En verden av fascinasjon

Til stadighet finner jeg meg selv vandrende rundt i min egen verden. Jeg oppdager at jeg har en spesiell fascinasjon ovenfor ting jeg ikke forstår. Ikke at de er sjeldne, tvert imot. Til stadighet finner jeg ting jeg ikke forstår. Ting som fascinerer meg.

Småting kan fascinere meg, som isen som legger seg på en vanndam. Det fascinerer meg veldig. Det får meg til å tenke på at det meste er som dammen. Det kan legge seg is på alt. Og jeg vet egentlig ikke hva som er menigen med snakket mitt om is. Og det, det fascinerer meg.

Mennesker kan fascinere meg. Til stadighet tar jeg meg selv i å stirre på mennesker som fascinere meg. Enten det er skolisser eller et mystisk smil.

Ofte fascinerer jeg meg uten å vite hva jeg fasciner over og det fascinerer meg. Jeg blir sittende i min egen verden. Følger ikke med, får kun med meg slutten av samtaler sm gjør at jeg sier tilsynelatende ofte «hæ?». Jeg vandrer rundt noe rastløs og prøver å finne svar uten å egentlig ønske å finne svar.

Jeg liker ikke finne svar, da forsvinner mystikken, fascinasjonen og spenningen rundt det. Jeg tar meg selv i å stirre på noe i luften uten å vite hva jeg ser eller tenker på. Får jeg svar, nekter jeg for å erkjenne svaret som et svar, og fortsetter å lage mine egne spørsmål og svar.

På en måte lever jeg i min egen verden. Det gjør vi alle. Vi har alle våre grunner for våre ord, reaksjoner og handlinger. Grunner ingen andre vil se. I oss finnes det alltid en grunn. En baktanke. Noe gjennomtenkt. Og det er vårt. Det er privat. Ingen får ta del i det. Selv om vi prøver å utrykke oss med ord, vil aldri noen klare å se ting helt og holdent fra våre øyne.

og det er egentlig litt trist.