Jeg ble kjört til flyplassen av min kjäre Ess klokka fem om morgenen. Tidene var noe finberegnet. Det pleier aldri å väre noe problem for meg om jeg kun er på flyplassen en halvtime før flyet går. Tre kvarter pleier å være allright. Nå kom jeg til å ha en time! Jeg hadde sagt fra til Norwegian at jeg kom til å bringe to kofferter. Noe som gjorde at jeg måtte etterlate halve klesskapet og mesteparten av favorittskoene mine tilbake i Norge. Jeg savner de.– Du har 11 kilo overvekt. Dama så bare dumt på meg. Dama i Norwegianluka som liksom skal väre snille med jenter som meg. Syk var jeg også. Jeg syntes hun burde väre snill med meg. Dessuten pleier Gud å svare på bönnene mine om å slippe over med litt overvekt i amerikakofferten. Men han slutter kanskje på det tidspunktet med utnytter det og tar det som en selvfölge at han lukker öynene på mine fiender?
For nå var forsåvidt dama bak de spisse brillene min fiende. Det kjentes sånn ut. Den lille kofferten hadde hun allerede sendt i veg. Ond så hun ut også. Stiv i håret og hun knep munnen sammen. Nå bad hun meg betale 700 spenn for at jeg skulle få med meg klesskapet og flyttelasset mitt.
Jeg nektet. Så jeg tok med meg den 33 kilo tunge kofferten på det trange flytoalettet. Der var det noen damer som så dumt på meg i deg jeg hastigt slengte kofferten på gulvet og begynte å grave ut det tyngste. böker, bukser... sko. Jeg puttet det i en ekstra veske jeg heldigvis hadde med. Jeg stappet sekken og fikset en ekstra pose så den nesten sprakk. Så sprang jeg tilbake til luka, etter å ha prövd å smiske med noen av de andre Norwegian folka for å slippe å betale. Men jeg fikk ingen benåding. etter 4-5-6 forsøk gav jeg opp. Jeg var sinna. Tiden begynte å renne ut for meg. De skulle bare visst hvor mye jeg de siste årene har brukt norwegian og hvor trofast kunde jeg er. Jeg prövde å si det til de. De viste null forståelse. Så frustrert gikk jeg tilbake. Heldigvis kom jeg til en annen luke en dama med de spisse brillene. Men jeg la merke til hvordan hun glodde på meg i mistro på at jeg ikke kom til å betale. Fortsatt hadde jeg 7 kilo i overvekt. Norwegianmenn er hyggligere en damene og gav meg minus to kilo. Da ble det kun 300 spenn for å få med meg flyttelasset mitt. Jeg svelget hardt og betalte og ble fylt av hygglighetens gave (må ha kommet fra oven) og jeg klarte å si "ha en fantastisk dag". Tenk hva Gud kan gjöre gjennom oss.
Jeg stelte meg i kø til securitykontrollen med en veske, en sekk, kameraveske og pose. I tillegg hadde jeg noen ekstra lag på meg med klär og et par sjal ekstra rundt halsen og jeg begynte allerede og bli litt svett. Men jeg er smart så jeg klarte å få det til å se ut som noe av bagasjen jeg hadde tilhörte han foran meg og noe til hun bak meg så securityen ikke trodde at ALT var mitt. Jeg slapp gjennom. I det jeg pröver å usynlig stable all "håndbagasje" på meg og finne ut hvilket gate som venter på meg hörer jeg en stemme som gjör at jeg slipper å lete.
"Sandra Lovise Sätrang til Gate 42".
Suppekul. Jeg tok bena fatt. For de som er kjent på Gardemoen så er 42 ett lite stykke inn til höyre. OG du må gjennom taxfree og masse glassparfymeflasker. Det gikk bra. Jeg dyttet bare til et par mennesker. Jeg var dessuten ikke den eneste som sprang. Men jeg var den eneste med fire kolli håndbagasje. Jeg sprang. Fort. Eller fort er relativt. For meg var det fort. Jeg hang meg på en femåring som løp gråtende foran meg. Jeg prøvde å løpe i kapp med han. Synd jeg ikke hadde trent på en stund.
Jeg møter Gate 42 hivende etter pusten og bråstopper og forsøker å gjøre flere ting på en gang; Gjemme noe av håndbagasjen mens jeg leter etter legitimasjon og biletten jeg selvfølgelig har klart å miste på veien. Great. Som om ikke det var nok klarte jeg i leteprosessen miste den den halveis lukkede veska og alt detter ut. ALT. Lommebok, en sko, undertøy, bøker i form av alt fra Arva Kalvø til Bibelen, melkesjokoladen som ikke er til å unngå når jeg flytter øsover, for ikke å snakke om at tampongene klarte å finne veien ut og rulle rundt i gate 42.
Suppekul
Så... jeg stablet sammen håndbagasjen, viste legitimasjonen, mumlet takk og fant plassen min.
Jeg unngikk øyenkontakt med norwegianfolka.
Det var kanskje like greit.
