mitt forhold til onde skapninger

En fantastisk irriterende lyd trenger seg inn i hjernecellene mine, det tar noen sekuneder før jeg skjønner at det er naboens hund, naboen har fått seg hund og jeg kan ikke si at jeg er overbegeistret. Har jeg noen gang sagt at jeg hater hunder? Ikke for å være fordomsfull, noen kan jo faktisk se litt søte ut, men så har jeg denne mistanken om at alle hunder er onde innerst inne, planen deres er å bjeffe klokken 7.00 kun for å vekke naboene, en slik stygg bjeffing, og naboen har fått seg en slik søt hund som inners inne er ond og som kun har til hensikt til å plage meg, for ikke å snakke om hundens slue evne til å samarbeide med de gapende gravmaskinene, som har slått leir ti meter unna huset, og som ruller rundt og tror de eier hele nabolaget, men egentlig så er gravmaskinen, -og hunden, egentlig er de her for en grunn; et kvalmt samarbeid om å ødelegge nattesøvnen min, er det rart jeg er morgengretten, nei, jeg føler jeg har behov og lov til å være så morgengretten jeg vil. Hunder får frem de verste sider i meg, er det rart jeg hater hunder, hundene har skyld i at jeg blir gretten og kjeftete og dermed mister venner, hunder har skyld i at jeg mister venner. Spesielt er det hundens skyld at folk begynner å flytte, det er altfor mange hunder i Hamar -området og det er derfor alle drar til England, USA, Sveits, Australia og Trondheim der hvor de ikke har fullt så mange irriterende hunder, de eies hvertfall ikke av den gode nabo og de kan da endelig, etter 19 år, få sove en fullverdig natt uten å bli vekket av bjeffing klokken 7 på morgenen. Hva skal man egentlig med naboer? man snakker ikke med de uansett, bortsett fra det påtatte smilet hvor man er uheldige nok til å treffe dem ved postkassa, plutselig så skal man late som man er gode naboer og man snakker om været, ja været, å som jeg elsker å prate om været, spesielt hvis det regner, da er det ekstra spennende å snakke om været, men etterhvert begynner naboen å snakke om sin nye hund og ber meg stikke innomfor å hilse på. Hahm tenker jeg, aldri livet om det er aktuelt at jeg hilser på det vesenet som gjør meg morgengretten og som gjør at jeg mister vennene mine, men jeg sier ikke det, jeg smiler og nikker og sier at det ville vært hyggelig, og før naboen rekker å foreslå dag og tid skynder jeg meg å ta posten ut av postkassen og sier at naboen bare må komme å låne en kopp sukker hvis han trenger det. Plutselig klarer jeg å miste posten og mens jeg famler med å plukke den hersens posten opp, hadde det ikke vært for posten hadde jeg slippet å treffe naboen med hunden, men mens jeg altså plukker opp som har skyld i at jeg står her og prater med naboen med den bjeffende hunedn, så spør naboen om det passer i morgen klokken 12.00. Ja, sier jeg, jeg vil ikke, men jeg kan jo ikke se nei. Så kommer hunden løpende og den setter seg ved siden av naboen, vi ser på hverandre, hunden og jeg, vi utfordrer hverandre, hunden flekker tenner og det begynner å skumme i kjeften, jeg flekker tenner tilbake, det er akkurat som om vi har en hemmelighet. Hunden og jeg, og jeg hater den for det. Jeg kan merke det på hele kroppsspråket tll det firebente vesenet foran meg at den planlegger noe, et overfall, eller enda verre; bjeffing klokken 05.00. Jeg bekrefter klokken 12.00 for naboen og går rolig og behersket vekk fra hunden og naboen for at de skal tro at jeg har full kontroll, selv om sannheten er noe helt annet, jeg går og jeg lurer på hva slags unnskyldning jeg skal benytte meg av for å slippe å besøke de, jeg må finne på noe, ellers får jeg sove enda dårligere natten som kommer, og jeg trenger søvn, jeg har ikke sovet godt siden naboen fikk den bjeffende greia.

Så nettopp på grunn av disse megairriterende kjøtteterne så begynner folk å dra om to uker og i løpet av en uke er Hamar tomme for 19-åringer og jeg er etterlatt alene med disse ødeleggende skapningene. Hersens skapninger. Jeg kommer hjem, bruker timer på å komme over opplevelsen med samtalen om været og hunder ved postkassen og dørklokken ringer jeg blir lamslått og hater fra det øyeblikker verden, meg selv og naboer, for der står naboen med en tom kopp og lurer på om han kan få låne sukker og det firbente grusomme vesenet står ved siden av meg flirer rått med sikkelet rennende ned over mine nye, røde dørmatte til 499 kroner. 499,50 faktisk.