Null stress.

Jeg kan også togtidene!

Så hva er så spesielt med han her? -sjekk ut!!

Det jeg elsker

jeg elsker kaffe
jeg elsker vennene mine
jeg elsker fri
jeg elsker jobben min
jeg elsker tanken om New York
jeg elsker Gud
jeg elsker tid
jeg elsker ord
jeg elsker vind
jeg elsker å være

jeg elsker livet

Livets Mysterier

Det handler ikke om å finne svar på alle livets mysterier, men det
handler om å finne seg selv midt i dem og leve gjennom de.

http://www.hickerphoto.com/data/media/146/northern_lights_T1570.jpg

I dag våknet jeg med en merkelig følelse. Det var en blanding av desorientering og panikk.
Det eneste jeg klarte å tenke var: «Jeg må gjøre noe med livet mitt».

Problemet var hva og hvordan jeg skal begynne. Jeg har alltid hatt skolen å forholde meg til. Alltid hatt skolen som en unnskyldning ovenfor meg selv og andre
«Jeg gjør det ikke fordi jeg ikke har tid». Jeg har vært ekspert til å bruke den. Det har til tider vært sant, men jeg har brukt den som en unnskyldning ovenfor meg selv til å ikke gjøre det som skremmer meg.

Livet er fullt av så mange mysterier.
«Hva skjer nå?»
«Hvor går veien videre?»
«hvorfor skjer dette?»

Det er rart. Jeg er ferdig med videregående og skal begynne livet. Men hvor er starten jeg skal plukke opp og som skal former resten?
Jeg vet ikke.

Men jeg må ikke la uvissheten bli et hinder for meg. At jeg ikke vet svaret på alle livets mysterier kan hemme meg. Det vil ende opp med at ikke gjør noen ting. Jeg må ta tak i livets mysterier der jeg finner de, jeg må finne meg selv i dem og begynne å leve.

Livet er fullt av dem. og jeg skal oppdage dem, ikke nødvendigvis finne alle svar. Jeg skal oppsøke dem, finne dem og begynne å leve

Leve midt i livets mysterier.

Blomsterpiken

Jeg vandrer oppover åsene. Den prikkene kjolen svingeri takt med tonene som danser ut av leppene mine. Jeg plukker blomster. en her og en der. En farge som sammen med de andre fargene danner et helt fargespekter og et mønster. Et fullkomment mønster. Buketten dufter en blanding av livets godheter og sukkertøy.

Pappa tar imot buketten. Lukter, smiler. Jeg kan se at han koser seg. Han ser ned på meg slik en pappa ser på sin lille prinsesse. Jeg er hans datter, og han elsker meg, og elsker hver en blomst jeg har plukket.

http://jenniferechols.wordpress.com/2007/09/17/leoni-brians-wedding/

Blomsterpiken. Vi er alle blomsterpiker. Vi plukker en blomst her og en der. Hver eneste ting vi gjør er en blomst. Hver en ting vi ER, er en blomst. Og buketten går til pappa. Kongen. Far i himlen. Og vi er hans prinsesser. Han elsker det vi gjør, og alt det vi er.

Min blomsterpike
Alt du gjør, - ja alt du er
det danner en bukett av blomster
en bukett som gleder meg
- Gud

Og det gjelder oss alle. Vi kan nynne, være glade, LEVE. Og ved å leve samler vi opp blomsterbukket til Gud. Og på den måten viser vi at vi elsker Han, slik som han elsker oss.

For han er vår pappa. Vi er hans barn
Jeg er hans datter

Hans blomsterpike

Paradokset.

Steinene flyr
og fuglene dør

sånn er det bare.

Samtalen

Går det bra, spør jeg
ja, sier du
fint, sier jeg

ellers da, sier du
jo ellers, sier jeg
jeg har hull i skoene, sier jeg
å, sier du
ja, sier jeg

Koselig å snakke med deg da, sier jeg
ja, sier du
det er ikke så ofte, sier du
nei, sier jeg
det må vi gjøre noe med
ja

jeg reiser, sier du
å, sier jeg
ja, sier du
hvor, sier jeg
bort, sier du
å, sier jeg

Så ser vi hverandre aldri igjen.

Fotoreportasjen: Mamma 18 år

Tid for Sannhet

Gud er

Det finnes en sannhet og den sannheten er der. Uavhengig av hva vi alle mener, tror, sier og ikke sier, så finnes det en sannhet.

Ergo:
Dersom det ikke finnes en Gud så blir han ikke til uansett hva vi tror eller ikke.
Finnes det en Gud, så er han der, uansett om vi tror eller ikke.

For meg er det uaktuelt å ikke tro. Jeg har prøvd, men får det ikke til.
Solnedgangen. – Så mye mer enn atomer, molykler og stoffer.
Mennesket – Så mye mer enn atomer, molekyler, celler

Liv
Det er liv. og liv lages ikke av atomer, molekyler og stoffer.
Det er mye mer betydningsfullt enn det.
Liv er... Liv

Ja, vi er bygdt opp av molekyler, atomer, celler. Men det er bare en liten del av Sannheten. er vi redd for hele Sannheten. Å se hva den innebærer?

Sannheten er laget av noe annet enn atomer, molekyler og stoffer
den baserer seg kun på seg selv: Selve sannheten.

Tid For Russ

Jeg elsker å være russ!

Russekrav: Midskille en hel dag!

Søppelplukking på g

Standpunkt: ..mens noen sier JA

...så sier jeg: NEI

Debattene om autanasi, aktiv dødshjelp, har fart i siste dagene. Jeg har fulgt spent med og sett på debatten mellom begge parter fly forbi.

For det første: Hva definerer vi som aktiv dødshjelp?

Mange mener dette handler om å koble av en maskin som får et hjerte som ellers ville vært død.. Å trekke ut kontakta fra en som har vært i koma i mange år, tror mange er aktiv dødshjelp, men det er ikke dette jeg anser som aktiv dødshjelp. Dersom folk sier ja på grunn av en slik misforståelse: Tenk dere om!

http://bilder.vgb.no/9450/4col/img_46164a159a683.jpg

Aktiv dødshjelp fortoner seg på å avslutte et liv har en mulighet til å leve videre. Det er å gi personer et valg om å kunne dø. Og hvem er i stand til å ta et slikt valg? En psykisk syk person? En fysisk syk person? Hvor går grensene? Kan man måle smerte? Vi burde heller sette alle midler til å oppmuntre, gi håp og gi hver enkelt et fullverdig liv!

La oss ta de eldre i forsvar! Hva om de ligger til sengs med smerter. De føler seg til bry ovenfor kjente og nære, eller for samfunnet generellt. Tankegangen "Det er bedre om jeg dør", vil bli et svar for disse gamle, når muligheten er der.

Det er ikke bare snakk om en lov. Selvfølgelig vil den ha sine premisser og regler for x antall pårørende, x antall leger, ønsket fra legen som er med på å avslutte pasientens liv og så videre.. Men det er ikke dette er snakk om. For gir vi lov til dette, på noen som helst måte, vil en ny tankegang undergrave seg, vokse opp og infiltrere samfunnet, og det kan vi på ingen måte tillate.

Dette er snakk om prinsipper. Begynner vi å skyve på grenselinjen mellom liv og død, er det vanskelig å stoppe. En tankegang som omhandler døden, istedet for å prøve å komme seg gjennom det, er skummelt å tillate. Hva vil resultatet bli? Mer aktiv dødshjelp og enda flere selvmord for de som ikke får godkjent sin "æreverdige død"? – Fordi "det er greit".

Og, hvem skal sette "en dødelig dose"? Legene? I NSFs yrkesetiske retningslinjer heter det: «Sykepleieren skal i sin tjeneste ta utgangspunkt i respekt for liv og det enkelte menneskes egenverd». Videre:
«Sykepleieren skal erkjenne det faglige og personlige ansvar hun/han har for egne handlinger og vurderinger.»(1)

Dette ser jeg på som svært viktig. Hvilken lege vil ha det ansvaret å gjøre dette, selv om det er "lovlig"?

– Pasienten kan jo få gjøre det selv, er en komentar jeg tidligere har fått.
Ja, og hvem skal gi dem mulighetene. Uansett vil noen sitte med et indirekte ansvar.

Noen snakker om menneskets frihet til å kunne bestemme selv. Hva slags frihet er det å kunne begrense sin egen frihet til å leve?

Jeg blir trist av Unge Høyre i Hedmark som har valgt å si ja. Jeg har til tider vurdert Høyre selv, det vil jeg ikke gjøre igjen dersom det fortsetter slik. Gratulerer!

Jeg oppfordrer alle til å tenke seg nøye om før de sier ja.
det blir jo på en måte lovlig mord.

Når sommer nærmer seg..

hei, sier jeg
hei, sier du
hvordan går det, sier jeg
bra, sier du
fint, sier jeg
ja, sier du

fint vær, sier du
ja, sier jeg
det blir godt med sommer, sier du
ingenting er bedre enn sommer, sier jeg
nei, sier du.

jeg må gå, sier jeg
å, sier du
ja, sier jeg
ok, sier du
hadet, sier jeg
hadet sier du

så smiler vi

tankene og drømmenes realitet

Jeg lever i to verdener. En selvlaget drømmetilværelse og virkeligheten.
Men de er begge like reelle. For meg.
Jeg er en dagdrømmer. Jeg drømmer mye.
Og jeg kveler drømmene jeg drømmer like ofte.
For jeg viser dem til verden. og da dør de.

Tanker. Jeg fascinerer meg stadig vekk over tanker. Deres evne til å ta meg til andre steder.

Til fortiden. og Framtiden.
Tankenes evne til å oppleve en selvlaget glede eller en diktet smerte.

Av og til kan jeg tro tankene er virkelighet. At drømmene mine er reelle. De finnes bare i en annen dimmensjon.
At vi alle på en måte lever i to forskjellige verdener.
En virkelighet, og en drømmetilværelse.
Men de er like relle. For oss dem gjelder og berører.

Forskjellen er bare at virkeligheten gir tilgang for andres betraktning. Drømmene er hemmelige, private og såre.
Drømmer tåler ikke dagens lys. Dersom man gir andre sjansen til å se på dem, går de straks opp i røyk. De blir sårbare, knuses, og mister sin verdi og betydning.

Derfor må vi ta godt på dem. Gjemme dem. Beskytte dem. Jeg har drømmer. Mine drømmer, og jeg deler de ikke med noen. For jeg er redd. Redd for å oppdage at de urealistiske. At de ikke er klare til å bli godkjent. Å nevne det vil si det samme som å drepe dem. Det vil bety det samme som å se dem seile sammen med bølgene ut i et stort hav og se at dem blander seg med skitten og saltet i havet. Da vil de omskapes og miste sin verdi.

Ingen ser dem, men reelle er de. For jeg ser dem. Og jeg ønsker å bringe dem inn i virkeligheten. Ønsker å dele dem med virkeligheten. Men virkeligheten tåler dem ikke. Og drømmene er ikke klare før de er klare til å bli tålt av kritikkens ubarmhjertige øyne. I dag er drømmene for ambisiøse, uvirkelige og store til at andre kan betrakte dem og godkjenne dem med realitetens øyne. Derfor vil jeg ta vare på de, gjemme på de, og så: finne de frem.

Når det er tid for det.

Freaktur 2008

Ja, da er årets trysiltur «fuiibrakt», og vi gleder oss over nye bilder å blogge og legge på facebook slik at vi kan vise folk at vi har et liv! je!
Nei. vet du, jeg har virkelig kost meg, det har vært herlig. Det er mange fantastiske mennesker med gode kvaliteter og et helt spesielt miljø hvor vi kan være oss selv og der alle har det gøy sammen. Takk :) Kjenner at jeg er glad i dere.

Jenny er ladd



Utøying på g.
Sko.
Den obligatoriske brødskiva.



Middagmakers.
(...og guttene glimrer med sitt fravær på kjøkkenet...)

Se! Guds kjærtegn!

Når det kommer til det punkt at jeg står igjen med tomme hender, ser jeg meg rundt og ser Gud.

Når jeg kommer til det punkt at hendene mine er fylt av gode ting, ser jeg meg rundt og ser at det er Gud.
Det er ingen tilfeldighet. Det er ingen tilfeldighet mellom det som skjer i livet og Gud. Ikke når det kommer til velsignelser. Jeg ser meg rundt og ser Gud i alt som får meg til å smile. Er det ikke han som har skapt menneskene? Er det da ikke han som velsigner, som putter små kjærlighetstegn til oss. Er det ikke Han som skal ha æren for det?

Jo. Jeg hadde ikke klart noen ting uten Gud. Og jeg takker for at han har gitt meg et ønske til å drive med det som han ønsker at jeg skal drive med. Vi er enige, og han er med meg. Jeg vet at han alltid vil være med meg. Det er så godt å ikke være ensom.

men hvorfor meg? I dette universet, hvorfor gidde å bry seg om meg? og det kule er; han bryr seg om alle like høyt. og likevel elsker han alle høyest. Rart, utenfor menneskets konstruerte hjerne. men aksepterer vi det, åpner vi døren til et spennende liv. Et liv i Guds hender, og tro meg – Han gjør det ikke kjedelig!

Jeg vet det skjer mye dritt. Jeg har jo vært midt i det, men vi må ikke glemme Gud! Han er håpet og roten til å komme oss ut av det.
Det er ikke han som er årsaken til det vonde, men han er muligheten til å komme seg videre! La oss bare huske på det!

Gud, virkelig; Jeg kan ikke leve uten deg!