Å hvor jeg absolutt ikke elsker silke dager hvor motvinden ikke er spesielt hard, men man kan ikke akkurat kalle det medvind heller. Heller en sterk motvind som får en til å fighte, enn en svak som smyger seg over deg og som tapper deg for krefter og gjör deg likegyldig, motlös og får deg til å sovne på dekket.
For det er kanskje den vinden som er den farligste?
Men vet du, det er gjennom de små hverdagsmotvindene vi blir trent. Trent til å möte de motvindene som kommer til å komme i löpet av livet.. Jeg vet ikke så mye om seiling men jeg har lest at selv om det til tider blåser ganske sterkt mot båten i opptil 60 grader motvind går det å gjøre god fart framover.(dog ikke direkte motvind, men ganske skarp sidevind kalt bidevind) Man må bare vite de riktige grepene og klare å seile så langt opp mot vinden som mulig med fylte seil. Med dette kan man oppnå stor fart. (Rom 8.28: "Vi vet at alt tjener til det gode for dem som elsker Gud." Han kan altså bruke til og med det vi ser som minus for å få oss framover!!). Men blir man overmodig risikerer man å få vinden rett i mot – man havner i ”vindøyet” - slik at seilene blir stående å blafre og båten stopper. Blir man for defensiv, taper man konkurransen.
Jeg vil bruke seilene mine riktig. Jeg ber og önsker av hele mitt hjerte at Gud skal läre meg å styre mine seil så jeg kan ha fart framover - uansett hvilken vind jeg möter.
Hver dag, ALT VI GJÖR er en invistering i framtiden. Og med det perspektivet blir plutselig livsseiling i motvind spennende. Man kan trene seg i å bli glad over å söle melk over hele gulvet på grunn av de hersens svenske melkekartongene.
Jeg har litt å läre.
No comments:
Post a Comment