Påstand: Dette er alt

Jeg våkner opp. Det har jeg gjort i 17 år. Jeg ble født på et sykehus i Oslo. Alle mine celler, håret mitt, tærne mine. alt har kommet av seg selv og har en egentlig opprinnelse av en eksplosjon. Jeg spiser. Fordøyelsessystemet er også et tilfeldig samarbeid.
Jeg står opp om morgenen. Prøver å komme meg gjennm dagen. årene går og jeg prøver å bli lykkelig. Lykkelig: rikere på penger og venner. Jeg prøver hele livet men blir aldri fornøyd. Jeg får meg en bra jobb. Jeg blir flink og rik og til tider: lykkelig. Jeg nyter livet og alle dets goder. Men likevel: Jeg tror jeg kan bli lykkeligere.
Så blir jeg gammel. Rynnkene kommer. Jeg sitter i gyngestolen og strikker. Smiler. Jeg har det fint.
Så dør jeg. Fredelig og rolig med et smil om munnen. Der ligger "skallet" mitt i senga.
Jeg er ikke lenger.

Jeg er ingenting.
Livet er over og det er det.
Hvor jeg er blitt av er et spørsmål.
Jeg jeg ingenting. Er dette alt?
Hvorfor stresse med å finne lykke hvis det bare varer i 70 stusselige år. 70 av tusner av eksistens på jorden?
Livet er over. Alt er svart og jeg er blitt til... ingenting?


Heldigvis er livet så mye mer enn dette. Livet er en liten del av en evighet. En evighet jeg kan glede meg til.