Standpunkt: ..mens noen sier JA

...så sier jeg: NEI

Debattene om autanasi, aktiv dødshjelp, har fart i siste dagene. Jeg har fulgt spent med og sett på debatten mellom begge parter fly forbi.

For det første: Hva definerer vi som aktiv dødshjelp?

Mange mener dette handler om å koble av en maskin som får et hjerte som ellers ville vært død.. Å trekke ut kontakta fra en som har vært i koma i mange år, tror mange er aktiv dødshjelp, men det er ikke dette jeg anser som aktiv dødshjelp. Dersom folk sier ja på grunn av en slik misforståelse: Tenk dere om!

http://bilder.vgb.no/9450/4col/img_46164a159a683.jpg

Aktiv dødshjelp fortoner seg på å avslutte et liv har en mulighet til å leve videre. Det er å gi personer et valg om å kunne dø. Og hvem er i stand til å ta et slikt valg? En psykisk syk person? En fysisk syk person? Hvor går grensene? Kan man måle smerte? Vi burde heller sette alle midler til å oppmuntre, gi håp og gi hver enkelt et fullverdig liv!

La oss ta de eldre i forsvar! Hva om de ligger til sengs med smerter. De føler seg til bry ovenfor kjente og nære, eller for samfunnet generellt. Tankegangen "Det er bedre om jeg dør", vil bli et svar for disse gamle, når muligheten er der.

Det er ikke bare snakk om en lov. Selvfølgelig vil den ha sine premisser og regler for x antall pårørende, x antall leger, ønsket fra legen som er med på å avslutte pasientens liv og så videre.. Men det er ikke dette er snakk om. For gir vi lov til dette, på noen som helst måte, vil en ny tankegang undergrave seg, vokse opp og infiltrere samfunnet, og det kan vi på ingen måte tillate.

Dette er snakk om prinsipper. Begynner vi å skyve på grenselinjen mellom liv og død, er det vanskelig å stoppe. En tankegang som omhandler døden, istedet for å prøve å komme seg gjennom det, er skummelt å tillate. Hva vil resultatet bli? Mer aktiv dødshjelp og enda flere selvmord for de som ikke får godkjent sin "æreverdige død"? – Fordi "det er greit".

Og, hvem skal sette "en dødelig dose"? Legene? I NSFs yrkesetiske retningslinjer heter det: «Sykepleieren skal i sin tjeneste ta utgangspunkt i respekt for liv og det enkelte menneskes egenverd». Videre:
«Sykepleieren skal erkjenne det faglige og personlige ansvar hun/han har for egne handlinger og vurderinger.»(1)

Dette ser jeg på som svært viktig. Hvilken lege vil ha det ansvaret å gjøre dette, selv om det er "lovlig"?

– Pasienten kan jo få gjøre det selv, er en komentar jeg tidligere har fått.
Ja, og hvem skal gi dem mulighetene. Uansett vil noen sitte med et indirekte ansvar.

Noen snakker om menneskets frihet til å kunne bestemme selv. Hva slags frihet er det å kunne begrense sin egen frihet til å leve?

Jeg blir trist av Unge Høyre i Hedmark som har valgt å si ja. Jeg har til tider vurdert Høyre selv, det vil jeg ikke gjøre igjen dersom det fortsetter slik. Gratulerer!

Jeg oppfordrer alle til å tenke seg nøye om før de sier ja.
det blir jo på en måte lovlig mord.

Når sommer nærmer seg..

hei, sier jeg
hei, sier du
hvordan går det, sier jeg
bra, sier du
fint, sier jeg
ja, sier du

fint vær, sier du
ja, sier jeg
det blir godt med sommer, sier du
ingenting er bedre enn sommer, sier jeg
nei, sier du.

jeg må gå, sier jeg
å, sier du
ja, sier jeg
ok, sier du
hadet, sier jeg
hadet sier du

så smiler vi

tankene og drømmenes realitet

Jeg lever i to verdener. En selvlaget drømmetilværelse og virkeligheten.
Men de er begge like reelle. For meg.
Jeg er en dagdrømmer. Jeg drømmer mye.
Og jeg kveler drømmene jeg drømmer like ofte.
For jeg viser dem til verden. og da dør de.

Tanker. Jeg fascinerer meg stadig vekk over tanker. Deres evne til å ta meg til andre steder.

Til fortiden. og Framtiden.
Tankenes evne til å oppleve en selvlaget glede eller en diktet smerte.

Av og til kan jeg tro tankene er virkelighet. At drømmene mine er reelle. De finnes bare i en annen dimmensjon.
At vi alle på en måte lever i to forskjellige verdener.
En virkelighet, og en drømmetilværelse.
Men de er like relle. For oss dem gjelder og berører.

Forskjellen er bare at virkeligheten gir tilgang for andres betraktning. Drømmene er hemmelige, private og såre.
Drømmer tåler ikke dagens lys. Dersom man gir andre sjansen til å se på dem, går de straks opp i røyk. De blir sårbare, knuses, og mister sin verdi og betydning.

Derfor må vi ta godt på dem. Gjemme dem. Beskytte dem. Jeg har drømmer. Mine drømmer, og jeg deler de ikke med noen. For jeg er redd. Redd for å oppdage at de urealistiske. At de ikke er klare til å bli godkjent. Å nevne det vil si det samme som å drepe dem. Det vil bety det samme som å se dem seile sammen med bølgene ut i et stort hav og se at dem blander seg med skitten og saltet i havet. Da vil de omskapes og miste sin verdi.

Ingen ser dem, men reelle er de. For jeg ser dem. Og jeg ønsker å bringe dem inn i virkeligheten. Ønsker å dele dem med virkeligheten. Men virkeligheten tåler dem ikke. Og drømmene er ikke klare før de er klare til å bli tålt av kritikkens ubarmhjertige øyne. I dag er drømmene for ambisiøse, uvirkelige og store til at andre kan betrakte dem og godkjenne dem med realitetens øyne. Derfor vil jeg ta vare på de, gjemme på de, og så: finne de frem.

Når det er tid for det.

Freaktur 2008

Ja, da er årets trysiltur «fuiibrakt», og vi gleder oss over nye bilder å blogge og legge på facebook slik at vi kan vise folk at vi har et liv! je!
Nei. vet du, jeg har virkelig kost meg, det har vært herlig. Det er mange fantastiske mennesker med gode kvaliteter og et helt spesielt miljø hvor vi kan være oss selv og der alle har det gøy sammen. Takk :) Kjenner at jeg er glad i dere.

Jenny er ladd



Utøying på g.
Sko.
Den obligatoriske brødskiva.



Middagmakers.
(...og guttene glimrer med sitt fravær på kjøkkenet...)

Se! Guds kjærtegn!

Når det kommer til det punkt at jeg står igjen med tomme hender, ser jeg meg rundt og ser Gud.

Når jeg kommer til det punkt at hendene mine er fylt av gode ting, ser jeg meg rundt og ser at det er Gud.
Det er ingen tilfeldighet. Det er ingen tilfeldighet mellom det som skjer i livet og Gud. Ikke når det kommer til velsignelser. Jeg ser meg rundt og ser Gud i alt som får meg til å smile. Er det ikke han som har skapt menneskene? Er det da ikke han som velsigner, som putter små kjærlighetstegn til oss. Er det ikke Han som skal ha æren for det?

Jo. Jeg hadde ikke klart noen ting uten Gud. Og jeg takker for at han har gitt meg et ønske til å drive med det som han ønsker at jeg skal drive med. Vi er enige, og han er med meg. Jeg vet at han alltid vil være med meg. Det er så godt å ikke være ensom.

men hvorfor meg? I dette universet, hvorfor gidde å bry seg om meg? og det kule er; han bryr seg om alle like høyt. og likevel elsker han alle høyest. Rart, utenfor menneskets konstruerte hjerne. men aksepterer vi det, åpner vi døren til et spennende liv. Et liv i Guds hender, og tro meg – Han gjør det ikke kjedelig!

Jeg vet det skjer mye dritt. Jeg har jo vært midt i det, men vi må ikke glemme Gud! Han er håpet og roten til å komme oss ut av det.
Det er ikke han som er årsaken til det vonde, men han er muligheten til å komme seg videre! La oss bare huske på det!

Gud, virkelig; Jeg kan ikke leve uten deg!

Hun som løper til bussen

«Du må bli flinkere til å løpe til bussen»!

En kommentar som ringte i ørene mine. Fra en fra 51-bussens glade venner. Jeg har den ære av å være den siste som entrer denne bussen hver morgen. Rød i kinnene, heseblesende og med et svakt «unnskyld» til bussjåføren i det han kommenterer at jeg må kjefte på vekkerklokken min for at den skal vekke meg tidligere.

Men ærlig talt. Ingenting provoserer meg mer. Et flertall av dagene i uken, tirsdag-onsdag-torsdag, er det faktisk jeg som må vente på bussjåføren. Jeg fryser, ser på klokken, hutrer, ser på klokken. Ja, det hender at jeg snakker for meg selv. Jeg begynner å diskutere med meg selv om hvorfor jeg bor i Stange. Deretter begynner jeg å forklare meg selv at det er glatt på veien og ikke bussjåførens feil at han og den gule bussen er for sen. (har jeg noen gang sagt at jeg hater gult?).

De dagene jeg løper ser bussen meg og jeg løper om kapp med bussen. Til stadighet taper jeg tappert. Så altså; mandag og fredag stopper bussen for å vente på meg. Det er bare snakk om et par minutter. Jeg ser ikke problemet. Ikke når jeg til stadighet står og venterpå bussen. Jeg mener: Gjør mot andre det du vil at andre skal gjøre med deg. Bussen startet.

Dessuten. Løpingen til bussen er den eneste løpetreningen jeg har. Synes ikke folk jeg skal få trent? Det er derfor jeg tilstadighet er for sen utenfor døren og straks begynner å løpe. Det har en hensikt. En bevisst hensikt. Og jeg står for det. Dessuten har jeg fått betraktelig bedre kondis etter tre år med løping til bussen. Og jeg er stolt av det.

Jeg er stolt når alle som sitter på bussen ser hvordan jeg prøver å løpe i takt med bussen og at jeg tar tapet med et unnskyldne smil mens jeg peser høylydt.

«Du må bli flinkere til å løpe til bussen»!
Hallo, jeg løper som bare det jeg!


Fra nå av skal folk begynne å kalle meg «hun som løper til bussen».

Den glade dag

«Du kan prøve å være litt blid da»

«hold kjeft!»

Jeg var i dårlig humør i dag. Fryktelig dårlig humør. Jeg tror kanskje jeg bare smilte to ganger i løpet av skoledagen, og det var da:

- da læreren min kom med en av sine fantastiske vitser om svensken, dansken og nordmannen
- da jeg trynte i kantina

og det siste var forsåvidt ikke fordi jeg hadde det morsomt, heller for å skjule for offentligheten alt det som faktisk kokte inni meg.

«men kjære deg», sier du kanskje
og vet du da svarer jeg
«å, men kjære deg»

du vet ikke hvordan det er å våkne til britney spears på radioen, finne ut at det snør først etter du har begynt å løpe til bussen (og det er for sent å snu og løpe tilbake for å ta på seg noen andre sko som ikke sklir i snøen, et skjerf og en jakke som ikke er beregnet på sol og blomsterdufter). Du vet ikke hvordan det er å måtte stå i bussen fra Stange til Hamar for så å komme seg inn på skolen og brette papp en hel skoledag for at det på en eller annen måte skal ligne et hjemmesnekra brettspill! og ikke mist løpe tusen ganger frem og tilbake til en printer som bare vil diskutere og argumentere og som bare spytter papir på deg når du sparker til den.

så neste gang du sier

«Du kan prøve å være litt blid da»

og neste gang jeg sier

«hold kjeft!»

så er det altså ikke deg,
det er meg
og snø. og buss. og den hersens pappen som skal prøve å forestille et hjemmesnekret brettspill. og ikke minst en kjeftende printer..


:)

Ibsens moderne Nora; mannen i oransje genser og rosa gummistøvler

Jeg er ikke feminist
Jeg er for likestilling



Kvinnene må snart betale mer bilforsikring fordi de er dårligere og dermed dyrere sjåfører. Vi vil at mennene skal være like verdifulle. Snakker vi om en aksjon for å sette likestilling for menn på dagsorden?

Neste sak på sakslisten for likestillingsministeren er frierier. Neste sak er kampen om en lovfestet lov som sier at det er kvinnen som skal kjøpe ring. At det er kvinnen som skal gå ned på kne å gi mannen sine løfter. I hvert fall 40% av kvinnene må få fri. For å holde oversikt om at 40% av kvinnene får fri, skal det settes opp kontorer i vårt kvinnevennelige land for å registrere antall kvinnelige frierier. Disse kontorene skal kalles «Statskontor-for-frierier-for-et-mer-kvinnevennelig-samfunn»

Jeg har et problem. Et diskusjonsproblem. Spesielt med menn. Og jeg må innrømme at jeg tror problemet ligger i at jeg er kvinne. Jeg har det problemet med fire- fem forskjellige debattemner som gjør at jeg til stadighet havner i heftige diskusjoner med menn og det ender opp med at jeg må styre meg for å ikke å knuse, eller, prøve å knuse noe. Det pleier å funke dårlig fordi det ender opp med at jeg er uheldig og skader meg selv i stedet for å skade tingene jeg knuser, eller, prøver å knuse. Sjeldent er jeg enig med menn. Så jeg kjenner jeg får litt angst. Det er en uvant situasjon å håndtere for meg og jeg vet ikke hvor jeg skal gjøre av meg. Jeg får angst for at jeg har funnet et debattemne det later til at menn er enige med meg i. Likestilling. Likestillingen har fått et nytt navn: Mannsdiskriminering.

Jeg er kvinne. Og Ibsen-entusiast. Men Ibsens overføring av kvinnesynet har gått for langt. I stedet for at kvinnen sitter hjemme og er nikkedukke og smiledukke og arbeidsdukke og sydukke og lekedukke, er nå mannen blitt den nye Ibsens Nora. Dagens menn liker seg på sidelinjen og nøyer seg med å nikke og smile og arbeide og sy og leke. For ikke å snakke om at de er blitt tøfler som med glede går med den signaloransje genseren kun fordi dama har sagt at hun synes at den er fin.

Jeg har vurdert det. Eller jeg har bestemt meg. Når jeg får meg kjæreste. Den gangen jeg får meg kjæreste. En eller annen gang i fremtiden skal jeg få meg kjæreste. Da skal jeg kjøpe den styggeste genseren jeg har sett. Signaloransje. Og så skal jeg kjøpe rosa støvler. Deretter skal jeg gi han det i gave og si at jeg synes det er fint. Og han kommer til å bruke det. Det er det som er med dagens uselvstendige menn. Den moderne Nora har fått et ansikt; Mannen i den oransje genseren og med rosa gummistøvler.

Jeg er for likestilling. For å forstå likestillingen må vi tilbake til den gode gamle kommunismen. Ikke misforstå, jeg støtter ikke massakrene til Stalin, men kommunistene forsto det med likestilling. Kommunismen er likestillingens ideologi. Det skal være likt. Fifty-fifty. Ingen fordeler og ingen ulemper. Jeg støtter denne ideologien, der alle får det de trenger! Alle får et par rosa støvler og en bil.

Folk elsker konkurranser. Slå rekorder. Mange ønsker å slå rekorden i antall timer å hoppe på ett ben, eller å få plass i en så liten boks som mulig. Folk elsker konkurranser. Spesielt kvinner. Feminister elsker konkurranse. Den viktigste konkurransen blant de såkalte feministene, dreier det seg å få plass til flest mulig varianter av ordet kvinneundertrykkelse, eller ord som indirekte handler om det samme, på kortest mulig tid. Ord som; kvinneundertrykkelse, kvinnediskriminering, likestilling, undertrykkelse og lukeparkering.

Lukeparkering. Feminister hater ordet lukeparkering (jeg og for så vidt, men det vil bare ødelegge poenget mitt). Feministene bruker ordet lukeparkering i sitt forsøk for å forklare hvordan kvinnene blir diskriminert. For kvinnene er blitt kjent for sine elendige lukeparkeringer. Og hvem får skylden av feministene? Mannfolka. Mannfolka får skylden for å parkere bilene på en hevnlysten måte for å banke det inn i kvinnene at de er elendige til å lukeparkere. En gang i tiden hadde SASBraathen en reklame som måtte bli fjernet fordi feministene mente at den var diskriminerende. En blondine som prøvde å lukeparkere. Jeg vil nå heller påstå at det var blondinen som ble mobbet, ikke kvinnen. Derfor er det kanskje jeg som burde føle meg ekstra truffet. Men jeg er for likestilling, og jeg aksepterer at jeg ikke er så god til å lukeparkere. men egentlig; når jeg tenker meg om - så er jeg ikke så verst egentlig.

Uansett; Mannshatere kan vi kalle de. Feministene som skjuler seg bak masken som sier at de er for likestilling. Mannshaterne. Feministene har en ting til felles i tillegg til en offentlig tittel om at de er for likestilling; De liker ikke menn. De skylder på mennene for at kvinnene er dårlige til å lukeparkere, kjøre og sparke fotball. Egentlig kan de takke seg selv. Det er kvinnen selv som har kjempet for mer arbeid, høyere stillinger og mer travelhet. Ikke rart det blir mange ulykker når kvinnen skal snakke i telefonen, lese avisen, mate ungen og kjøre bil – samtidig.

Så vi må snu likestillingen. Tilbake til kommunismen! Mennene må opp og frem. de må slutte å stå på sidelinjen i signaloransje genser og rosa gummistøvler. De må ta opp kampen, slik som Nora gjør på slutten av Ibsens «Et dukkehjem»! Ikke at de stikker hjemmefra, langt ifra. Hjemme skal de holde seg, men jammen må de ta et tak. Først da kan vi få menn som kræsjer mer, fordi de da vil snakke i telefonen, lese avisen, mate ungen og kjøre bil samtidig. Og dermed vil bilforsikringen også gå opp for mennene. Det er diskriminerende at det bare er kvinnen som skal få høyere bilforsikring.

Jeg er ikke feminist
Jeg er for likestilling

Jeg prøver å kjenne meg selv
prøver å forstå meg selv
hjertet dunker rastløs
jeg vil ut fra meg selv
rømme fra meg selv
glemme meg selv
bare få litt fri fra meg selv
fri fra mine tanker

Jeg klarer ikke.

Øynene farer rundt
ser
leter
leter etter stillheten
leter etter det uutsigelige
det jeg ikke vet hva er
følelsen jeg ikke forstår.

jeg vet ikke hva jeg leter etter.

Vil ut.
rømme.

jeg lukker øynene
lytter
puster
kjenner på stillheten
nyter øyeblikket
kjenner at jeg «er»

Et av de vakreste øyeblikk
Å glemme stormen rundt
finne det jeg leter etter.
det jeg ikke vet hva er.
forstå følelsen

lengelen etter Gud.

En verden av fascinasjon

Til stadighet finner jeg meg selv vandrende rundt i min egen verden. Jeg oppdager at jeg har en spesiell fascinasjon ovenfor ting jeg ikke forstår. Ikke at de er sjeldne, tvert imot. Til stadighet finner jeg ting jeg ikke forstår. Ting som fascinerer meg.

Småting kan fascinere meg, som isen som legger seg på en vanndam. Det fascinerer meg veldig. Det får meg til å tenke på at det meste er som dammen. Det kan legge seg is på alt. Og jeg vet egentlig ikke hva som er menigen med snakket mitt om is. Og det, det fascinerer meg.

Mennesker kan fascinere meg. Til stadighet tar jeg meg selv i å stirre på mennesker som fascinere meg. Enten det er skolisser eller et mystisk smil.

Ofte fascinerer jeg meg uten å vite hva jeg fasciner over og det fascinerer meg. Jeg blir sittende i min egen verden. Følger ikke med, får kun med meg slutten av samtaler sm gjør at jeg sier tilsynelatende ofte «hæ?». Jeg vandrer rundt noe rastløs og prøver å finne svar uten å egentlig ønske å finne svar.

Jeg liker ikke finne svar, da forsvinner mystikken, fascinasjonen og spenningen rundt det. Jeg tar meg selv i å stirre på noe i luften uten å vite hva jeg ser eller tenker på. Får jeg svar, nekter jeg for å erkjenne svaret som et svar, og fortsetter å lage mine egne spørsmål og svar.

På en måte lever jeg i min egen verden. Det gjør vi alle. Vi har alle våre grunner for våre ord, reaksjoner og handlinger. Grunner ingen andre vil se. I oss finnes det alltid en grunn. En baktanke. Noe gjennomtenkt. Og det er vårt. Det er privat. Ingen får ta del i det. Selv om vi prøver å utrykke oss med ord, vil aldri noen klare å se ting helt og holdent fra våre øyne.

og det er egentlig litt trist.

Sandra er...

Det er blitt en slags bloggtrend å google «navnet mitt er», så jeg tripper ivrig etter, selv om jeg fant mye interessant på «Sandra er».

Sandra er utilpass
sandra er drit fin
Sandra er modig
Sandra er her igjen
Sandra er blitt stjålet
Sandra er svært spent
sandra er du sammen med
Sandra er lei av bimbo-stempel
Sandra er best;
Sandra er vant
Sandra er litt for tjukk
Sandra er singel, igjen
Sandra er illsint
Sandra er i disse dager aktuell
Sandra er utdannet
Sandra er ingen bimbo
Sandra er ikke enig
Sandra er hun nye
sandra er så... urk!
Sandra er opptatt
Sandra er ganske søt
Sandra er så dårlig
Sandra er et fint navn

Så, joda! Nå koooser jeg meg!

Dagens største smil

Anbefales: the boy with the bubblegum

Passe passiv, passe oppegående, passe engasjert, passe smart, passe dum

Jeg er passe engasjert i likestiling, ruspolitikk og miljøpolitikk. Jeg har passelige meninger fordi folk forventer det sånn passelig av meg. Jeg vet sånn passelig hvorfor jeg mener det jeg så passelig mener og er passe fornøyd med det.

Jeg mener sånn passe at alle burde tatt kollektivtrafikk i stedet for at alle kjører hver sin bil, og jeg forstår sånn passe hvorfor jeg mener det.

Jeg er passe glad og har passe med penger. Jeg har to biler, tre katter og fire TV er og har passe med penger.

Jeg er passe flink til å lage mat og den er passe god. Jeg spiser meg passe mett og deler passelig med andre.

Jeg blir passe frustrert fordi jeg blir passelig undrende over hvor passe og passelig skal brukes og det gjør meg passe oppgitt.

Jeg er passe lykkelig, har en passe familie og jobber passelig mye. Jeg har passelig nok tid til venner og er passelig nok på byen.

Jeg handler passe mye. Det nødvendige. Det som er passe nødvendig havner i boden.
Jeg trener passe mye og ser passelig bra ut. Jeg bruker et passe godt treningsutstyr for å ta meg passelig godt ut.

Jeg har en sånn passe tro, og lever livet mitt passelig bra og er passelig fornøyd med det. Jeg skal dø passe lykkelig med et passelig smil rundt munnen med passe med barnebarn og en passelig arv.

Hei, jeg er norsk.