En runde igjen!

Oki, husker du siste runden på 3000 meteren?
Det å bare bite tennene sammen, presse på og overbevise seg selv gjennom den heseblesende pusten at «ok, dette klarer jeg»!
(og gjennomfører du 3000m uten problemer så glem sammenligning og tenk heller på hvordan jeg har det den siste runden!)

Ja. Sånn er det nå. Forskjellen er at det ikke varer i 15 minutter. Det er fortsatt mange uker igjen. Siste året på videregående. Siste runden. Jeg lovte meg selv at fjorårets stress ikke skulle gjenta seg. og nå er det verre. Tusen ganger verre.

Jeg har trykket på pauseknappen. Satt livet på pause dette året, ser på at andre fungerer mens livet mitt er på vent. For jeg må fokusere på skolen.

Det gjelder kun å jobbe, jobbe, jobbe. Stenge slitenheten og følelsene inne, bite tennene sammen og jobbe mer. Skrive, gjøre oppgaver, innleveringer. Unnskyld uttrykket, men det er et sant helvete.

Det tar ikke slutt. Uke etter uke, flere og flere oppgaver. Det er vanskelig å tenke på at om under ett år er jeg ferdig (uten tanke på at jeg sikker skal på høyskole senere, men det orker jeg ikke tenke på).

Jeg er sliten, men jeg kan ikke kjenne på den. Hvis jeg kjenner på den vil slitenheten ta meg igjen og føre til skulk og fravær. Begynner jeg å tenke negativt blir jeg fanget i en skummel, ond sirkel. Kvalmen før skoledagen må stenges inne i det jeg løper for å rekke bussen.

men jeg skal gjennomføre og jeg skal gjennomføre det så sinnsykt bra.

Det er som..universet!

Jeg ser deg ikke
erfarer deg ikke
finner deg ikke

«Jeg vil ikke ha noe med deg å gjøre, stikk -du finnes ikke»,
Ja- jeg har ønsket å si det! men jeg klarer ikke.

Fordi jeg vet.
Jeg bare vet at han er, at han står bak universet.

Jeg kan ikke se universet
Jeg kan ikke erfare det
men jeg tror på at det er uendelig
selv om jeg ikke forstår det

Det er det samme med Gud.
Jeg tror på han
selv om jeg ikke alltid forstår

Det finnes ikke et alternativ

Folk kan le
de kan tenke hva de vil

Hvis jeg ville kunne jeg prøvd å droppet Gud
men Han forsvinner da ikke selv om jeg bestemmer meg for det

og... det er ikke verdt det

Linedans

http://www.oslokameraklubb.no/gallerier/kb/2005/pages/050315_Liz_Palm_linedans.htm

Jeg er en linedanser. - Er du?

Ofte tar jeg meg selv i å være godtroende og lettlurt. Jeg lar vesken ligge på stolen mens jeg beveger meg uten rekkevidde i god tro om at ingen tar vesken, pengene eller mobilen.

De vet å utnytte slike som meg. Naive jenter. Det er mange av oss.

Jeg er klar over det og prøver å finne en balansegang. En må finne balansen mellom å være for naiv og for skeptisk. Dersom en er skeptisk og kritisk vil en støte mennesker fra seg. Likevel ved for mye naivitet- og godtroende dummhet vil det slå hardt tilbake på seg selv.

Noen som vet hvor grensen ligger?
En må jo bare prøve...og erfare

og noe sier meg at erfaringene bare vil være vonde når en mister balansen og treffer gulvet 10m lenger nede?

Ufrivillig Tyvlytter

Jeg lærer nye ting. Til stadighet lærer jeg nye ting.
På bussen lærer jeg en hel del! Kanskje det er et av stedene jeg lærer mest.

I dag lærte jeg av de blonde bergenserbertene foran hvordan jeg slår opp med en kjæreste uten å bli syndebukken, gutta bak til høyre lærte hvordan jeg skal skifte hjul når bilen punkterer og fjortissene bakerst lærte meg hva jeg ikke skal gjøre for å bli kastet av bussen.

På skolebussen hver dag har jeg en tendens til å havne i nærheten av de som har de personlige samtalene. Ikke misforstå meg, jeg tyvlytter ikke med vilje, men det er umulig å ikke la være å høre når de snakker høyt om gutten som ikke svarer på meldinger og venninnens råd om at hun må være litt mer kostbar.
Neste dag får jeg oppdateringer om det har funket. Noe som det vanligvis ikke gjør.

Det er snakk om offentlig rådgivning. Kanskje de snakker såpass høyt i håp om at noen andre på bussen skal gi råd. Ja, det tror jeg. Neste gang skal jeg reise meg og si "Kanskje han rett og slett ikke er interressert?" Så har jeg spart meg for gnagingen et par uker forover.

Det er på bussen de rasistiske utbruddene også kommer og det plager meg grenseløst. All dritten som blir slengt som om det var godteri. Kommentarene blir godt tatt imot med høylyst latter og en fortsettende mobbing av nerden i klassen som er "taper" fordi'n ikke er som alle andre.
Stakkarer som meg, som sitter pent og pyntelig på setet sitt blir vitner til sladderet, drittpreiken og rasistene som sitter nest bakerst i bussen.

Gutta på bussen liker å snakke om traktorer. De diskuterer merker. De krangler også om hvem drakk mest og hvem som gjorde kulest stunt. - Selvfølgelig etter andres referat siden de husker svært lite selv.

Forettningsmennene har flyttet kontorene sine inn på bussen. De snakker høyt og tydelig og brifer med sine avtaler og fine mobiler. Hadde de vært så fine foretningsmenn hadde de kjørt BMW, ikke kollektivtrafikk. Dersom de da ikke er svært opptatt av miljøet.

Av og til kommer det en irriterende jentunge på sju år og prøver å låne telefonen min. Skeptisk lar jeg henne se på den. Hun spør alle slags uinterressante spørsmål. Hun fortsetter helt til hun også begynner å lytte til samtalen bak til venstre hvor det snakkes om tabbene som ble begått foran hele klassen.

Jeg lærer masse. Spesielt på bussen.
Det viktigste jeg ar lært er at jeg skal holde kjeft om mine personlige problemer, kjærlighetsproblemer, avtaler og hvor jeg har kjøpt telefonen min.
Jeg skal i alle fall gjøre det stille.

Det er mange som meg der ute. Ufrivillige tyvlyttere

Familiehelg : )

Fikk låne de litt da : ) ;p

happy our