Hun som løper til bussen

«Du må bli flinkere til å løpe til bussen»!

En kommentar som ringte i ørene mine. Fra en fra 51-bussens glade venner. Jeg har den ære av å være den siste som entrer denne bussen hver morgen. Rød i kinnene, heseblesende og med et svakt «unnskyld» til bussjåføren i det han kommenterer at jeg må kjefte på vekkerklokken min for at den skal vekke meg tidligere.

Men ærlig talt. Ingenting provoserer meg mer. Et flertall av dagene i uken, tirsdag-onsdag-torsdag, er det faktisk jeg som må vente på bussjåføren. Jeg fryser, ser på klokken, hutrer, ser på klokken. Ja, det hender at jeg snakker for meg selv. Jeg begynner å diskutere med meg selv om hvorfor jeg bor i Stange. Deretter begynner jeg å forklare meg selv at det er glatt på veien og ikke bussjåførens feil at han og den gule bussen er for sen. (har jeg noen gang sagt at jeg hater gult?).

De dagene jeg løper ser bussen meg og jeg løper om kapp med bussen. Til stadighet taper jeg tappert. Så altså; mandag og fredag stopper bussen for å vente på meg. Det er bare snakk om et par minutter. Jeg ser ikke problemet. Ikke når jeg til stadighet står og venterpå bussen. Jeg mener: Gjør mot andre det du vil at andre skal gjøre med deg. Bussen startet.

Dessuten. Løpingen til bussen er den eneste løpetreningen jeg har. Synes ikke folk jeg skal få trent? Det er derfor jeg tilstadighet er for sen utenfor døren og straks begynner å løpe. Det har en hensikt. En bevisst hensikt. Og jeg står for det. Dessuten har jeg fått betraktelig bedre kondis etter tre år med løping til bussen. Og jeg er stolt av det.

Jeg er stolt når alle som sitter på bussen ser hvordan jeg prøver å løpe i takt med bussen og at jeg tar tapet med et unnskyldne smil mens jeg peser høylydt.

«Du må bli flinkere til å løpe til bussen»!
Hallo, jeg løper som bare det jeg!


Fra nå av skal folk begynne å kalle meg «hun som løper til bussen».