Løpetur

Det puster meg i nakken. Jeg løper fort. Det forsvinner ikke, det følger etter meg som en stor skygge. Jeg hører skrittene rett bak meg. Jeg prøver å løpe fortere. Det er kappløp. Kappløp mot noe jeg ikke vet hva er. Klokka tikker høyt og pulsen er i 180. Jeg redd, stressa. Klarer ikke stoppe, klarer ikke hvile, klarer ikke konsentrere meg. Tør ikke stole på Han som sier at han vil bære meg, redde meg.
Jeg er svak, men prøver å være sterk. Vil ikke inrømme nederlaget. Vil ikke falle. Innbiller meg om at jeg er selvstendig.

Jeg faller. Det bak meg faller over meg. Jeg klarer ikke flytte meg. Bundet. Reiser meg opp. Begynner å løpe igjen.

Jeg snur meg. Jeg ser meg selv i speilbildet. Det enste jeg prøver å gjøre er å prøve å løpe fra meg selv.

Et kappløp mot meg selv.

Jeg tror jeg taper.