OBS

I dag på veien hjem fra skolen så var jeg opptatt av å skjerme meg mot vinden og kulden og snøen at jeg nesten misset plassen hvor jeg skal ta til høyre inn på en sti for å komme meg fort hjem.
Hver eneste dag går jeg den samme veien, så det burde ikke være noe problem å finne stien, jeg visste den jo kom snart. Men litt sur vind og blendende, dyp snø gjorde det vanskelig for meg. Spesielt når fokuset mitt ikke lå på å se etter stien, men hver eneste styrke og tanke jeg hadde lå i været som omringet meg fra alle sider og jeg holdt krampeaktig fast i det jeg hadde med meg for at det ikke skulle blåse bort og begraves i snøen. Jeg tok det som en selvfølge at jeg kom til å ta til høyre når det var tid for det. Tabbe.

Og det gikk opp for meg at det skremmende fort kan bli sånn ellers i livet. Vi kan bli så opptatte av å skjerme oss mot det som river i oss, det som er vanskelig, det som prøver å slå oss i ansiktet og det som prøver å få oss til å tryne, - Vi kan bli så opptatte av å se ned i bakken og skjerme oss for den sure vinden i ansiktet at vi fort misser greia. Tabbe?

Konsekvensene? Jo; du kommer kanskje hjem, og du klarer kanskje å skjerme deg litt. Men det tar lengre tid før du kommer frem dim du var på vei og dit du er på vei. Du kommer fortere frem om du velger å face vinden, lete aktivt etter stien og går til høyre.

Jeg hadde kommet hjem selv om jeg hadde fortsatt på samme vei som jeg var på. Du kunne jo bare snudd, sier du. Jo, - men det hadde ikke vært så mye vits, da hadde jeg heller bare fortsatt der jeg gikk. Jeg er i alle fall glad jeg løftet ansiktet i denne snøstormen Uppsala er omringet av, slik at jeg oppdaget i tide at jeg var på feil vei så jeg kunne ta tre små skritt tilbake og ta til høyre inn på stien.
I dag slapp jeg å gå den omveien. Og det er jeg glad for.

...- For der er det til og med speilblank is.