skip to main |
skip to sidebar
«Du må bli flinkere til å løpe til bussen»!
En kommentar som ringte i ørene mine. Fra en fra 51-bussens glade venner. Jeg har den ære av å være den siste som entrer denne bussen hver morgen. Rød i kinnene, heseblesende og med et svakt «unnskyld» til bussjåføren i det han kommenterer at jeg må kjefte på vekkerklokken min for at den skal vekke meg tidligere.
Men ærlig talt. Ingenting provoserer meg mer. Et flertall av dagene i uken, tirsdag-onsdag-torsdag, er det faktisk jeg som må vente på bussjåføren. Jeg fryser, ser på klokken, hutrer, ser på klokken. Ja, det hender at jeg snakker for meg selv. Jeg begynner å diskutere med meg selv om hvorfor jeg bor i Stange. Deretter begynner jeg å forklare meg selv at det er glatt på veien og ikke bussjåførens feil at han og den gule bussen er for sen. (har jeg noen gang sagt at jeg hater gult?).
De dagene jeg løper ser bussen meg og jeg løper om kapp med bussen. Til stadighet taper jeg tappert. Så altså; mandag og fredag stopper bussen for å vente på meg. Det er bare snakk om et par minutter. Jeg ser ikke problemet. Ikke når jeg til stadighet står og venterpå bussen. Jeg mener: Gjør mot andre det du vil at andre skal gjøre med deg. Bussen startet.
Dessuten. Løpingen til bussen er den eneste løpetreningen jeg har. Synes ikke folk jeg skal få trent? Det er derfor jeg tilstadighet er for sen utenfor døren og straks begynner å løpe. Det har en hensikt. En bevisst hensikt. Og jeg står for det. Dessuten har jeg fått betraktelig bedre kondis etter tre år med løping til bussen. Og jeg er stolt av det.
Jeg er stolt når alle som sitter på bussen ser hvordan jeg prøver å løpe i takt med bussen og at jeg tar tapet med et unnskyldne smil mens jeg peser høylydt.
«Du må bli flinkere til å løpe til bussen»!
Hallo, jeg løper som bare det jeg!
Fra nå av skal folk begynne å kalle meg «hun som løper til bussen».
«Du kan prøve å være litt blid da»
«hold kjeft!»
Jeg var i dårlig humør i dag. Fryktelig dårlig humør. Jeg tror kanskje jeg bare smilte to ganger i løpet av skoledagen, og det var da:
- da læreren min kom med en av sine fantastiske vitser om svensken, dansken og nordmannen
- da jeg trynte i kantina
og det siste var forsåvidt ikke fordi jeg hadde det morsomt, heller for å skjule for offentligheten alt det som faktisk kokte inni meg.
«men kjære deg», sier du kanskje
og vet du da svarer jeg
«å, men kjære deg»
du vet ikke hvordan det er å våkne til britney spears på radioen, finne ut at det snør først etter du har begynt å løpe til bussen (og det er for sent å snu og løpe tilbake for å ta på seg noen andre sko som ikke sklir i snøen, et skjerf og en jakke som ikke er beregnet på sol og blomsterdufter). Du vet ikke hvordan det er å måtte stå i bussen fra Stange til Hamar for så å komme seg inn på skolen og brette papp en hel skoledag for at det på en eller annen måte skal ligne et hjemmesnekra brettspill! og ikke mist løpe tusen ganger frem og tilbake til en printer som bare vil diskutere og argumentere og som bare spytter papir på deg når du sparker til den.
så neste gang du sier
«Du kan prøve å være litt blid da»
og neste gang jeg sier
«hold kjeft!»
så er det altså ikke deg,
det er meg
og snø. og buss. og den hersens pappen som skal prøve å forestille et hjemmesnekret brettspill. og ikke minst en kjeftende printer..
:)
Jeg er ikke feminist
Jeg er for likestilling
Kvinnene må snart betale mer bilforsikring fordi de er dårligere og dermed dyrere sjåfører. Vi vil at mennene skal være like verdifulle. Snakker vi om en aksjon for å sette likestilling for menn på dagsorden?
Neste sak på sakslisten for likestillingsministeren er frierier. Neste sak er kampen om en lovfestet lov som sier at det er kvinnen som skal kjøpe ring. At det er kvinnen som skal gå ned på kne å gi mannen sine løfter. I hvert fall 40% av kvinnene må få fri. For å holde oversikt om at 40% av kvinnene får fri, skal det settes opp kontorer i vårt kvinnevennelige land for å registrere antall kvinnelige frierier. Disse kontorene skal kalles «Statskontor-for-frierier-for-et-mer-kvinnevennelig-samfunn»
Jeg har et problem. Et diskusjonsproblem. Spesielt med menn. Og jeg må innrømme at jeg tror problemet ligger i at jeg er kvinne. Jeg har det problemet med fire- fem forskjellige debattemner som gjør at jeg til stadighet havner i heftige diskusjoner med menn og det ender opp med at jeg må styre meg for å ikke å knuse, eller, prøve å knuse noe. Det pleier å funke dårlig fordi det ender opp med at jeg er uheldig og skader meg selv i stedet for å skade tingene jeg knuser, eller, prøver å knuse. Sjeldent er jeg enig med menn. Så jeg kjenner jeg får litt angst. Det er en uvant situasjon å håndtere for meg og jeg vet ikke hvor jeg skal gjøre av meg. Jeg får angst for at jeg har funnet et debattemne det later til at menn er enige med meg i. Likestilling. Likestillingen har fått et nytt navn: Mannsdiskriminering.
Jeg er kvinne. Og Ibsen-entusiast. Men Ibsens overføring av kvinnesynet har gått for langt. I stedet for at kvinnen sitter hjemme og er nikkedukke og smiledukke og arbeidsdukke og sydukke og lekedukke, er nå mannen blitt den nye Ibsens Nora. Dagens menn liker seg på sidelinjen og nøyer seg med å nikke og smile og arbeide og sy og leke. For ikke å snakke om at de er blitt tøfler som med glede går med den signaloransje genseren kun fordi dama har sagt at hun synes at den er fin.
Jeg har vurdert det. Eller jeg har bestemt meg. Når jeg får meg kjæreste. Den gangen jeg får meg kjæreste. En eller annen gang i fremtiden skal jeg få meg kjæreste. Da skal jeg kjøpe den styggeste genseren jeg har sett. Signaloransje. Og så skal jeg kjøpe rosa støvler. Deretter skal jeg gi han det i gave og si at jeg synes det er fint. Og han kommer til å bruke det. Det er det som er med dagens uselvstendige menn. Den moderne Nora har fått et ansikt; Mannen i den oransje genseren og med rosa gummistøvler.
Jeg er for likestilling. For å forstå likestillingen må vi tilbake til den gode gamle kommunismen. Ikke misforstå, jeg støtter ikke massakrene til Stalin, men kommunistene forsto det med likestilling. Kommunismen er likestillingens ideologi. Det skal være likt. Fifty-fifty. Ingen fordeler og ingen ulemper. Jeg støtter denne ideologien, der alle får det de trenger! Alle får et par rosa støvler og en bil.
Folk elsker konkurranser. Slå rekorder. Mange ønsker å slå rekorden i antall timer å hoppe på ett ben, eller å få plass i en så liten boks som mulig. Folk elsker konkurranser. Spesielt kvinner. Feminister elsker konkurranse. Den viktigste konkurransen blant de såkalte feministene, dreier det seg å få plass til flest mulig varianter av ordet kvinneundertrykkelse, eller ord som indirekte handler om det samme, på kortest mulig tid. Ord som; kvinneundertrykkelse, kvinnediskriminering, likestilling, undertrykkelse og lukeparkering.
Lukeparkering. Feminister hater ordet lukeparkering (jeg og for så vidt, men det vil bare ødelegge poenget mitt). Feministene bruker ordet lukeparkering i sitt forsøk for å forklare hvordan kvinnene blir diskriminert. For kvinnene er blitt kjent for sine elendige lukeparkeringer. Og hvem får skylden av feministene? Mannfolka. Mannfolka får skylden for å parkere bilene på en hevnlysten måte for å banke det inn i kvinnene at de er elendige til å lukeparkere. En gang i tiden hadde SASBraathen en reklame som måtte bli fjernet fordi feministene mente at den var diskriminerende. En blondine som prøvde å lukeparkere. Jeg vil nå heller påstå at det var blondinen som ble mobbet, ikke kvinnen. Derfor er det kanskje jeg som burde føle meg ekstra truffet. Men jeg er for likestilling, og jeg aksepterer at jeg ikke er så god til å lukeparkere. men egentlig; når jeg tenker meg om - så er jeg ikke så verst egentlig.
Uansett; Mannshatere kan vi kalle de. Feministene som skjuler seg bak masken som sier at de er for likestilling. Mannshaterne. Feministene har en ting til felles i tillegg til en offentlig tittel om at de er for likestilling; De liker ikke menn. De skylder på mennene for at kvinnene er dårlige til å lukeparkere, kjøre og sparke fotball. Egentlig kan de takke seg selv. Det er kvinnen selv som har kjempet for mer arbeid, høyere stillinger og mer travelhet. Ikke rart det blir mange ulykker når kvinnen skal snakke i telefonen, lese avisen, mate ungen og kjøre bil – samtidig.
Så vi må snu likestillingen. Tilbake til kommunismen! Mennene må opp og frem. de må slutte å stå på sidelinjen i signaloransje genser og rosa gummistøvler. De må ta opp kampen, slik som Nora gjør på slutten av Ibsens «Et dukkehjem»! Ikke at de stikker hjemmefra, langt ifra. Hjemme skal de holde seg, men jammen må de ta et tak. Først da kan vi få menn som kræsjer mer, fordi de da vil snakke i telefonen, lese avisen, mate ungen og kjøre bil samtidig. Og dermed vil bilforsikringen også gå opp for mennene. Det er diskriminerende at det bare er kvinnen som skal få høyere bilforsikring.
Jeg er ikke feminist
Jeg er for likestilling
Jeg prøver å kjenne meg selv
prøver å forstå meg selv
hjertet dunker rastløs
jeg vil ut fra meg selv
rømme fra meg selv
glemme meg selv
bare få litt fri fra meg selv
fri fra mine tanker
Jeg klarer ikke.
Øynene farer rundt
ser
leter
leter etter stillhetenleter etter det uutsigelige
det jeg ikke vet hva er
følelsen jeg ikke forstår.
jeg vet ikke hva jeg leter etter.
Vil ut.
rømme.
jeg lukker øynene
lytter
puster
kjenner på stillheten
nyter øyeblikket
kjenner at jeg «er»
Et av de vakreste øyeblikk
Å glemme stormen rundt
finne det jeg leter etter.
det jeg ikke vet hva er.
forstå følelsen
lengelen etter Gud.
Til stadighet finner jeg meg selv vandrende rundt i min egen verden. Jeg oppdager at jeg har en spesiell fascinasjon ovenfor ting jeg ikke forstår. Ikke at de er sjeldne, tvert imot. Til stadighet finner jeg ting jeg ikke forstår. Ting som fascinerer meg.
Småting kan fascinere meg, som isen som legger seg på en vanndam. Det fascinerer meg veldig. Det får meg til å tenke på at det meste er som dammen. Det kan legge seg is på alt. Og jeg vet egentlig ikke hva som er menigen med snakket mitt om is. Og det, det fascinerer meg.
Mennesker kan fascinere meg. Til stadighet tar jeg meg selv i å stirre på mennesker som fascinere meg. Enten det er skolisser eller et mystisk smil.
Ofte fascinerer jeg meg uten å vite hva jeg fasciner over og det fascinerer meg. Jeg blir sittende i min egen verden. Følger ikke med, får kun med meg slutten av samtaler sm gjør at jeg sier tilsynelatende ofte «hæ?». Jeg vandrer rundt noe rastløs og prøver å finne svar uten å egentlig ønske å finne svar.
Jeg liker ikke finne svar, da forsvinner mystikken, fascinasjonen og spenningen rundt det. Jeg tar meg selv i å stirre på noe i luften uten å vite hva jeg ser eller tenker på. Får jeg svar, nekter jeg for å erkjenne svaret som et svar, og fortsetter å lage mine egne spørsmål og svar.
På en måte lever jeg i min egen verden. Det gjør vi alle. Vi har alle våre grunner for våre ord, reaksjoner og handlinger. Grunner ingen andre vil se. I oss finnes det alltid en grunn. En baktanke. Noe gjennomtenkt. Og det er vårt. Det er privat. Ingen får ta del i det. Selv om vi prøver å utrykke oss med ord, vil aldri noen klare å se ting helt og holdent fra våre øyne.
og det er egentlig litt trist.
«Du må bli flinkere til å løpe til bussen»!
