London! Red details

London

Ok, spøk til side. Jeg gjør som alle andre. Mitt under eksamen (eller tentamen) gjør jeg alt anna enn det jeg burde: øve. Litt LOST (tre episoder), litt besøk (Elisabet), litt facebook, litt blogging og etter hvert: noe lesing.

Uansett etter tentamen i morgen:

JEG drar til London! 17.17

Om for så bare to hele dager skal jeg yte max!

Ha på meg kule klær, fikse håret, trippe rundt (om så ikke løpe), ha visakortet klart (endelig visa, endelig overtrekkingsevne!). Endelig kan jeg prøve å kanskje se litt viktig ut og bare surre rundt som "en av mange andre".

Jeg skal spise god mat, drikke masse kaffe fra kule kopper, jeg skal prøve å ta kule bilder uten tilgang på et digitalt speilrefleks, drikke litt mer kaffe, trippe litt mer, oppdage nye stedet og se på bokhshoppen i nothing hill.

Ah for et liv.

Et luksus-storby-stress liv for to dager!

ahh I like it.

Så er det back to overbefolkede Stange på mandag.

but nevermind. Det skal jeg ikke tenke på nå!

Søren.. håper jeg finner passet mitt

En bukett med blomster

Vennskap.
Lille Emilie gav meg en buketter med hestehov før hun dro i dag. Lite har gjort meg så takknemlig som det jeg ble da.

Vennskap.
Av og til betyr en klem, et smil så mye mer enn
"Hvordan går det?"
Av og til betyr stillhet mer en lange samtaler

Av og til er et nikk, en klapp på skulderen så mye mer enn
"Hva er det?"

Vissheten om at de bryr seg. Vennene
og det at de også har vissheten om at jeg bryr meg


Egentlig kan en bukett med halvvisne blomster gjøre veldig mye..

Punkt 1: Ærlighet

Jeg har tenkt mye i det siste. Om verdens, dens eksistens, om mine valg, mitt bosted, om Gud og andre ting.

Og med min besluttsomhet at jeg er for ofte åpen og deler mine såre ting skal jeg kun liste opp hva jeg har lært!

- Ærlighet: Å være ærlig mot andre, med Gud og ikke minst meg selv. Sannheten er av og til vanskelig og "face", men det er sannheten som hjelper en å komme videre i livet.

"Gud, hvorfor er du så himla langt borte?" Det at jeg sier det hjelper. Han er. Hans eksistens kommer ikke an på hvor mye jeg føler at han eksisterer. Han er. Derfor kan jeg si til han at han kjennes langt borte.

Jeg forventer av meg selv å være sterk.
og jeg er så lei av det!

Jeg må være ærlig med meg selv: jeg er svak. Det er Gud som gjør at jeg takler ting

Den vonde klumpen som har vært inni meg de to siste månedene holder på å forsvinne. Jeg begynner å skjønne ting, og tingen jeg begynner å skjønne er: Ærlighet.

Mennesker lærer meg ting uten at de vet det. Mennesker som jeg ikke vet hvem er, mennesker som ikke vet hvem jeg er, mennesker som er glad i meg og mennesker som bare synes jeg er en irriterende greie i et stort, fungerende univers. Mennesker påvirker mine valg i livet. Og ofte har det hjulpet meg med flere ting.

Jeg skal prøve å møte det og ikke bare fortrenge det vonde. Det er det vi vokser på. Jeg er lei av å være feig.

Livet er dritt av og til og av og til vil jeg pakke kofferten min, sette meg på toget og forsvinne.
Livet er dritt, men samtidig kan jeg smile

Jeg har Gud.

Observert: Bil med mistenkelig oppførsel

Innrømmelse nr. 1: Det er en måte å takle det flaue på å blogge et slikt innlegg som sårer stoltheten
Innrømmelse nr. 2: Jeg visste faktisk ikke at clutchen skulle ha så mye å si

– Politi..? en hvit bil med mistenkelig oppførsel surrer rundt i en gate i Hamar

telefon til eier
telefon til datter
telefon til far
telefon til politi
telefon til gammel dame

– Det var bare Cecilia og Sandra som ikke klarte å parkere i en oppoverbakke og som ikke fant et annet sted å parkere

og litt mer påske

Hvis dere lurer litt på hvem disse menneskene er er det bare noen artige skapninger kalt søstre og kjæreste til søster

Den beste påsken..

Vi har: Hengt, ikke gjort en dritt, vi har skapt nye og skapende ord, vi har hatt sett Romedal og Vestbygda, vi har hengt med noen venner, vi har tatt bilder, vi har mimret, vi har spist gpdteri, vi har ledd, vi har vært i Trysil, vi har hengt på Hamars hengeplass nr 1 - McDonalds, vi har snakket, vi fant en svenske, vi har bilet, vi har hørt på The Cardigans, Thomas Dybdahl og Sondre Lerche og vi har levd!

Sandra og Mari har vært på besøk, de dro for 16 miuntter og huset kjennens bare tomt. Det er vanskelig å beskrive følelsen men jeg tror jeg har funnet ut hvor tragisk stedet jeg bor på er. Jeg har jo lært meg å trives -jeg gjør jo egentlig det, men når en får litt Bergen over på Østlandet skjønner jeg kanskje hvorfor jeg ikke helt klarer å føle meg hjemme her på Stange. Småting, men ganske vesentlige ting som jeg kunne vært foruten.
Det er faktisk ganske normalt å ikke kjenne til traktormerker.
-EN - endinger i ord er faktisk ingenting å rakke ned på .

Jeg kjenner jeg savner vestlandet, likevel går livet
videre her og jeg får prøve å skape meg et liv, -i Stange.
Flere bilder kommer på facebook!

Kristin sin film