The Praise

Det er ikke et spørsmål, det er ingen refleksjon.
Gud er. Uansett.

Det vanlige spørsmålet er: Hvordan kan Gud tillate alt det onde hvis han er kjærlighet?
Spørsmålet burde vært: Hvordan hadde verden vært hvis Gud IKKE hadde vært?
Det ville vært null kjærlighet
null glede

NULL
zero

Derfor vil jeg prise han gjennom alt.
For han vil meg bare det beste'
og jeg elsker han for det.

Så Sandra.. Hva skal du til høsten?

Ikke kjøpe ostehøvel hvertfall. Disse tider er preget av forandringer. "Forandringer er som vann" skriver Erlend Loe. Forandringer er som vann og vann flyter. Erlend Loe liker det ikke. Og jeg liker det ikke. Hver kveld er det en avtale som ender med "vel, vi sees til jul" eller "vel, sees til sommeren" eller "vel, vi sees vel en eller annen gang, vel".

Avskjeder. Folk drar, hvert til sitt. Sånn er det å bli stor. Jeg føler meg ikke stor, men når Line begynner å kjøpe seg ostehøvler skjønner jeg at jeg faktisk er litt stor.

For det har seg nemlig sånn, at når du er nødt til å kjøpe deg ostehøvel, da er du stor. Det har Line lært meg. Da har du kommet inn i de voksenes rekker, da har du flyttet hjemmefra og du må etablere deg på nytt. ..og du må skjære ost. For det er viktig å kunne skjære osten i tynne skiver. For når folk er på besøk hos deg og de ser at osten er skjært med ostehøvel, da ... Da forstår de med ett at du er stor.

Så når folk hver dag ser på meg og sier: Så Sandra, når drar du? da trekker jeg frem et noe anstrengt smil og svarer; "jeg får nok ikke kjøpt ostehøvel enda nei". også vil jeg ikke snakke mer om den saken.

..men i januar, da tar jeg ordentlig igjen! Da setter jeg meg på flyet til The US og da er det de andre som skal vinke til meg mens jeg har verden for mine føtter..

..og når jeg går gjennom security-greiene på flyplassen og det begynner å pipe og alle alarmer går. Da kan jeg stolt vise offentlig hva kofferten min har å tilby
En ostehøvel.

Fenomenet: Skiboks og snus

Det er mange ting som facinerer meg meg over nordmenn. Spesielt deres forhold til skibokser.

Forleden dag var jeg i Sverige, og jeg ble overrasket over hvor fort jeg så forskjell på nordmenn og svensker. Vi Nordmenn er noen fantastiske mennesker. Stadig vekk oppdager jeg særegne trekk ved oss som jeg finner svært fascinerende. Småting som hvordan vi vet at tennissokker i sandaler stadig vekk er på moten, hvordan vi kan sitte alene i parken med festmåltid for 10 pers, hvor glad vi er i brunost og fjøslukt.. og vår kjærlighet til skibokser. Vi har ikke skibokser kun om vinteren, vi liker helst å ha de på året rundt, spesielt i 30 varmegrader. Rånebiler med skibokser er spesielt populært. Så altså, jeg var i Sverige og gradestokken viste nærmere 40 grader i solen. Foran kjørte en bil, og ja,- med skiboks! En stor svart skiboks som var større en bilen. Den hang nesten på sidene, smeltet av svenskesolen. Men: nordmennene gir seg ikke, skiboksen skal være på, koste hva det koste vil. Plutselig så jeg at vi var omringet av skibokser fem-seks-sju, og ingen ovverraskelse: Alle bilene hadde bilskilt med to bokstaver og fem siffer. Nordmenn elsker skibokser, og jeg har full forståelse på det. Navnet har en skjult beskjed om at boksene skal inneholde ski, vi begynte å bryte det allerede når snowboardet kom. Og nå.. nå er det bare fantasien som bryter grensene! Skiboks har blitt en hverdagslig hjelp for oss nordmenn. For hvor mange snusbokser er det ikke plass til i en skiboks? Ingen grensevakter fra Sverige til Norge gidder å tenke på å sjekke skiboksen, for der skal det jo være ski. Derfor smugler nordmenn i bøtter og spann dette tilfredstillende nikotinet og en full skiboks med snus ville for et par år siden vart flere år for èn person. I dag ville det knapt holdt en uke. Nordmenn snuser som aldri før. Så hva skulle nordmenn gjort uten skiboksene? Ikke rart at sverige er invadert med norske biler med skiboksene. Det er mye penger å spare på billig snus i en skiboks.

Med blikket festet på evigheten

Evighetsperspektiv.
Urelevant, skremmende, uforstående?

Jeg sitter og taster på tastaturet i Elverum, noe motløs, men også oppmuntret og klar for to uker på jobb. Mine tanker rundt evigheten har begynt å ta en liten vending. Fra å være en kanskje litt skremmende greie har evigheten for meg forandret seg til å bli en hverdagsoppmuntring!

John Bevere (en kul amerikansk dude) forklarte for meg: uansett hva du dividerer med evigheten får du 0.

2/evigheten = 0
1000 /evigeten = 0
237 millioner/evigheten = 0

Det er matematisk korrekt. Så dersom du fikk valget: Hvis denne dagen bestemmer hvordan du skal ha det de neste tusen årene, hva ville du gjort?

Antagelig ville du jobbet for at de tusen årene skulle bli så bra som mulig, selv om det ville kostet deg alt.

Det er den muligheten vi har fått. Dette livet er kun en forberedelse for det som kommer og jeg akter å ikke sløse det vekk. Det er ikke skremmende, det gjør egentlig alt mye lettere. Det gjør problemene, ikke ubetydelige men lettere å løse.

Dersom denne dagen, mine problem om hva jeg skal ha på meg, eller mine fremtidsplaner stilles i lys av evigheten blir det med ett en helt annen sak.
Sett i lyset av evigheten får livet vårt en helt annen betydning.

Evigheten gjør ikke alt problematisk, den gjør alt mye lettere.