg.»

Dette var starten på dagboken min jeg begynte på for et år siden. Nå har et år gått og det er på tide med tilbakeblikk, og å tenke på året som kommer.


Med et raskt og overfladisk tilbakeblikk tenker jeg

«Hva gikk galt?».

På mange områder har det vært et vondt år. Jeg har vært sliten og har vært flink til å motstå trangen til å stå opp om morgenen. Smilene mine har til tider vært en maske for å skjule en dyp forvirring. Det har vært fritt spillerom for tårene uten å egentlig helt vite hvorfor de egentlig fant veien ned kinnene. Ofte har jeg følt meg alene, uten grunn. Ofte ønsket jeg å gi opp. Gi opp Gud, gi opp relasjoner, gi opp mye.

Samtidig har det vært et år hvor jeg har lært så mye. Kanskje det har en sammenheng. Jeg har blitt skuffet, brutt ned, men jeg har reist meg igjen. Og jeg har vokst på det. Jeg har lært. Jeg har fått nye perspektiv på gamle hendelser. I ettertid ser jeg kanskje at jeg har blitt mer skeptisk. Jeg vet ikke helt om jeg liker det. Jeg har blitt mer kritisk i forholdt til avgjørelser og ting som skjer rundt meg. Men det er kanskje sunt, med tanke om at jeg, antageligvis begynner et annerledes liv om bare et halvt år.

Aldri før har jeg tenkt så ofte og vurdert troen min, Gud og evigheten. Jeg har aldri vært usikker, jeg vet hva jeg tror på, men en er ikke garantert å ha det på topp 24/7. Jeg har distansert meg fra Gud. Jeg har hatt en vond klump inni meg og kjent en tomhet jeg aldri før har kjent. Jeg vil tilbake. For jeg har erfart og jeg vet at det er hos Gud jeg finner helhet. Takk at han ikke mister troen på meg selv om jeg hele tiden svikter han!

I tillegg har det vært et år hvor jeg har fått mange nye venner, mens gamle vennskap har blitt dypere. Og jeg kjenner at jeg er så takknemlig for alle. Alle. Klassen min, skolen, freak, Bergen og de som måtte være andre steder.

Selv om jeg er spent på året, begynner jeg å tenke. Kanskje det er der forvirringen ligger. Jeg har alltid gledet meg til å bli ferdig med skole og kunne gjøre ting som jeg ellers aldri vil kunne gjøre. De som har vært ferdig med vidergående har alltid vært så store. Nå er jeg her selv, og jeg føler meg ikke stor i det hele tatt. Jeg føler meg liten. Liten og usikker, litt redd. Samtidig kribler det litt i magen når jeg tenker på at jeg faktisk kan gjøre det jeg ønsker. Spørsmålet er bare:

«Hva ønsker jeg, egentlig?»

Det kommer til å gå fort, selv om det blir hardt. Men plutselig kommer jeg til å sitte der med eksamenspapirene i hånden og takke for meg. Det er litt trist og. Etter tretten år med skole skal det bare blir over. Jeg kommer nok til å havne tilbake på skolebenken, men ikke enda og uansett, det blir jo ikke det samme i det hele tatt.

Jeg har hvertfall bestemt meg for å ikke se tilbake på året og tenke «hvis» eller å angre. Jeg vil heller se på det som en læringprosess og ta neste år som en utfordring i forhold til hva som skjedde i år. Jeg vil se tilbake til det fine og kjenne mer på takknemeligheten. For det må jeg være, jeg har det jo så bra med fine mennesker rundt meg, god familie og et liv mange kunne ønske seg.

Jeg har vært svak, og det har fått meg til å føle meg misslykket. Jeg ønsker alltid å være sterk. Å takle motgang og være oppmuntrende har jeg alltid ønsket at skal være «min greie». Så det å falle sammen og innrømme svakhetene har vært vanskelig. Men kanskje jeg misforsto det å være sterk. Styrke er å tørre å være svak. Det er det å være svak som er å være sterk.

Ikke se på det vonde som har vært, husk de fine minnene, lær av utfordringene så kan vi igjen være klare til å ta fatt på et nytt år. Vi lærer alltid, livet vil aldri bli perfekt og vi må forsone oss med det. Når vi endelig klarer å la være å strebe etter det lykkelige, ja først da vil vi bli helt lykkelige.

Godt nyttår, se muligheter, grip dem. Tørr å være svak. Ikke tenk «Hvis». Lær, gråt og le.

Og: Ikke glem Gud.

Et nytt år.

Ok. Positiv tenkning, kom igjen! Jeg ser meg forvirret rundt, hele veskas innhold flyter og verden står stille ett sekund. Panikk. Flaut, skikkelig flaut. Jeg står midt i byen, det snør og alt er blitt pakket inn i snø. Jeg tar av meg hanskene og leter. Drar opp lommeboka, mobilen og..oi! der er spenna jeg har lett etter i flere månder. Så gjennom positiv tenkning finner jeg ut at det kom noe godt ut av dette også. En råtten banan finner jeg også forresten.

Det nærmer seg nyttår. Kjære tid hvor glad jeg er for å begynne på nytt. Nå er jeg lei. Skikkelig skikkelig lei. Året slutter med en total fiasko: Jeg har mistet planleggeren min. Plannleggeren, livet mitt. Den ligger der ett eller annet sted i snøen og holder på å bli ødelagt. Det har vært et fint år, men det ligger sikkert mye spennende opplevelser i året foran. Alle forventingene jeg trodde skulle komme i løpet av året kommer sikkert denne gangen. Jeg er blitt skuffet over at ikke alt ble innfridd dette året. Men det kommer sikkert i løpet av 2007.

Dessuten ødela jeg laptopen, glemte den nye mobilen og mistet en tusenlapp. Neste år skal jeg bli sååå mye flinkere til å ta vare på tingene mine. Jeg skal bli mer disiplinert, ikke være så opptatt, jeg skal ha tid til meg selv og andre og jeg skal få organisert livet mitt.
Jeg skal ofre inntekter (og håpe på å vinne i lotto) for å bli flinkere til å ta vare på vennene, jeg skal gå inn for å gjøre det skikkelig skikkelig bra på skolen slik at jeg har en trygg fortid, jeg skal bli ryddig og flink til å ta de med ro.

Jeg skal lære meg å settte mer pris på kaffekoppen og de små tingene i hverdagen. Jeg skal spare penger hver måned og ikke sløse de bort på unødvennig tull. Det er kantinestopp, godtestopp, tv stopp og datastopp (bortsett fra photoshop, illustrator, indesign, blogging, myspace, gmail og msn så klart). Jeg skal få lappen slik at jeg slipper å løpe til bussen. Det betyr at jeg må begynne å trene siden jeg slipper å løpe etter bussen, -som er dagens trening. Også må jeg spare penger slik at jeg kan kjøpe meg bil for å kunne kjøpe bil og kjøre må jeg også skaffe penger til å få lappen. Jeg må bli flink til å invistere.

Jeg skal ta sjanser å leve etter slagordet "lev som om du skulle dø i morgen". Jeg skal gå rett på sak når jeg snakker og jeg skal smile mer. Jeg skal bli flink til å være flink. Jeg skal slutte å fundere oevr hva kjærlighet egentlig er og jeg skal vise min selvstendighet. Jeg skal også vinne i lotto. Når jeg blir 18 er jeg også forresten gammel nok til spilleautomater- Selvfølgelig uten å bli avhengig.

Eller kanskje jeg istedet for å bli med selvstendig skal jeg prøve å være mindre selvstendig og at jeg kanskje finner ut at det er der problemet har vært. Eller så kan jeg stryke det ut av lista over det som muligens er mitt problem.

Etter hvert skal jeg dra på ferie. Jeg skal glemme alt strev og bare surfe, sole meg og kanskje hoppe i fallskjerm. Jeg skal jo bli flinkere til å ta sjanser.

Jeg skal bli mer balansert og begynne å ta omega 3. Jeg skal jogge for å få mer overskudd. Jeg blir 18. I løpet av neste år begynner jeg på mitt siste semester på tvunget skole (selv om den er frivillig vil vi ikke klare oss med bare ungdommskolen). Jeg må begynne å planlegge fremtiden min.

Jeg roter fortsatt i snøen for å finne årsplanleggeren min. Den er faktisk, ærlig talt, livet mitt.

Jeg finner den ikke. Jeg skal være positiv. Skikkelig positiv. Kanskje jeg skal glemme alle nyttårsforsettene, alle planer og bare..bare leve. være fri.

Jeg tror det. Jeg er klar. Tror jeg. Hvis jeg tørr.

God nytt år