Å rote seg bort. I stange

Jeg var impulsiv i dag. Etter å ha tatt toget fra Hamar gikk jeg ikke hjem. Jeg gikk meg tur.
Plutselig falt det meg inn at jeg ikke visste hvor jeg var. Tanken frydet meg. Ingen visste hvor jeg var, ikke engang meg selv. Jeg gikk forbi noen blokker (visste dere at det var blokker i Stange?), og en barnehage jeg aldri har sett.
Det var nesten fullmåne og stjerneklar himmel. Bare noen slørete skyer gjorde himmelen noe tåkete.
Jeg fikk lyst til å banke på en dør og late som jeg var en gammel bekjent. Derretter tenkte jeg de kanskje ville synes de var litt rart. Deretter fikk jeg lyst til å besøke ei venninne jeg ikke har sett på to år. Men jeg husket ikke hvor hun bodde.
Så tenkte på jeg hvor mange bekjente man har.
En har de en vet en kjenner men usikker på om en kan si "hei"til. Jeg syklet forbi en bekjent. vi har gått på samme skole i 4 år. Likevel var det bare å prøve å overse hverandre.
Så har vi de kule bekjente en ikke tør å hilse på fordi en tror en er for liten og ukul for.
Så er de de en sier "hei" til og sekundene som følger blir oppfattet som pinelig stillhet for begge.
Så er det "hei" og det som kan oppfattes som et magisk øyeblikk for begge, eller et magisk øyeblikk for den ene og rett og slett pinelig stillhet for den andre.
Så er det de en kjenner veldig veldig godt og en overfaller.

Jeg tenker mye når jeg går. Også tenker jeg ganske lite. Når en går tur kan en treffe hvem som helst. Jeg traff ingen. jeg fikk lyst til å gå på epleslang. Det er bare det at det ikke er årstid for det.

Jeg kom meg hjem etter en time. Stange er ikke så stort at en måtte ringe politiet for å finne meg..