Det er blitt en slags bloggtrend å google «navnet mitt er», så jeg tripper ivrig etter, selv om jeg fant mye interessant på «Sandra er».
Sandra er utilpass
sandra er drit fin
Sandra er modig
Sandra er her igjen
Sandra er blitt stjålet
Sandra er svært spent
sandra er du sammen med
Sandra er lei av bimbo-stempel
Sandra er best;
Sandra er vant
Sandra er litt for tjukk
Sandra er singel, igjen
Sandra er illsint
Sandra er i disse dager aktuell
Sandra er utdannet
Sandra er ingen bimbo
Sandra er ikke enig
Sandra er hun nye
sandra er så... urk!
Sandra er opptatt
Sandra er ganske søt
Sandra er så dårlig
Sandra er et fint navn
Så, joda! Nå koooser jeg meg!
Thursday, February 28, 2008
Saturday, February 23, 2008
Tuesday, February 19, 2008
Monday, February 18, 2008
Passe passiv, passe oppegående, passe engasjert, passe smart, passe dum
Jeg er passe engasjert i likestiling, ruspolitikk og miljøpolitikk. Jeg har passelige meninger fordi folk forventer det sånn passelig av meg. Jeg vet sånn passelig hvorfor jeg mener det jeg så passelig mener og er passe fornøyd med det.
Jeg mener sånn passe at alle burde tatt kollektivtrafikk i stedet for at alle kjører hver sin bil, og jeg forstår sånn passe hvorfor jeg mener det.
Jeg er passe glad og har passe med penger. Jeg har to biler, tre katter og fire TV er og har passe med penger.
Jeg er passe flink til å lage mat og den er passe god. Jeg spiser meg passe mett og deler passelig med andre.
Jeg blir passe frustrert fordi jeg blir passelig undrende over hvor passe og passelig skal brukes og det gjør meg passe oppgitt.
Jeg er passe lykkelig, har en passe familie og jobber passelig mye. Jeg har passelig nok tid til venner og er passelig nok på byen.
Jeg handler passe mye. Det nødvendige. Det som er passe nødvendig havner i boden.
Jeg trener passe mye og ser passelig bra ut. Jeg bruker et passe godt treningsutstyr for å ta meg passelig godt ut.
Jeg har en sånn passe tro, og lever livet mitt passelig bra og er passelig fornøyd med det. Jeg skal dø passe lykkelig med et passelig smil rundt munnen med passe med barnebarn og en passelig arv.
Hei, jeg er norsk.
Jeg mener sånn passe at alle burde tatt kollektivtrafikk i stedet for at alle kjører hver sin bil, og jeg forstår sånn passe hvorfor jeg mener det.
Jeg er passe glad og har passe med penger. Jeg har to biler, tre katter og fire TV er og har passe med penger.
Jeg er passe flink til å lage mat og den er passe god. Jeg spiser meg passe mett og deler passelig med andre.
Jeg blir passe frustrert fordi jeg blir passelig undrende over hvor passe og passelig skal brukes og det gjør meg passe oppgitt.
Jeg er passe lykkelig, har en passe familie og jobber passelig mye. Jeg har passelig nok tid til venner og er passelig nok på byen.
Jeg handler passe mye. Det nødvendige. Det som er passe nødvendig havner i boden.
Jeg trener passe mye og ser passelig bra ut. Jeg bruker et passe godt treningsutstyr for å ta meg passelig godt ut.
Jeg har en sånn passe tro, og lever livet mitt passelig bra og er passelig fornøyd med det. Jeg skal dø passe lykkelig med et passelig smil rundt munnen med passe med barnebarn og en passelig arv.
Hei, jeg er norsk.
Monday, January 21, 2008
Sunday, January 06, 2008
Sunday, December 30, 2007
Tilbakeblikk uten «Hvis»
«Det er siste dagen dette året. Det er dugg på vinduet og rolig lovsang danser ut av CD spilleren. Jeg føler fred. Fred med Gud, fred med meg selv og mine venner. De sier at alt kan skje på nyttårsaften. Jeg håper. Håper som alltid på et spennende år. Dette året har jeg vært lei. Lei hakket i plata. Jeg vil dypere og lengre med Gud. Det skal 2007 gi meg.»
Dette var starten på dagboken min jeg begynte på for et år siden. Nå har et år gått og det er på tide med tilbakeblikk, og å tenke på året som kommer.
Med et raskt og overfladisk tilbakeblikk tenker jeg
«Hva gikk galt?».
På mange områder har det vært et vondt år. Jeg har vært sliten og har vært flink til å motstå trangen til å stå opp om morgenen. Smilene mine har til tider vært en maske for å skjule en dyp forvirring. Det har vært fritt spillerom for tårene uten å egentlig helt vite hvorfor de egentlig fant veien ned kinnene. Ofte har jeg følt meg alene, uten grunn. Ofte ønsket jeg å gi opp. Gi opp Gud, gi opp relasjoner, gi opp mye.
Samtidig har det vært et år hvor jeg har lært så mye. Kanskje det har en sammenheng. Jeg har blitt skuffet, brutt ned, men jeg har reist meg igjen. Og jeg har vokst på det. Jeg har lært. Jeg har fått nye perspektiv på gamle hendelser. I ettertid ser jeg kanskje at jeg har blitt mer skeptisk. Jeg vet ikke helt om jeg liker det. Jeg har blitt mer kritisk i forholdt til avgjørelser og ting som skjer rundt meg. Men det er kanskje sunt, med tanke om at jeg, antageligvis begynner et annerledes liv om bare et halvt år.
Aldri før har jeg tenkt så ofte og vurdert troen min, Gud og evigheten. Jeg har aldri vært usikker, jeg vet hva jeg tror på, men en er ikke garantert å ha det på topp 24/7. Jeg har distansert meg fra Gud. Jeg har hatt en vond klump inni meg og kjent en tomhet jeg aldri før har kjent. Jeg vil tilbake. For jeg har erfart og jeg vet at det er hos Gud jeg finner helhet. Takk at han ikke mister troen på meg selv om jeg hele tiden svikter han!
I tillegg har det vært et år hvor jeg har fått mange nye venner, mens gamle vennskap har blitt dypere. Og jeg kjenner at jeg er så takknemlig for alle. Alle. Klassen min, skolen, freak, Bergen og de som måtte være andre steder.
Selv om jeg er spent på året, begynner jeg å tenke. Kanskje det er der forvirringen ligger. Jeg har alltid gledet meg til å bli ferdig med skole og kunne gjøre ting som jeg ellers aldri vil kunne gjøre. De som har vært ferdig med vidergående har alltid vært så store. Nå er jeg her selv, og jeg føler meg ikke stor i det hele tatt. Jeg føler meg liten. Liten og usikker, litt redd. Samtidig kribler det litt i magen når jeg tenker på at jeg faktisk kan gjøre det jeg ønsker. Spørsmålet er bare:
«Hva ønsker jeg, egentlig?»
Det kommer til å gå fort, selv om det blir hardt. Men plutselig kommer jeg til å sitte der med eksamenspapirene i hånden og takke for meg. Det er litt trist og. Etter tretten år med skole skal det bare blir over. Jeg kommer nok til å havne tilbake på skolebenken, men ikke enda og uansett, det blir jo ikke det samme i det hele tatt.
Jeg har hvertfall bestemt meg for å ikke se tilbake på året og tenke «hvis» eller å angre. Jeg vil heller se på det som en læringprosess og ta neste år som en utfordring i forhold til hva som skjedde i år. Jeg vil se tilbake til det fine og kjenne mer på takknemeligheten. For det må jeg være, jeg har det jo så bra med fine mennesker rundt meg, god familie og et liv mange kunne ønske seg.
Jeg har vært svak, og det har fått meg til å føle meg misslykket. Jeg ønsker alltid å være sterk. Å takle motgang og være oppmuntrende har jeg alltid ønsket at skal være «min greie». Så det å falle sammen og innrømme svakhetene har vært vanskelig. Men kanskje jeg misforsto det å være sterk. Styrke er å tørre å være svak. Det er det å være svak som er å være sterk.
Ikke se på det vonde som har vært, husk de fine minnene, lær av utfordringene så kan vi igjen være klare til å ta fatt på et nytt år. Vi lærer alltid, livet vil aldri bli perfekt og vi må forsone oss med det. Når vi endelig klarer å la være å strebe etter det lykkelige, ja først da vil vi bli helt lykkelige.
Godt nyttår, se muligheter, grip dem. Tørr å være svak. Ikke tenk «Hvis». Lær, gråt og le.
Og: Ikke glem Gud.
Dette var starten på dagboken min jeg begynte på for et år siden. Nå har et år gått og det er på tide med tilbakeblikk, og å tenke på året som kommer.
Med et raskt og overfladisk tilbakeblikk tenker jeg
«Hva gikk galt?».
På mange områder har det vært et vondt år. Jeg har vært sliten og har vært flink til å motstå trangen til å stå opp om morgenen. Smilene mine har til tider vært en maske for å skjule en dyp forvirring. Det har vært fritt spillerom for tårene uten å egentlig helt vite hvorfor de egentlig fant veien ned kinnene. Ofte har jeg følt meg alene, uten grunn. Ofte ønsket jeg å gi opp. Gi opp Gud, gi opp relasjoner, gi opp mye.
Samtidig har det vært et år hvor jeg har lært så mye. Kanskje det har en sammenheng. Jeg har blitt skuffet, brutt ned, men jeg har reist meg igjen. Og jeg har vokst på det. Jeg har lært. Jeg har fått nye perspektiv på gamle hendelser. I ettertid ser jeg kanskje at jeg har blitt mer skeptisk. Jeg vet ikke helt om jeg liker det. Jeg har blitt mer kritisk i forholdt til avgjørelser og ting som skjer rundt meg. Men det er kanskje sunt, med tanke om at jeg, antageligvis begynner et annerledes liv om bare et halvt år.
Aldri før har jeg tenkt så ofte og vurdert troen min, Gud og evigheten. Jeg har aldri vært usikker, jeg vet hva jeg tror på, men en er ikke garantert å ha det på topp 24/7. Jeg har distansert meg fra Gud. Jeg har hatt en vond klump inni meg og kjent en tomhet jeg aldri før har kjent. Jeg vil tilbake. For jeg har erfart og jeg vet at det er hos Gud jeg finner helhet. Takk at han ikke mister troen på meg selv om jeg hele tiden svikter han!
I tillegg har det vært et år hvor jeg har fått mange nye venner, mens gamle vennskap har blitt dypere. Og jeg kjenner at jeg er så takknemlig for alle. Alle. Klassen min, skolen, freak, Bergen og de som måtte være andre steder.
Selv om jeg er spent på året, begynner jeg å tenke. Kanskje det er der forvirringen ligger. Jeg har alltid gledet meg til å bli ferdig med skole og kunne gjøre ting som jeg ellers aldri vil kunne gjøre. De som har vært ferdig med vidergående har alltid vært så store. Nå er jeg her selv, og jeg føler meg ikke stor i det hele tatt. Jeg føler meg liten. Liten og usikker, litt redd. Samtidig kribler det litt i magen når jeg tenker på at jeg faktisk kan gjøre det jeg ønsker. Spørsmålet er bare:
«Hva ønsker jeg, egentlig?»
Det kommer til å gå fort, selv om det blir hardt. Men plutselig kommer jeg til å sitte der med eksamenspapirene i hånden og takke for meg. Det er litt trist og. Etter tretten år med skole skal det bare blir over. Jeg kommer nok til å havne tilbake på skolebenken, men ikke enda og uansett, det blir jo ikke det samme i det hele tatt.
Jeg har hvertfall bestemt meg for å ikke se tilbake på året og tenke «hvis» eller å angre. Jeg vil heller se på det som en læringprosess og ta neste år som en utfordring i forhold til hva som skjedde i år. Jeg vil se tilbake til det fine og kjenne mer på takknemeligheten. For det må jeg være, jeg har det jo så bra med fine mennesker rundt meg, god familie og et liv mange kunne ønske seg.
Jeg har vært svak, og det har fått meg til å føle meg misslykket. Jeg ønsker alltid å være sterk. Å takle motgang og være oppmuntrende har jeg alltid ønsket at skal være «min greie». Så det å falle sammen og innrømme svakhetene har vært vanskelig. Men kanskje jeg misforsto det å være sterk. Styrke er å tørre å være svak. Det er det å være svak som er å være sterk.
Ikke se på det vonde som har vært, husk de fine minnene, lær av utfordringene så kan vi igjen være klare til å ta fatt på et nytt år. Vi lærer alltid, livet vil aldri bli perfekt og vi må forsone oss med det. Når vi endelig klarer å la være å strebe etter det lykkelige, ja først da vil vi bli helt lykkelige.
Godt nyttår, se muligheter, grip dem. Tørr å være svak. Ikke tenk «Hvis». Lær, gråt og le.
Og: Ikke glem Gud.
Monday, December 24, 2007
Tonen forsvinner aldri
De siste dagene har jeg flydd rundt omkring, noe fortvilet, og lett etter en julestemning jeg ikke har kjent i hele desember. Nå sitter jeg her. Julemiddagen skal bare bli varm før hele familien samles rundt bordet.
I dag gikk det opp for meg da jeg sang «Deilig er jorden». I en av strofene synges «Aldri forsummes, tonen fra Himmelen». Den er der faktisk hele tiden. Det er bare å stille inn på riktig kanal. Det er som radioen, er fokusere feil begynner det å skurre.
Så nå skal jeg stille inn. Jeg gleder meg!
God jul alle sammen
I dag gikk det opp for meg da jeg sang «Deilig er jorden». I en av strofene synges «Aldri forsummes, tonen fra Himmelen». Den er der faktisk hele tiden. Det er bare å stille inn på riktig kanal. Det er som radioen, er fokusere feil begynner det å skurre.
Så nå skal jeg stille inn. Jeg gleder meg!
God jul alle sammen
Thursday, December 13, 2007
Kaffi, overvektsproblem og turtelduer
Lurt på hvordan det er å gå på katta? Her kommer den harde sannheten! – På nynorsk
Eg er på vei til bordet mitt. Mediebordet. Eg har nettopp kjøpt meg ein kopp kaffi i kaffimaskina. Eg likar kaffi. Kaffi gjer slik at eg ser sofistikert ut. Ein må sjå sofistikert ut her på denne skola. Raskt krympar eg meg. For å komme til mediebordet må eg forbi skatebordet, fotballklysene og ishockey gutane. Alle ser rart på meg og eg veit kvifor. Det er heit klart at eg ikkje passar inn. Eg brukar ikkje store perleøyredobbar og ryggsekken skil meg frå jentene, med blond hestesveis, som har ei stor skinnveske på den høgre skuldra. Dei prøver å vere noko dei ikkje er, dei prøver å kopiere Bærum-klysene.
Dei berømte Bærum-klysene. Eg trur ikkje dei veit kven dei verkeleg er der dei går med t-skjorter med eit trykk der det står ”pappa betaler”. Dei bortskjemte ungane. Eg skjønnar ikkje kvifor Hamars ungdom ønskjer å identifisere seg med dei.
Ein oransje vegg og ein lang elefantsnabel helser meg god morgon kvar dag. «Dei skal fungere som oppmuntringar» sa ho rektor til oss elevane fyrste skoledag. Joda, fargen er fin, men eg undrar på om han har gjort meg meir lykkeleg. Snabelen kosta berre 600 000 og han gjer meg kjempeglad. Massasjestolane vi alle kunne fått på skolen i stadet for er ikkje like viktig. Vi har ein flott snabel og eg kunne ikkje vore meir glad.
Eg går på Hamar Katedralskole. Hamar Katedralskole som er kjend for sin kunst, sine glasveggar, opne områda og vesle kantine. At den nye skolen har blitt eit stort problem for meg, er heilt klart. Det var ikkje meg dei tenkte då dei bygde denne skola. Alt blir så mykje meis synleg med dei opne områda. Dei hersens kjærastepara. Dei klengjete og søte turtelduene som kallas kjærastepar, synes over alt. Då dei byde denne skola tenkte dei ikkje på oss single og ikkje svært lite desperate ungdommane. Samtidig som eg sit i ei norsktime og prøver hardt å analysere eit dikt om tapt kjærleik, må eg sitte og sjå på kyssinga og kosinga på andre sia av glasveggen. Dette har fått store konsekvensar for meg. Depresjon kallar vi det.
Eg vil også ha kjæraste. Eg har berre ikkje funni han. Kanskje eg har funni han, ja, eg har funni han mange gangar. Problemet er at han sit på hockeybordet i den vesle kantina og ser rart på jenta som ikkje brukar store perleøyredobbar, som ikkje har blond hestesveis og som ikkje har ei sort skinnveske på den høgre skuldra.
Ofte går eg gjennom dei altfor lange og skremmelege korridorane. Ekkoet av klikkande hælar ligg lenge i lufta. Når eg går frå eit klasserom til eit anna blir eg heilt andpusten. Eg blir så sliten at eg ikkje får konsentrert meg i timane. Likevel er det godt for ein ting. Når eg går fram og tilbake etter kvar einaste skoletime kvittar eg meg med dei kaloriane eg åt under lunsjen. Eg har blitt mykje tynnare sia skolestart og det er takket vere skolen.
Eg undrar på om det er eit bevisst tiltak, frå politikarane, mot overvektsproblema som er aukande blant norsk ungdom. Eg veit at på nokon skolar i Amerika har dei satt inn dansespel for å kjempe mot desse overvektsproblema. Lang skole, lange korridorar og ein timeplan som gjer at du må springe i fem minuttar for å rekke neste time på andre sia av skolen, er nok berre ein norsk versjon av desse amerikanske dansespela.
Eg nærmar meg mediebordet. Eg klarte å gå forbi skatebordet og fotballklysene. No er det berre ishockey gutane igjen. Eg kan sjå han som er mannen i mitt liv. Dessverre ser han ikkje meg. Eg trekker pusten, strekker ryggsøyla og gjer meg klar for siste etappe med kaffikoppen i venstre hand. Det er sørgjeleg at eg ikkje ser nerden frå realfag som kjem hastande mot meg. Vi kolliderer. Eg kjenner kaffikoppen gli ut av handa mi og han flyg til andre sia av den vesle kantina. Det er ein stor kollisjon. Lyden av kroppen min som treffer golvet i kantina på Hamar Katedralskole kan høyras lenge som eit ekko i dei lange korridorane.
Eg har aldri vore så flau i heile mitt liv. Eg løfter mitt raude hovud som har øyre som ikkje ber store perleøyredobbar. Varsamt ser eg meg rundt og prøver å finne ut kvifor eg ikkje hører knust glas frå kaffikoppen. Då ser eg det som gjer at eg skulle ønskje eg ikkje hadde løftet hovudet likevel. Mannen i mitt liv som sit på hockeybordet har kaffi over heile seg. Eg krympar meg. Eg liker ikkje Hamar Katedralskole. Dei tenkte ikkje på meg då dei bygde denne skolen. Eg har ingen steder å gøyme meg. Det er berre desse fordømde glasveggane over alt.
Sunday, December 09, 2007
Monday, November 26, 2007
Ubalanse i skolen?
Gjør deg klar til nok et tørt innlegg
Jeg ser på mine tre neste uke og skjønner at jeg ikke har tid til skolen.
Jeg ser at jeg må droppe skolen for å kunne ha tid til å gjøre lekser.
Sier dette noe om meg, eller skolesystemet?
Jeg har tilpasset livet mitt i år etter skolen. Det siste året er et viktig år så det er greit. likevel har jeg ikke tid til alle lekser og lite sosialt liv blir det også.
For meg taler dette om en ubalanse i skolehverdagen. På skolen føler jeg at jeg sløser bort tiden jeg burde ha hatt for å kunne gjøre lekser og øve på prøver og eksamener. Det er greit jeg er tredjeklassing og ja, vi skal ha mye å gjøre, likevel lurer jeg på hva som egentlig burde prioriteres. Fraværet eller karakterene?
På skolen opplever vi den samme forventningen hos lærerene at vi skal prioritere deres fag. Det er greit det, men vi klarer ikke leve opp til det. For å kunne rekke alt blir det mindre tid på hver oppgave og dermed lavere karakterer. Jeg nekter å tro jeg er den eneste.
Resultatet er dårligere karakterer, slitenhet og mindre kapasitet. Undersøkelser viser at en høy prosentavdel av skoleelever i den vidergående begynner på antideprissive. Jeg begynner å tro at det har en sammenheng.
Skolesystemet burde ta et oppgjør med seg selv. Er det bare meg som reagerer. Hvorfor godtar alle å bli dyttet ned og kjørt over?
Vi må jo ha tid til å gå på skole.
Jeg ser på mine tre neste uke og skjønner at jeg ikke har tid til skolen.
Jeg ser at jeg må droppe skolen for å kunne ha tid til å gjøre lekser.
Sier dette noe om meg, eller skolesystemet?
Jeg har tilpasset livet mitt i år etter skolen. Det siste året er et viktig år så det er greit. likevel har jeg ikke tid til alle lekser og lite sosialt liv blir det også.
For meg taler dette om en ubalanse i skolehverdagen. På skolen føler jeg at jeg sløser bort tiden jeg burde ha hatt for å kunne gjøre lekser og øve på prøver og eksamener. Det er greit jeg er tredjeklassing og ja, vi skal ha mye å gjøre, likevel lurer jeg på hva som egentlig burde prioriteres. Fraværet eller karakterene?
På skolen opplever vi den samme forventningen hos lærerene at vi skal prioritere deres fag. Det er greit det, men vi klarer ikke leve opp til det. For å kunne rekke alt blir det mindre tid på hver oppgave og dermed lavere karakterer. Jeg nekter å tro jeg er den eneste.
Resultatet er dårligere karakterer, slitenhet og mindre kapasitet. Undersøkelser viser at en høy prosentavdel av skoleelever i den vidergående begynner på antideprissive. Jeg begynner å tro at det har en sammenheng.
Skolesystemet burde ta et oppgjør med seg selv. Er det bare meg som reagerer. Hvorfor godtar alle å bli dyttet ned og kjørt over?
Vi må jo ha tid til å gå på skole.
Tuesday, November 20, 2007
Looking for LOVE
Jeg ser rundt meg. Analyserer, tenker, lengter og leter. Jeg vet ikke hva jeg ser etter. Spenning, følelser, opplevelser. Tanken om å bli godtatt, tatt vare på, elsket.
Det fascinerer meg. Jeg sitter og leser norsk litteraturhistorie og er, fascinert! Det er helt klart at mennesket alltid, alltid, har vært opptatt av kjærlighet, forelskelse, spenning og tiltrekning. Det må altså sitte ganske dypt og grunnleggende. Vi mennesker har ikke alltid like mange likhetstrekk, men et som helt klart er der: Jakten etter kjærligheten, det perfekte som utfyller en tomhet på innsiden. Jeg prøver å smake på ordet, kjærlighet. For å forstå det må jeg også smake på hat. Motsetninger forsterker hverandre.
Hva er kjærlighet? Følelser, trygghet, sex, latter, sorg, knust hjerte? Men har noen noen gang blitt tilfredsstilt av det? Oppnådd det perfekte. oppnådd lidenskapen? Eller tenker en "det må være noe annet, det må være noe mer?!
Litteraturen baserer seg ofte på kjærlighet. Eller hat. Vi ønsker alle å oppleve kjærlighet. Hvorfor jakter vi etter den når vi vet den så ofte gjør vondt til syvende og sist. Den skuffer men er likevel så tiltrekkende! Den gjør vondt, men likevel vil vi ha mer!
Drømmen. Det er drømmen, lengselen og illusjonen om at den perfekte kjærligheten finnes. Det er som vi lever for å oppnå en drøm vi så sjeldent finner.
Den er sterk. Den kan slite oss til døde. Derfor er den så viktig for oss mennsker. Men hvorfor? Vi må altså ha blitt til for å erfare en kjærlighet. Det er derfor vi lever. uten kjærlighet er vi ingenting! Vi trenger å fylles på og når det ikke skjer blir vi lei, -ja deprimerte. Vi trenger kjærligheten for å overleve, men hvor, hvor??
Den finnes, men kanskje et helt annet sted enn vi leter..
Hos Gud
Han skapte oss av kjærlighet for at vi skulle få oppleve hans kjærlighet. Det er hele meningen med livet.
Uten kjærlighet dør vi
Uten Gud
Sunday, November 18, 2007
Heading for Czech Republic
Jeg har da kommet hjem etter en uke på landsbygda i Tsjekkia. Fikk noen timer der vi smakte på storlivet i Praha før vi dro videre med tog. Vi var fire elever og to lærere fra medielinjen som dro. Vi skulle ha en utstilling med representanter fra Skottland, Tsjekkia, Slovakia, Polen (og Norge). Vi gjorde mye annet gøy og. Legger til litt bilder. =) 
Jada lærere og elever spiller sammen. Ikke alltid like vennlig
alkoholfritt, tsjekkisk øl. -IKKE godt
Hade komiteen vokste mens vi satt på toget og skulle dra. Masse folk jeg kommer til å savne..Wednesday, November 07, 2007
Sannhet vs. Fakta
Jeg er dritgod Jeg kunne blitt verdensmester
– I å klage, være negativ og håpe på det verste
og av og til kan det være fakta at jeg har mye å gjøre
det er fakta at jeg er drittlei
og det er fakta at noen ting gjør livet så mye vanskeligere
Jeg har lært noe nytt:
Sannhet og fakta er to helt forskjellige ting.
Gud har lovt å hjelpe meg
Gud har allerede hjulpet meg gjennom ting (Fordi: Det ar han sagt!)
Det handler ikke om å fornekte fakta, men å se og bekjenne sannheten
Vi må begynne å bekjenne det positive inn i hverdagen.
Negative ord har så mye mer påvirkning enn vi tror!
Det betyr ikke at vi skal være falske positive, men vi kan innføre det positive inn i hverdagen ved å bekjenne sannheten:
Gud hjelper meg gjennom dagen
Gud gjør meg glad
JEG ER HANS
Vi må slutte å se gjennom negativen som kommer før fremkalling. Fremkallingen gir oss det korrekte bildet av bildet og sannheten. Alt blir så mye finere i farger i tillegg til at det ikke er omvendt og forvrengt, - som i negativ. Fremkallingen kalles Gud. Gud gir oss klarhet og sannhet.
– I å klage, være negativ og håpe på det verste
og av og til kan det være fakta at jeg har mye å gjøre
det er fakta at jeg er drittlei
og det er fakta at noen ting gjør livet så mye vanskeligere
Jeg har lært noe nytt:
Sannhet og fakta er to helt forskjellige ting.
Gud har lovt å hjelpe meg
Gud har allerede hjulpet meg gjennom ting (Fordi: Det ar han sagt!)
Det handler ikke om å fornekte fakta, men å se og bekjenne sannheten
Vi må begynne å bekjenne det positive inn i hverdagen.
Negative ord har så mye mer påvirkning enn vi tror!
Det betyr ikke at vi skal være falske positive, men vi kan innføre det positive inn i hverdagen ved å bekjenne sannheten:
Gud hjelper meg gjennom dagen
Gud gjør meg glad
JEG ER HANS
Vi må slutte å se gjennom negativen som kommer før fremkalling. Fremkallingen gir oss det korrekte bildet av bildet og sannheten. Alt blir så mye finere i farger i tillegg til at det ikke er omvendt og forvrengt, - som i negativ. Fremkallingen kalles Gud. Gud gir oss klarhet og sannhet.Monday, October 29, 2007
En runde igjen!
Oki, husker du siste runden på 3000 meteren?
Det å bare bite tennene sammen, presse på og overbevise seg selv gjennom den heseblesende pusten at «ok, dette klarer jeg»!
(og gjennomfører du 3000m uten problemer så glem sammenligning og tenk heller på hvordan jeg har det den siste runden!)
Ja. Sånn er det nå. Forskjellen er at det ikke varer i 15 minutter. Det er fortsatt mange uker igjen. Siste året på videregående. Siste runden. Jeg lovte meg selv at fjorårets stress ikke skulle gjenta seg. og nå er det verre. Tusen ganger verre.
Jeg har trykket på pauseknappen. Satt livet på pause dette året, ser på at andre fungerer mens livet mitt er på vent. For jeg må fokusere på skolen.
Det gjelder kun å jobbe, jobbe, jobbe. Stenge slitenheten og følelsene inne, bite tennene sammen og jobbe mer. Skrive, gjøre oppgaver, innleveringer. Unnskyld uttrykket, men det er et sant helvete.
Det tar ikke slutt. Uke etter uke, flere og flere oppgaver. Det er vanskelig å tenke på at om under ett år er jeg ferdig (uten tanke på at jeg sikker skal på høyskole senere, men det orker jeg ikke tenke på).
Jeg er sliten, men jeg kan ikke kjenne på den. Hvis jeg kjenner på den vil slitenheten ta meg igjen og føre til skulk og fravær. Begynner jeg å tenke negativt blir jeg fanget i en skummel, ond sirkel. Kvalmen før skoledagen må stenges inne i det jeg løper for å rekke bussen.
men jeg skal gjennomføre og jeg skal gjennomføre det så sinnsykt bra.
Subscribe to:
Posts (Atom)
