Standpunkt: ..mens noen sier JA

...så sier jeg: NEI

Debattene om autanasi, aktiv dødshjelp, har fart i siste dagene. Jeg har fulgt spent med og sett på debatten mellom begge parter fly forbi.

For det første: Hva definerer vi som aktiv dødshjelp?

Mange mener dette handler om å koble av en maskin som får et hjerte som ellers ville vært død.. Å trekke ut kontakta fra en som har vært i koma i mange år, tror mange er aktiv dødshjelp, men det er ikke dette jeg anser som aktiv dødshjelp. Dersom folk sier ja på grunn av en slik misforståelse: Tenk dere om!

http://bilder.vgb.no/9450/4col/img_46164a159a683.jpg

Aktiv dødshjelp fortoner seg på å avslutte et liv har en mulighet til å leve videre. Det er å gi personer et valg om å kunne dø. Og hvem er i stand til å ta et slikt valg? En psykisk syk person? En fysisk syk person? Hvor går grensene? Kan man måle smerte? Vi burde heller sette alle midler til å oppmuntre, gi håp og gi hver enkelt et fullverdig liv!

La oss ta de eldre i forsvar! Hva om de ligger til sengs med smerter. De føler seg til bry ovenfor kjente og nære, eller for samfunnet generellt. Tankegangen "Det er bedre om jeg dør", vil bli et svar for disse gamle, når muligheten er der.

Det er ikke bare snakk om en lov. Selvfølgelig vil den ha sine premisser og regler for x antall pårørende, x antall leger, ønsket fra legen som er med på å avslutte pasientens liv og så videre.. Men det er ikke dette er snakk om. For gir vi lov til dette, på noen som helst måte, vil en ny tankegang undergrave seg, vokse opp og infiltrere samfunnet, og det kan vi på ingen måte tillate.

Dette er snakk om prinsipper. Begynner vi å skyve på grenselinjen mellom liv og død, er det vanskelig å stoppe. En tankegang som omhandler døden, istedet for å prøve å komme seg gjennom det, er skummelt å tillate. Hva vil resultatet bli? Mer aktiv dødshjelp og enda flere selvmord for de som ikke får godkjent sin "æreverdige død"? – Fordi "det er greit".

Og, hvem skal sette "en dødelig dose"? Legene? I NSFs yrkesetiske retningslinjer heter det: «Sykepleieren skal i sin tjeneste ta utgangspunkt i respekt for liv og det enkelte menneskes egenverd». Videre:
«Sykepleieren skal erkjenne det faglige og personlige ansvar hun/han har for egne handlinger og vurderinger.»(1)

Dette ser jeg på som svært viktig. Hvilken lege vil ha det ansvaret å gjøre dette, selv om det er "lovlig"?

– Pasienten kan jo få gjøre det selv, er en komentar jeg tidligere har fått.
Ja, og hvem skal gi dem mulighetene. Uansett vil noen sitte med et indirekte ansvar.

Noen snakker om menneskets frihet til å kunne bestemme selv. Hva slags frihet er det å kunne begrense sin egen frihet til å leve?

Jeg blir trist av Unge Høyre i Hedmark som har valgt å si ja. Jeg har til tider vurdert Høyre selv, det vil jeg ikke gjøre igjen dersom det fortsetter slik. Gratulerer!

Jeg oppfordrer alle til å tenke seg nøye om før de sier ja.
det blir jo på en måte lovlig mord.