Dette var starten på dagboken min jeg begynte på for et år siden. Nå har et år gått og det er på tide med tilbakeblikk, og å tenke på året som kommer.
Med et raskt og overfladisk tilbakeblikk tenker jeg
«Hva gikk galt?».
På mange områder har det vært et vondt år. Jeg har vært sliten og har vært flink til å motstå trangen til å stå opp om morgenen. Smilene mine har til tider vært en maske for å skjule en dyp forvirring. Det har vært fritt spillerom for tårene uten å egentlig helt vite hvorfor de egentlig fant veien ned kinnene. Ofte har jeg følt meg alene, uten grunn. Ofte ønsket jeg å gi opp. Gi opp Gud, gi opp relasjoner, gi opp mye.
Samtidig har det vært et år hvor jeg har lært så mye. Kanskje det har en sammenheng. Jeg har blitt skuffet, brutt ned, men jeg har reist meg igjen. Og jeg har vokst på det. Jeg har lært. Jeg har fått nye perspektiv på gamle hendelser. I ettertid ser jeg kanskje at jeg har blitt mer skeptisk. Jeg vet ikke helt om jeg liker det. Jeg har blitt mer kritisk i forholdt til avgjørelser og ting som skjer rundt meg. Men det er kanskje sunt, med tanke om at jeg, antageligvis begynner et annerledes liv om bare et halvt år.
Aldri før har jeg tenkt så ofte og vurdert troen min, Gud og evigheten. Jeg har aldri vært usikker, jeg vet hva jeg tror på, men en er ikke garantert å ha det på topp 24/7. Jeg har distansert meg fra Gud. Jeg har hatt en vond klump inni meg og kjent en tomhet jeg aldri før har kjent. Jeg vil tilbake. For jeg har erfart og jeg vet at det er hos Gud jeg finner helhet. Takk at han ikke mister troen på meg selv om jeg hele tiden svikter han!
I tillegg har det vært et år hvor jeg har fått mange nye venner, mens gamle vennskap har blitt dypere. Og jeg kjenner at jeg er så takknemlig for alle. Alle. Klassen min, skolen, freak, Bergen og de som måtte være andre steder.
Selv om jeg er spent på året, begynner jeg å tenke. Kanskje det er der forvirringen ligger. Jeg har alltid gledet meg til å bli ferdig med skole og kunne gjøre ting som jeg ellers aldri vil kunne gjøre. De som har vært ferdig med vidergående har alltid vært så store. Nå er jeg her selv, og jeg føler meg ikke stor i det hele tatt. Jeg føler meg liten. Liten og usikker, litt redd. Samtidig kribler det litt i magen når jeg tenker på at jeg faktisk kan gjøre det jeg ønsker. Spørsmålet er bare:
«Hva ønsker jeg, egentlig?»
Det kommer til å gå fort, selv om det blir hardt. Men plutselig kommer jeg til å sitte der med eksamenspapirene i hånden og takke for meg. Det er litt trist og. Etter tretten år med skole skal det bare blir over. Jeg kommer nok til å havne tilbake på skolebenken, men ikke enda og uansett, det blir jo ikke det samme i det hele tatt.
Jeg har hvertfall bestemt meg for å ikke se tilbake på året og tenke «hvis» eller å angre. Jeg vil heller se på det som en læringprosess og ta neste år som en utfordring i forhold til hva som skjedde i år. Jeg vil se tilbake til det fine og kjenne mer på takknemeligheten. For det må jeg være, jeg har det jo så bra med fine mennesker rundt meg, god familie og et liv mange kunne ønske seg.
Jeg har vært svak, og det har fått meg til å føle meg misslykket. Jeg ønsker alltid å være sterk. Å takle motgang og være oppmuntrende har jeg alltid ønsket at skal være «min greie». Så det å falle sammen og innrømme svakhetene har vært vanskelig. Men kanskje jeg misforsto det å være sterk. Styrke er å tørre å være svak. Det er det å være svak som er å være sterk.
Ikke se på det vonde som har vært, husk de fine minnene, lær av utfordringene så kan vi igjen være klare til å ta fatt på et nytt år. Vi lærer alltid, livet vil aldri bli perfekt og vi må forsone oss med det. Når vi endelig klarer å la være å strebe etter det lykkelige, ja først da vil vi bli helt lykkelige.
Godt nyttår, se muligheter, grip dem. Tørr å være svak. Ikke tenk «Hvis». Lær, gråt og le.
Og: Ikke glem Gud.
