Tjue års krisen

Jeg har en plan. Jeg skal gjemme meg. Gjemme meg for tiden som hjemsøker meg. Jeg begynner å bli gammel.


Jeg er på ingen måte stressa eller noe. Det er bare på tide å begynne med planen. Om ti år er jeg 30! Snart er jeg en femtedel til hundre. Hvis jeg blir hundre. Jeg hadde tenkt å begynne å studere med en gang. Bli rik, gifte meg, bli rikere, bli sangstjerne som ikke kan synge, jeg hadde tenkt å la feminismen drive meg til en kamp mot de hersens mannfolka, jeg hadde tenkt til å bli verdensberømt. Men; Jeg tror drøyer det. For "tata"; Neste år blir det svenska jordgubbar, svensk sommar, svenske poijker (ikke at jeg bryr meg om slikt), svensk limpa, og svenskt liv på meg. Antagelig.

Men.. Fremtid.
Vil man egentlig få vite hva slags fremtid en hører hjemme i? Vil man bli fornøyd, eller vil skyggen av det man alltid valgte bort forfølge en i uvissheten om man valgte feil? ...Kalles dette tjue års krise? Er det egentlig noe som heter det? Hvis ikke opplever jeg noe ekstraordinert og det er jo bare awsome.
Så er jeg ellers litt mer reisevant, litt eldre, litt visere og litt blondere enn på fjoråret.


I mellomtiden skal jeg feire; I høye heler, på restaurant med mine gode roomies, in the middle of New York. Også skal jeg unne meg litt shopping. For selv om jeg har shoppestopp så kan jeg da få unne meg litt av det i denne krisens tid.

Så jeg skal stoppe opp, stirre i luften uten egentlig å se, puste, men glemme å leve. Et lite sekund,- før livet på nytt starter i en ny fase. En fase hvor Gud fortsetter å servere overraskelser på overraskelser. Ingenting er mer spennende enn akkurat det. Det har det siste året vist meg.

Klar.