skip to main |
skip to sidebar
Jeg savner å sitte med penn og papir og la ordene renne av meg. Bare for meg. Private ord. Sensetive ord. Ord for ingen. Ord for alle. Ord mellom meg og Gud. Ord mellom Gud og meg.
La ordene renne av meg og gjøre meg sårbar.
La ordene renne til meg og samtidig gjøre meg sterk i det jeg tør å være sårbar. La ordene skape bevissthet og handlingskraft. La følelsene få den oppmerksomheten de fortjener, og samtidig bli rasjonell og se på helheten. Å ikke la følelsene overskygge virkeligheten, lyve om virkeligheten når virkeligheten er så vakker som den er. Å la følelsene få ett trygt utgangspunkt - Gud.
Det handler om å la følelsene få kontakt med hjertet.
... For det henger nødvendigvis ikke sammen.
La impulsive ord komme ut fra det innerste av mitt hjerte. Kjenne at Gud elsker meg. La mitt innerste få ett uttrykk, noe som til tider kan være svært skummelt. Det kan være skummelt å være ærlig mot seg selv. Men det kan være fint å la det undertrykte få ett uttrykk. Det innerste kan også overraske, plutselig finnes det mye uoppdaget og fint der.
Gud er der uansett. Nært. Kjærlig. Hengiven. Beskyttende.
Og jeg elsker han for det. For i det jeg skriver med en svart penn i min uparfymerte dagbok og lar blekket få spillerom;
- Da kjenner jeg at jeg lever.
Når katten er borte danser musene på bordet!
- Kjøpepizza og såpeopera!!
Vær ikke bekymret for noe! Men legg alt dere har på hjertet, fram for Gud. Be og kall på ham med takk! Og Guds fred, som overgår all forstand, skal bevare deres hjerter og tanker i Kristus Jesus.
Til slutt, søsken: Alt som er sant og edelt, rett og rent, alt som er verd å elske og akte, all god gjerning og alt som fortjener ros, legg vinn på det! Og alt dere har lært og tatt imot, sett og hørt hos meg, gjør alt dette! Så skal fredens Gud være med dere.
Fil 4. 6-9
Gjør ikke noe å være på jobb når jeg kan gjøre dette da vettu! ;)FÅNGAD AV EN STOMVIND!
Jeg har et problem.
Grett att jeg bor på Stange da vettu, men det betyr itte at jeg forstår slik hedmarksdialekter lell..
Jeg forstår ikke dialekter. Som wannabe norsk-, historie- og spesielt nynorsk entusiast vet jeg at jeg burde støtte opp om dialekter. Men jeg får ikke toppkarakter av læreren min lenger kun ved å digge dialekter, så jeg dropper det ett lite øyeblikk.
Spesielt på jobb har jeg problemer når jeg får innringere og tipsere på telefonen min. Gud vet hvor mange gode tips jeg har gått glipp av ved at jeg sier "jeg vet ikke helt, du får ringe sentralbordet". Du kan kalle det for en fin "god dag mann økseskaft" historie med meg som hovedperson.
Stavangerfolka er også vanskelige. På død og liv skal de ha munnen sin full av Kompe/komle mens de smatter og prøver å si noe jeg ikke en gang klarer å etterligne, for jeg vet ikke hva de sier. Så jeg gjør som jeg lærte da jeg var i New York; Jeg sier ja, og smiler pent og starter fort på å snakke om været. For været er likt på de fleste dialekter.
Trønderne er uansett noe for seg sjøl. og når jeg intervjuer en trønder (hva i ALL VERDEN gjør trønderne i Hamar?) det gjør at jeg later som om jeg noterer i blokka mi og jeg nikker entusiastisk. For jeg har erfart at trøndere blir fornærmet dersom du kommer med ett lite "unnskyld, men hva sa De?".
Uansett. Det jeg skal prøve å si og søker forståelse for, er er at jeg ikke forstår hedmarkingene. Spesielt ikke på telefon. så da var det jo veldig smart av meg å bli journalist i lokalavisa.
Så neste gang en innringer ringer meg og tipser meg om biesvermen på en lyktestolpe på Stange og jeg i god tro drar ned til rådhuset i god tro om at jeg skal møte ordfører. ...
da går jeg offentlig ut mot skoleverket for å innføre en obligatorisk opplæring i hedmarksdialekten som eget språk.
För det skæll itte være bærre bærre å være journalist på hedmarken da vettu.
Men så opplever du mye arti å da vettu..
Som å ta bilder av dessa fine blommene oppi høgget her da vettu.
Det er greier da vettu!
Min Kjære kusine Silje er nå gift med sin Morgan! Tenk det :)
Jeg fikk æren av å være fotograf! Tenk det :)
Jeg er så glad i dere :)
Tenk det. For tre dager siden satte jeg opp telt mitt i en mørk skog klokka tre natten. For to dager siden satt jeg på en bryggekant Kristiansand med min kjære, og på kvelden fikk jeg nyte av tidenes konsert med Kirk Franklin sittende på ett fjell på Risøya. For en dag siden satt jeg på konsert med Carola og nå er jeg bare ladd for enda mer av livet.
og vet du.. denne gangen (i motsetning til i 2006) kom jeg gjennom en Carola-konsert uten å besvime!
Det var herlig. Jeg elsker at Carola er så helhjertet og personlig, og hvordan Jesus bare er et naturlig samtaleemne.
og vet du... helt impulsivt så stannar hon i Hamar for noen dager!! Hun tok initativ til Jesusfest i byen, vilket som är hur kul som helst!
så på Onsdag er det JesusParty i Hamar sentrum med Carola og co. (J-Party in the H-town lissom!!) Jeg elsker også at avisa mi gav henne forside og skrev det Carola fortjente.
Creds.
Ellers er deler på kroppen som jeg ikke viste eksisterte mørbanket etter et par netter i telt og timer i kø på E18. Men life is still good og jeg liker livet.
Creds til Jesus.
Rejoice.
