tankene og drømmenes realitet

Jeg lever i to verdener. En selvlaget drømmetilværelse og virkeligheten.
Men de er begge like reelle. For meg.
Jeg er en dagdrømmer. Jeg drømmer mye.
Og jeg kveler drømmene jeg drømmer like ofte.
For jeg viser dem til verden. og da dør de.

Tanker. Jeg fascinerer meg stadig vekk over tanker. Deres evne til å ta meg til andre steder.

Til fortiden. og Framtiden.
Tankenes evne til å oppleve en selvlaget glede eller en diktet smerte.

Av og til kan jeg tro tankene er virkelighet. At drømmene mine er reelle. De finnes bare i en annen dimmensjon.
At vi alle på en måte lever i to forskjellige verdener.
En virkelighet, og en drømmetilværelse.
Men de er like relle. For oss dem gjelder og berører.

Forskjellen er bare at virkeligheten gir tilgang for andres betraktning. Drømmene er hemmelige, private og såre.
Drømmer tåler ikke dagens lys. Dersom man gir andre sjansen til å se på dem, går de straks opp i røyk. De blir sårbare, knuses, og mister sin verdi og betydning.

Derfor må vi ta godt på dem. Gjemme dem. Beskytte dem. Jeg har drømmer. Mine drømmer, og jeg deler de ikke med noen. For jeg er redd. Redd for å oppdage at de urealistiske. At de ikke er klare til å bli godkjent. Å nevne det vil si det samme som å drepe dem. Det vil bety det samme som å se dem seile sammen med bølgene ut i et stort hav og se at dem blander seg med skitten og saltet i havet. Da vil de omskapes og miste sin verdi.

Ingen ser dem, men reelle er de. For jeg ser dem. Og jeg ønsker å bringe dem inn i virkeligheten. Ønsker å dele dem med virkeligheten. Men virkeligheten tåler dem ikke. Og drømmene er ikke klare før de er klare til å bli tålt av kritikkens ubarmhjertige øyne. I dag er drømmene for ambisiøse, uvirkelige og store til at andre kan betrakte dem og godkjenne dem med realitetens øyne. Derfor vil jeg ta vare på de, gjemme på de, og så: finne de frem.

Når det er tid for det.