Det er advent..

Jeg vet ikke. Det er ett eller annet i adventstiden. Noe skapende, lengtende. Noe litt smertsomt vakkert som er så vanskelig å sette fingeren på. Så store forventninger til morgendagen, til dagene og tiden framover. Alt hva Gud har for meg framover, närt og lang langt der framme. Det er noe i adventstiden som skaper en helt ubeskrivelig visshet i meg om at Gud er trofast. Om at Jesus er i, rundt og med meg.


Noe så smertsomt vakkert at jeg ikke vet hvor jeg skal gjöre av meg, og jeg vil löpe fra det fordi jeg ikke vet helt hvodan jeg skal håndtere det. - Tör jeg å stole på at det er så fint? Det med Gud.. Det er for bra til å väre sant. og da vil jeg på en måte löpe fra det fordi alle typer av realiterer i denne verden sier at det ikke er mulig.

Da er det godt å se og kjenne og vite at det er den realiteten som er målestokken. Det er den realiten som virkelig er en realitet. Det er Guds realitet som er ekte. Han har den fullstendige oversikten. Han planter sin vilje i våre hjerter, så vi kan stole på det han har fortalt oss, selv om det rundt ikke samsvarer med det vi kjenner dypt og gjemt i våre hjerter. Da er det viktig å gjöre som Jesu mor, Maria, gjorde. Hun gjemte alt i sitt hjerte, det bare hun visste og kjente var sant. I hjertet fant hun hvile og visshet og tillit til at det Gud sa var realiteten, selv om alt og alle sa imot. For hvem kunne tro at hun ni måneder etterpå ville föde en sönn? Det må ha värt ni lange måneder for Maria.. Men med Gud er alt mulig. Og i ni måneder gikk Maria å forberede seg på å ta imot Guds sönn. Det er det vi gjör nå i adventen.

Det er den overnaturlige vakre realitenen som er eksistens, liv og hele vår grunn for at vi puster og nå nyter av vinter i vinterland og lengter til jul.

ALT bygger på Gud og Gud er trofast. I alt.

Det er så godt. Så ubeskrivelig, skremmende, smertsomt og fantastisk avslappende. Smertsomt fordi vi av og til må våge å slippe det som bekymrer oss, det som presser. Smertsomt fordi vi av og til må våge å miste taket om frykten. For av en eller annen merkelig synes vi frykten kan bli trygg.

Ingenting er sikkert. Ingenting i dette livet er noe vi vet at vi alltid kommer til å ha. Det er i vissheten om hans trofasthet som gjör at jeg kan senke skuldrene, lukke öynene og bare väre trygg.

For, midt i alle livets jordsjelver, vet jeg at jeg alltid vil lande i fanget på Gud om jeg skulle snuble og miste taket.


God advent.

fredagskväll.

Fredagskveld og jeg sitter her i sofakroken. Stearinlysene brenner og jeg ser på speilbildet mitt i speilet som blander seg med glimt av snøen som faller ned utenfor. Sitter her og myser på min takknemlighet til det livet gir meg. Til det Gud gir meg. Å jeg lengter. Lengter etter så mye. Det er snart første advent! Det betyr at det snart er 1. desember og jeg skal sørover, til Norges syden; Mandal. Tenk det. Fire dager med verdens beste! Og etter det skal jeg tilbake til Uppsala for en rask svippom for fullføre terminen på skole og jobb med beste stil. Så drar jeg HJEM til mamma og pappa den 17. og skal treffe HELE familien. Å jeg savner savner savner savner! Alt og alle!! Hele tiden! Nyttår igjen blir med min kjære og jeg elsker det!!

Så langt tenker jeg nå. Kommende måned blir den beste i hele år! Jeg lover, jeg skal skøyte, jeg skal danse, jeg skal klemme mamma og pappa og skal slenge meg rundt halsen på min kjære.

For så heldig er jeg.

The unspoken words

God

The unspoken words you hear.
What no one else can understand, see or hear
You'll take that until your heart and embrace it.

Fill me with the peace that comes out of your fountain of Love.
Because you are the defination of peace.

Hear the prayer of my heart dear Father
because even I don't know what my heart is saying

But you know Lord
Hear the unspoken words of my heart

Rapport: S i skog og mark

...Å gå på bibelskole er nesten som å väre journalist i Hamar Arbeiderblad!

På tide med ett kort blogginnlegg igjen, så folk faktisk leser hele blogginnlegget?

Tror det :)

Her kommer en snutt om hvor kult det er å väre i skogen i to dögn.
Med min "kjempespennende" er jeg faktisk ärlig, selv om jeg kanskje har en manglende egenskap til å väre veldig overbevisende.

Dessuten tror jeg at jeg og Aleks har en lysende framtid som reportere! Eller hva tror du?

God has he's own sense of humor...

For over fire år siden lovet jeg meg selv å aldri synke så "lavt" igjen. Jeg lovte meg selv at jeg aldri skulle selge en eneste burger til, og aldri stille spørsmålet "small, medium eller stor meny" igjen. Jeg lovte meg selv at jeg aldri skulle stå i osen av fett eller krangle med kunder. Det eneste jeg fortsatt kan prøve å holde er det siste. Og hvem skulle trodd at jeg sitter her med en dyp takknemlighet over alt sammen?? Dere som kjenner meg til fire år tilbake vet hvor flau jeg var for å jobbe der. Hvordan jeg gjemte meg da kjentfolk kom innom og hvordan jeg virkelig misslikte jobben som egentlig gjorde det slik at jeg kunne kjøpe ett nytt par sko i uka og kjøpe sjokolade uten å telle kronestykker.

Det er derfor jeg ler nå, for Gud sender meg tilbake med ett takknemlig hjerte, som en slags payback mot min dårlige attitude mot det som egentlig er en stor velsignelse; Jobb.

Jeg vet at Gud sendte meg til Sverige av større grunner, men jeg tror han også bevisst har lært meg noe viktig. Jeg var for stolt til å ta det inn på andre måter, så det måtte inn the hard way.

Klag aldri! Vær ydmyk og ikke altfor stolt.
- Det kan føre til at du må lære på den harde måten, - slik som stole mennesker som meg har måtte gjøre.


Gjennom ydmykhet får vi verdighet... det tok det meg laaang tid å forstå. Jeg har alltid hatt en sytede tendens til å klage over det jeg gjør. Jeg har vært "for god til allt" og alltid fått "det jeg vil ha". Selv om jeg i Norge har verdens beste jobb og jeg jobber med det jeg elsker mest, så har jeg likevel alltid funnet noe å klage over... Alltid. Jeg har sett på meg selv som for viktig for visse saker.

Hele meg har inneholdt en motbydelig holdning mot dette. Og fordi jeg var for stolt til å innse dette måtte jeg lære det som sagt; The hard way. Gjennom å faktisk oppleve ett halvannen år uten jobb. Gjennom det har jeg fortstått betydningen og velsignelsen som ligger i det å ha noe å gjøre, og SAMTIDIG tjene penger! Å kunne forsørge seg selv, å kunne kjøpe mat uten dårlig samvittighet! Derfor er jeg så uendelig takknemlig til Gud. Fordi han gjorde det som måtte til for å knekke stolheten min, og banke i meg litt ydmykhet bare fordi jeg nektet å høre uten å erfare. Det har vært dritt å lære det på denne måten, men jeg tror jeg vil ha igjen for det resten av livet. For i takknemlighet ligger en glede som gjør livet så mye mer morsomt!

Utfordringen nå ligger i å bevare denne takknemligheten i travle og slitsomme tider. Man kan ALLTID finne noe å klage over. Selv i drømmejobben, drømmehverdagen. Alltid. men vet du; Det har kun med vår holdning å gjøre. Vi selv bestemmer om vi vil nyte av livet, eller å nekte oss å se det positive. For det finns ALLTID noe å glede seg over, det finns ALLTID noe positivt.

Snu det heller den veien.
Jeg skal selge hver eneste burger med glede og med all min kraft. ... og jeg skal stadig minne meg selv på å aldri klage på min jobb.

Hahaha jeg elsker Guds fantastiske sans for humor...! <3>

Norsk i svensk skog og mark.

– åja men du är vel van vid så här? Du är vel typ född i berget, är du inte?

– Jo visst, självklart, svarer jeg alltid.


Jeg er i full gang med å pakke sekken til to døgn ute i det fri, uten mat og på sann norsk overlevelsesinstinkt. Det jeg har forstått er at alle svensker har ett bilde av nordmenn men vandrestav i hånden, sekk på ryggen på toppet av verdens høyeste fjell.

Noe som forsåvidt er ganske sant..

Og jeg er klar! Absolutt topp inspirert og redo til alt som skal møte meg. Jeg har holdt meg uten kaffe en uke, for mine klassekameraters skyld, så ingen skal noen gang fortelle meg at jeg er egoistisk. Jeg sparer de for en mengde utbrudd i savn etter kaffekoppen. Vi vet absolutt nada om hva som skal skje, bortsett fra at vi kommer til å bli pressa psykisk og fysisk.
- en gyllen grunn til å unne seg å ha litt temprament, tenker jeg.

... Og jeg som trodde at jeg skulle gå bibelskole. Og her blir hele gjengen sendt ut villmarker og blir straffet alle mann om en av oss prøver å smugle oss så mye som en halv sukkerbit. Jeg forsøkte å finne måter å smugle det med meg, og jeg tror faktisk aldri de hadde funnet ut av det om jeg hadde sydd litt sukker inn i undertøyet.

Jeg fant ut at det var mindre bibelsk gjort så jeg holder meg til reglene og dropper sukkeret. Dog jeg fortsatt prøver å finne ut hvor i Bibelen det står skrevet om todøgnskogsturer uten mat i minusgrader.

Til slutt fikk jeg også bestemt meg for jakke. Jeg ville jo ha den lilla nye 24-jakka. På ett sett vil man jo ikke se helt ut som en taper der ute. Men det ble til med den blå-litt for store fordi Tom sier at den er litt varmere og mer praktisk.

Taper eller ikke.
Jess. Vi sees om noen dager. Jeg skal nok klare med bra. Friluft og fjellklatring er jeg jo vant til. Jeg er jo født med fjellsko på beina.

Jeg er jo faktisk helnorsk.

Gelius, sex og Bibelen

Gelius har med boka si gått langt over streken
...Samtidig er det ikke bare Gelius jeg reagerer på. Det som får meg til å reagere enda mer er vår tilsynelatende evne til å tie stille.

INgentinggjør meg mer trist en det som jeg leser i norske aviser om Gelius sin bok "Sex i Bibelen".

For å si det sånn: Jeg kjenner ikke igjen så mye av det han skriver med noe av det som jeg har lest i min Bibel..

Om jeg noen gang skal presentere meg som kristen, er det siste jeg vil å bli identifisert med prest Einar Gelius. Greit at jeg har et dårlig forhold til han fra før i og med at han er vålrenga fan, og at jeg skrev et langt brev til han som 17-åring hvor jeg kjeftet han ned for å gå i mot Bibelens sannheter. Den gangen turte jeg aldri å poste brevet. Men nå får det være nok.

Saken er den at Gelius i dag slapp ut en bok "Sex i Bibelen". Jeg har ikke lest den og har aldri tenkt å lese den. Men jeg har dog lest en anmeldelse og noen referanser til boka i tillegg til et par utdtrag av setninger fra boka. Jeg trengte ikke lese mer. Jeg ble kvalm.

Mennesker som dette perverterer begrepet "kristen" og "prest" ved å skrive slike saker og så kalle seg dette. Det Gelius gjør er at han lager seg noe helt nytt ved å bruke ett fåtalls ord fra Bibelen, mikse det til sine egne setninger og i tillegg legge til perverse ord og beskrivelser. - Og fortsatt hevde at det er Guds Ord.

Vi må ikke glemme salme 119.160: Summen av Guds Ord er Sannhet.


For å si det kort: Jeg er ikke enig med Gelius om at porno er noe positivt og jeg er ikke enig at sex før ekteskapet er "helt greit". Jeg er ikke enig i at Bibelen "oser av sex og erotikk" (hvorfor må den på død og liv handle om det- det er jo ikke det som er sentrum av universet, eller er det jeg som har misforstått?).

Gelius sier at sex i kirken ses som "skam og skyld". Det er ikke den Gud jeg kjenner sitt syn på det i alle fall, for han har skapt det. Han skapte sex til noe rent, vakkert, som en kjærlighetsak mellom to (ikke tre) mennesker - innenfor ekteskapets rammer.

Kjære kristne venner: Gjennom å konkurrere i å være så liberale som overhode er mulig mister vi vår tro. Er det ikke heller da bedre å være noe konservativ? Tro kan ikke eksistere på bevisst kompromiss. For tro er tro. Og tror vi på Bibelen som Guds Ord så tror vi på hele. Stillhet er farlig. Stillhet samtykker. På tide å reise seg, eller hva?
Eller hva er vi egentlig redde for?

Vi trenger noen i dette landet som reiser seg som forbilder i sunn livsstil og som forsvarer Bibelen og vår tro. Og kan ikke våre kirkeledere gjøre dette,

....så får vi gjøre det selv.

Typ Motvind

Noen dager våkner man bare og man bare kjenner trykket. Puta skriker etter en ekstra klem, og melken trives best på gulvet. (De hersens svenske melkekartongene). Sykkelen roper höyere enn vanlig og vinden har plutselig blitt utrolig sur.


Å hvor jeg absolutt ikke elsker silke dager hvor motvinden ikke er spesielt hard, men man kan ikke akkurat kalle det medvind heller. Heller en sterk motvind som får en til å fighte, enn en svak som smyger seg over deg og som tapper deg for krefter og gjör deg likegyldig, motlös og får deg til å sovne på dekket.
For det er kanskje den vinden som er den farligste?

Men vet du, det er gjennom de små hverdagsmotvindene vi blir trent. Trent til å möte de motvindene som kommer til å komme i löpet av livet.. Jeg vet ikke så mye om seiling men jeg har lest at selv om det til tider blåser ganske sterkt mot båten i opptil 60 grader motvind går det å gjøre god fart framover.(dog ikke direkte motvind, men ganske skarp sidevind kalt bidevind) Man må bare vite de riktige grepene og klare å seile så langt opp mot vinden som mulig med fylte seil. Med dette kan man oppnå stor fart. (Rom 8.28: "Vi vet at alt tjener til det gode for dem som elsker Gud." Han kan altså bruke til og med det vi ser som minus for å få oss framover!!). Men blir man overmodig risikerer man å få vinden rett i mot – man havner i ”vindøyet” - slik at seilene blir stående å blafre og båten stopper. Blir man for defensiv, taper man konkurransen.

Jeg vil bruke seilene mine riktig. Jeg ber og önsker av hele mitt hjerte at Gud skal läre meg å styre mine seil så jeg kan ha fart framover - uansett hvilken vind jeg möter.

Hver dag, ALT VI GJÖR er en invistering i framtiden. Og med det perspektivet blir plutselig livsseiling i motvind spennende. Man kan trene seg i å bli glad over å söle melk over hele gulvet på grunn av de hersens svenske melkekartongene.

Jeg har litt å läre.

Dagen da jeg ble oppropt på flyplassen.

Jeg har alltid drömt om det. Og da jeg flyttet til Sverige for å starte nok en höst her, fikk jeg endelig oppleve det. I tillegg fikk jeg forresten erfare hvordan det er väre 11 kilo over på vekta, løpe maraton i kapp med en gråtende femåring på en flyplass med tusen kilos vesker i tillegg til at jeg fikk brett ut hele sin private usystematiske håndbagasje på gulvet ved Gate 42.

Jeg ble kjört til flyplassen av min kjäre Ess klokka fem om morgenen. Tidene var noe finberegnet. Det pleier aldri å väre noe problem for meg om jeg kun er på flyplassen en halvtime før flyet går. Tre kvarter pleier å være allright. Nå kom jeg til å ha en time! Jeg hadde sagt fra til Norwegian at jeg kom til å bringe to kofferter. Noe som gjorde at jeg måtte etterlate halve klesskapet og mesteparten av favorittskoene mine tilbake i Norge. Jeg savner de.

– Du har 11 kilo overvekt. Dama så bare dumt på meg. Dama i Norwegianluka som liksom skal väre snille med jenter som meg. Syk var jeg også. Jeg syntes hun burde väre snill med meg. Dessuten pleier Gud å svare på bönnene mine om å slippe over med litt overvekt i amerikakofferten. Men han slutter kanskje på det tidspunktet med utnytter det og tar det som en selvfölge at han lukker öynene på mine fiender?

For nå var forsåvidt dama bak de spisse brillene min fiende. Det kjentes sånn ut. Den lille kofferten hadde hun allerede sendt i veg. Ond så hun ut også. Stiv i håret og hun knep munnen sammen. Nå bad hun meg betale 700 spenn for at jeg skulle få med meg klesskapet og flyttelasset mitt.

Jeg nektet. Så jeg tok med meg den 33 kilo tunge kofferten på det trange flytoalettet. Der var det noen damer som så dumt på meg i deg jeg hastigt slengte kofferten på gulvet og begynte å grave ut det tyngste. böker, bukser... sko. Jeg puttet det i en ekstra veske jeg heldigvis hadde med. Jeg stappet sekken og fikset en ekstra pose så den nesten sprakk. Så sprang jeg tilbake til luka, etter å ha prövd å smiske med noen av de andre Norwegian folka for å slippe å betale. Men jeg fikk ingen benåding. etter 4-5-6 forsøk gav jeg opp. Jeg var sinna. Tiden begynte å renne ut for meg. De skulle bare visst hvor mye jeg de siste årene har brukt norwegian og hvor trofast kunde jeg er. Jeg prövde å si det til de. De viste null forståelse. Så frustrert gikk jeg tilbake. Heldigvis kom jeg til en annen luke en dama med de spisse brillene. Men jeg la merke til hvordan hun glodde på meg i mistro på at jeg ikke kom til å betale. Fortsatt hadde jeg 7 kilo i overvekt. Norwegianmenn er hyggligere en damene og gav meg minus to kilo. Da ble det kun 300 spenn for å få med meg flyttelasset mitt. Jeg svelget hardt og betalte og ble fylt av hygglighetens gave (må ha kommet fra oven) og jeg klarte å si "ha en fantastisk dag". Tenk hva Gud kan gjöre gjennom oss.

Jeg stelte meg i kø til securitykontrollen med en veske, en sekk, kameraveske og pose. I tillegg hadde jeg noen ekstra lag på meg med klär og et par sjal ekstra rundt halsen og jeg begynte allerede og bli litt svett. Men jeg er smart så jeg klarte å få det til å se ut som noe av bagasjen jeg hadde tilhörte han foran meg og noe til hun bak meg så securityen ikke trodde at ALT var mitt. Jeg slapp gjennom. I det jeg pröver å usynlig stable all "håndbagasje" på meg og finne ut hvilket gate som venter på meg hörer jeg en stemme som gjör at jeg slipper å lete.

"Sandra Lovise Sätrang til Gate 42".

Suppekul. Jeg tok bena fatt. For de som er kjent på Gardemoen så er 42 ett lite stykke inn til höyre. OG du må gjennom taxfree og masse glassparfymeflasker. Det gikk bra. Jeg dyttet bare til et par mennesker. Jeg var dessuten ikke den eneste som sprang. Men jeg var den eneste med fire kolli håndbagasje. Jeg sprang. Fort. Eller fort er relativt. For meg var det fort. Jeg hang meg på en femåring som løp gråtende foran meg. Jeg prøvde å løpe i kapp med han. Synd jeg ikke hadde trent på en stund.

Jeg møter Gate 42 hivende etter pusten og bråstopper og forsøker å gjøre flere ting på en gang; Gjemme noe av håndbagasjen mens jeg leter etter legitimasjon og biletten jeg selvfølgelig har klart å miste på veien. Great. Som om ikke det var nok klarte jeg i leteprosessen miste den den halveis lukkede veska og alt detter ut. ALT. Lommebok, en sko, undertøy, bøker i form av alt fra Arva Kalvø til Bibelen, melkesjokoladen som ikke er til å unngå når jeg flytter øsover, for ikke å snakke om at tampongene klarte å finne veien ut og rulle rundt i gate 42.

Suppekul

Så... jeg stablet sammen håndbagasjen, viste legitimasjonen, mumlet takk og fant plassen min.
Jeg unngikk øyenkontakt med norwegianfolka.
Det var kanskje like greit.

Did you die today?

Det er t kjent begrep i kristne sammenhenger at vi må dø fra oss selv så Gud kan komme og virke gjennom oss. Forstår vi betydningen av det? Å dø fra sine svakheter er nå veldig greit. Men du tenkt på at det også innebærer dø fra sine sterkeste styrker?

"Jeg er korsfestet med Kristus. Jeg lever ikke lenger selv, men Kristus lever i meg". Gal. 2.20

"VI ble altså begravet med ham ved dåpen til døden, for at likesom Kristus ble oppreis fra de døde ved Faderes herlighet så skal også vi vandre i nytt liv." Rom 6.4

"Han sa til alle: Om noen vil komme etter meg, da må han fornekte seg selv og hver dag ta sitt kors opp og følge meg." Luk 9:23

Jeg hadde besøk i går. Av min kjære Line som nå bor i min naboby; Stockholm. Vi havnet i en samtale som fikk meg til å se noen ting plutselig litt klarere.

For selvfølgelig vil jeg dø fra mine svakheter så Gud kan bruke det og vise sin styrke. Å dø fra mine svakheter er ikke noe problem, jeg vil jo ikke ha de. Men er jeg ville til også å dø fra mine styrker så han kan vise sin allmektige styrke? For mine styrker vil fortsatt begrense han om de ikke dør, for mine styrker er ikke uendelig sterke, de stopper ett sted.

Tør jeg å være absolutt.... Ingenting?
Tør jeg å dø fra mine ord, gjerninger, tanker og drømmer?
Dø fra det så Gud kan multiplisere mine ord, gjerninger og tanker og drømmer? Da blir det null creds til meg om han skal gjøre alt.

Men så utrolig spennende det er når kun kan bruke oss til hva han vil uten at han blir "limited" For Gud har ingen begrensninger! Da kan ALT skje. Da vil det også være lettere å holde på sin ydmykhet. For stoltheten er det farligste som finnes.

Dør vi fra oss selv, er det kun Gud som kan virke. Og da tilhører ingenting av æren oss.
Og hver dag er det ett valg vi står i. Ikke en gang i uken eller en gang i året. Hver eneste dag står vi ovenfor utfordringen; Vil jeg bli brukt maksimalt av Gud i dag? Stiller jeg meg fullt og helt tilgjengelig - i dag?

Om gjør jeg det hver dag?
for å være ærlig - Aboslutt ikke.
Men jeg vil.

Jeg vil huske hver dag, å dø hver dag fra mine styrker og svakheter, hver dag, så jeg kan få maksimalt ut av Gud.
Så Gud kan bruke meg maksimalt hver dag.

Så hver dag jeg nå våkner og ser meg i speilet om morgenen vil jeg starte dagen med;
Did you remember to die today?

Alt jeg vil

..er å være med Jesus.
Alt jeg vil.
er å være med Jesus.
Alt jeg vil.
er å være med Jesus.

Mitt hjerte lengter. Det verker. En lengsel dypere enn hjertet. En lengsel som trenger seg inn til det indre av sjelen.

Gud. Alt jeg vil; Alt jeg vil er å være nær til ditt hjerte.
Og at du skal være nær til mitt hjerte.

Fyll meg. Form meg. Fyll mitt hjertes lengsler.
Gud min bønn er; Fyll meg mer og mer. Omslutt meg mer og mer. For du er i alt og rundt alt.

My heart has heard you say, “Come and talk with me.”
And my heart responds, “Lord, I am coming.”
Psalm 27.8

LIfe is still the best thing

Jeg har den siste uken flyttet til Sverige, Kjørt tilsammen minst 50 timer og et par hundre mil. ; Jeg har vært på besøk i Mandal. Der fant jeg det jeg hittil har kåret den fineste kafeen i verden jeg noen gang har vært på. Faktisk.Så jeg skal ikke beskrive den bare nevne de store vinduene mot havet og stolene med lilla fløyelstrekk, jeg sier det med en gang; Misunn meg.


Jeg har foresten en kjæreste som bruker 335 kroner en pocketutgave av Donald Duck striper fra 1950-tallet - i innbundet form. Det er forøvrig hans andre, siden den første i serien fikk han kun for 200 spenn. Jeg som trodde telefonselgere hadde en forgjeves jobb. Takket være kjæresten min har selgeren hvertfall fått noen ekstra kroner i provisjon.

Nå er jeg tilbake i Uppsala. Spiste nettopp den siste biten av sjokolade som var i kjøleskapet. Har tidenes viggoparty fordi mine roomies sviker en norsk sjel og stikker av både til til Arlanda og Gøteborg.

Så da sitter jeg igjen og fikser det praktiske. Jeg skal ha meg svensk bankkonto. Det er ikke så lett, men kundeservice svarer fort. jeg har lagt fram stemmekortet,for ja, tenkt; Jeg får delta i valget i Uppsala län. Valget er om 8 dager. Hvilket partier som finns i Sverige vet jeg ikke enda.

I tillegg har jeg vospiel med å skrive jobbsøknader.
Selv om pasta er veldig undervurdert, så kunne det likevel vært ok å redusere mengden pasta fra 7 dager i uka til 6 dager i uka.

Livet er fortsatt best. Med eller uten pasta.


Cheers

Behind the scenes

Jeg begynte dagen i dag med å kjøre i grøfta. I journalistbil. Gjørma ledet meg ut i kanten og jeg gravde meg bare lenge ned. Er ikke vant til slikt. Så kom det fire sykkelentusiaster som hjalp meg opp av gjørmehullet. Så da var en gråtkvalt og frustrert samtale med pappa klokka åtte om morgenen bortkastet. Seriøst journalist på jobb da vettu.

Etter det hadde jeg fire kilometer pluss skogklatring med mye rom og tid for å tenke og finne ut om jeg virkelig vil bli journalist. Treningen inneholdt klatring i kratt, skog og snubling i gjørme. Ingen skal noen gang le når jeg kaller meg friluftslivmenneske. På ryggen var en noen kilostung sekk, mens armene var full opptatte med ett kamerastativ, et filmkamera og et stort speilreflekskamera med to ekstralinser. Rundt utstyret hadde jeg avispapir og poser for å forsøke å holde det tørt. Forgjeves.

Forsåvidt et jeg hvor ukult det er å gå rundt og le høyt for seg selv helt alene. Men jeg måtte, - på grunn av den absurde situasjonen jeg var i, før jeg i det hele tatt hadde fått begynt på arbeidet, for målet var jo selvfølgelig gjørmehullet og det lå fire kilometer framme. Det førte hvertfall til at syklistene begynte å smile passerte synes jeg ikke aner hva var. Men du kjenner meg; For meg er det alltid bare hyggelig å kunne bidra til noen ekstra glade fjes.

Etter at jeg kom fram til gjørmebadet trenger jeg ikke si så mye. Men jeg har hvertfall bevist mine svømmeferdigheter og balansekunster. Akrobatikk er definitivt noe for meg. Spesielt landingsmanøvrer i ulike stilarter. Heldigvis kom den fem timer lange gratis kaldusjen som sørget for å fjerne gjørmen og etterlot seg våte klær, - gjennom mine fem lag med klær.

Jeg vet jeg ser kul ut og som en ekte journalist på jobb når du ser klærne jeg bruker ute på feltet. Dagen startet med en annen jakke men den gikk dukken. Ellers; her får du vite alt du trenger å vite alt om hvordan jeg egentlig bruker dagene når jeg er på jobb.

Resulatene ses forøvrig på min kjære avis www.h-a.no.





Neste gang jeg skal på jobb tar jeg på meg vannfast maskara.

Busylife #1

Jeg liker å late som at jeg er busy, har mange prosjekter og mye og gjøre og mange planer ogsåvidere. Forsåvidt har jeg det og jeg skal heretter kalles "kvinnen av opptattheten".

Det er derfor jeg skifter profilbilder på facebook, kommenterer bildene dine og liker statusen til "Kurt Kåre is now in a relationship", selv om jeg kun har sagt hei til personen Kurt Kåre en gang i hele mitt liv. For det er når jeg gjør det jeg ER busy. Har jeg ikke mye å gjøre er det ellers stille av meg på facebook og internett, for jeg vil for all del ikke tro at noen skal TRO at jeg har lite å gjøre når jeg har det. Dersom jeg derimot har masse å gjøre kan du få tro hva du vil; da bryr jeg meg ikke.

Det er en samvittighetsgreie.

Jeg kan ikke for det. Jeg liker å bruke minuttene mine på noe fornuftig. For eksempel å blogge om hvor viktig det er for meg å ha noe å gjøre. Så hva som har skjedd i dag? Jeg har registrert meg som bruker på et gratis fakturaprogram på internett. Det anbefales forresten og virker greit. Når jeg får bruk for det og hvordan er kanskje en sak og ett spørsmål for seg selv, men det er ikke greia. Jeg tenkte jo kanskje det kunne være greit å ha, uansett er det i alle fall kult å kunne si at man har det. "Hei jeg er Sandra og er bruker av ett fakturasystem". De fleste blir imponert av det.

Det er mange ting som er greit å ha. og noen er veldig opptatt av å få tak i carolabilder. Og jeg som trodde jeg var fan. Jeg har også lært at de største Carola-fansen likevel ikke kjøper bildere til prisen av det bildet er verdt, så de kan på langt nær være det vi kaller virkelige fans. Jeg har også hentet mine 20 postkort i byen som jeg har brukt to år på å tegne. Jeg kan fortelle deg det at det tar to år å tegne 20 strekmenn. Men nå ligger i alle fall verden for mine føtter. Forøvrig vurderer jeg å kjøpe billetter til Uppsala neste uke, men klarer ikke helt å bestemme meg for når jeg skal dra dit. Kanskje det kalles friheten til å velge (som på Meny). Men jeg skulle ønske jeg slapp slike vanskelige valg. De gjør alltid livet litt mer komplisert. men jeg lever jo også etter det at man vokser på utfordringer og avgjørelser så jeg tror kanskje jeg blir en meter høyere til neste gang du ser meg. Og i tillegg til det har jeg jammen klart å sende søknaden til Bibelskolen også i dag. Ikke verst. På siste dagen i siste timen før posten kjørte av gårde fikk jeg skrevet under, klistret igjen konvolutten og sendt den avgårde til Sverige. Sånn er det. Alltid i siste liten - fordi jeg har så altfor mye å gjøre hele tiden. I morgen skal jeg ha på dressjakka tror jeg. Og de nye skoene. OgEller de er ikke nye, men jeg glemte at jeg hadde de. Så da føles de nye. Jeg fant de i boden i går og det er det beste; da føles de gratis! Men jeg skal i alle fall se litt viktig ut i morgen. Jeg liker at folk tror jeg er viktig. Så jeg skal gå rundt med dressjakke og nye sko og si jeg er regisrert bruker av ett fakturaprogram. Hvor kult er ikke det.

Så i kveld? Jo i kveld skal jeg vel nyte av dagen, reflektere over de siste fantastiske dagene i Mandal.Så skal jeg vel være litt mer busy og finne saker å gjøre. Pakke ut burde jeg også gjøre forresten. Tenk at jeg flytter tilbake til Uppsala om en uke. Faktisk så känns det ganske Great!

og uansett så flyr jeg ellers gjennom livet on the wings of love, -bokstavelig talt;

Oppover

Du kjenner følelsen av når du sitter på ett fly og er klar til å lette? I det du tar av og letter blir du presset ned i setet. Teoretisk sett letter du, du er på vei oppover.
...men det kjennes absolutt ikke sånn ut

Jeg ble påmint på min oppdagelse i dag da jeg begynte dagen i en cockpit mellom Bergen-Oslo.

.Jeg gjorde en oppdagelse en dag. Det var i mai. Jeg mener jeg hørte det først. Så flydde jeg bare et par dager etterpå og var vitne til tidenes soloppgang. Og dermed forstod jeg det noen hadde prøvd å forklare meg.

Nettopp fordi du er på vei oppover blir tyngdekraften tydligere i det du letter, og du blir presset lengre og lengre ned i setet. Går det fort nok klarer du ikke bevege deg. Du bare puster og håper dette går bra. Deretter kjører du inn i skyene i tillegg. Lite kult å ikke se noen ting. BARE hvit tåke og du føler at du mister fokus, du vet ikke hvor du er. For en stund er du plutselig utenfor eksistens.

Så ser du ut av vinduene. Alt åpner seg, og du er over og ikke under. Skyene blir ett vakkert landskap under deg, og man skjønner plutselig ikke hvorfor skyene for noen øyeblikk siden fikk deg til å føle deg meget "lost, og ukontrollert".

Plutselig er du gjennom og ikke omringet av tåket.
Plutselig er du vitne til den mektigste kraftigste soloppgangen du noen gang har sett, fra ett helt annet perspektiv før. og du er bare... Breathtaken. (Få ord kan erstatte engelske uttrykk).
Så kommer turbulensen, men fortsatt er du oppe. Turbulensen skaper bare litt ekstra spenning i magen.

Du er høyere enn før, men først måtte du lette, kjenne tyngdekraften dra deg nedover og se skyene tette seg rundt deg og gjøre deg blind. Men fordi du er i flyet fortsetter du oppover, og oppover og oppover, bare fordi du er i noe som er større enn deg selv som flyr, leder og styrer. Oppover og gjennom. Selv om du blir handlingslammet av tyngdekraften blir du fortsatt tatt oppover på grunn av flyet du har satt deg i.

Det er vel nettopp slik livet er.
Med Gud.
I Gud.
- da er vi alltid på vei oppover :)

Ordene, Gud .. og meg.

Jeg savner å sitte med penn og papir og la ordene renne av meg. Bare for meg. Private ord. Sensetive ord. Ord for ingen. Ord for alle. Ord mellom meg og Gud. Ord mellom Gud og meg.


La ordene renne av meg og gjøre meg sårbar.
La ordene renne til meg og samtidig gjøre meg sterk i det jeg tør å være sårbar. La ordene skape bevissthet og handlingskraft. La følelsene få den oppmerksomheten de fortjener, og samtidig bli rasjonell og se på helheten. Å ikke la følelsene overskygge virkeligheten, lyve om virkeligheten når virkeligheten er så vakker som den er. Å la følelsene få ett trygt utgangspunkt - Gud.

Det handler om å la følelsene få kontakt med hjertet.
... For det henger nødvendigvis ikke sammen.

La impulsive ord komme ut fra det innerste av mitt hjerte. Kjenne at Gud elsker meg. La mitt innerste få ett uttrykk, noe som til tider kan være svært skummelt. Det kan være skummelt å være ærlig mot seg selv. Men det kan være fint å la det undertrykte få ett uttrykk. Det innerste kan også overraske, plutselig finnes det mye uoppdaget og fint der.

Gud er der uansett. Nært. Kjærlig. Hengiven. Beskyttende.

Og jeg elsker han for det. For i det jeg skriver med en svart penn i min uparfymerte dagbok og lar blekket få spillerom;

- Da kjenner jeg at jeg lever.

Alone @ home

Når katten er borte danser musene på bordet!

- Kjøpepizza og såpeopera!!

...som overgår all forstand

Vær ikke bekymret for noe! Men legg alt dere har på hjertet, fram for Gud. Be og kall på ham med takk! Og Guds fred, som overgår all forstand, skal bevare deres hjerter og tanker i Kristus Jesus.

Til slutt, søsken: Alt som er sant og edelt, rett og rent, alt som er verd å elske og akte, all god gjerning og alt som fortjener ros, legg vinn på det! Og alt dere har lært og tatt imot, sett og hørt hos meg, gjør alt dette! Så skal fredens Gud være med dere.

Fil 4. 6-9

Linselus på gulljobb

Gjør ikke noe å være på jobb når jeg kan gjøre dette da vettu! ;)
FÅNGAD AV EN STOMVIND!

For je kjem (itte) fra Stange je da vettu ama....

Jeg har et problem.

Grett att jeg bor på Stange da vettu, men det betyr itte at jeg forstår slik hedmarksdialekter lell..


Jeg forstår ikke dialekter. Som wannabe norsk-, historie- og spesielt nynorsk entusiast vet jeg at jeg burde støtte opp om dialekter. Men jeg får ikke toppkarakter av læreren min lenger kun ved å digge dialekter, så jeg dropper det ett lite øyeblikk.

Spesielt på jobb har jeg problemer når jeg får innringere og tipsere på telefonen min. Gud vet hvor mange gode tips jeg har gått glipp av ved at jeg sier "jeg vet ikke helt, du får ringe sentralbordet". Du kan kalle det for en fin "god dag mann økseskaft" historie med meg som hovedperson.

Stavangerfolka er også vanskelige. På død og liv skal de ha munnen sin full av Kompe/komle mens de smatter og prøver å si noe jeg ikke en gang klarer å etterligne, for jeg vet ikke hva de sier. Så jeg gjør som jeg lærte da jeg var i New York; Jeg sier ja, og smiler pent og starter fort på å snakke om været. For været er likt på de fleste dialekter.

Trønderne er uansett noe for seg sjøl. og når jeg intervjuer en trønder (hva i ALL VERDEN gjør trønderne i Hamar?) det gjør at jeg later som om jeg noterer i blokka mi og jeg nikker entusiastisk. For jeg har erfart at trøndere blir fornærmet dersom du kommer med ett lite "unnskyld, men hva sa De?".

Uansett. Det jeg skal prøve å si og søker forståelse for, er er at jeg ikke forstår hedmarkingene. Spesielt ikke på telefon. så da var det jo veldig smart av meg å bli journalist i lokalavisa.

Så neste gang en innringer ringer meg og tipser meg om biesvermen på en lyktestolpe på Stange og jeg i god tro drar ned til rådhuset i god tro om at jeg skal møte ordfører. ...
da går jeg offentlig ut mot skoleverket for å innføre en obligatorisk opplæring i hedmarksdialekten som eget språk.

För det skæll itte være bærre bærre å være journalist på hedmarken da vettu.
Men så opplever du mye arti å da vettu..
Som å ta bilder av dessa fine blommene oppi høgget her da vettu.

Det er greier da vettu!

Silje og Morgan

Min Kjære kusine Silje er nå gift med sin Morgan! Tenk det :) Jeg fikk æren av å være fotograf! Tenk det :)

Jeg er så glad i dere :)

Från höydare till höydare

Tenk det. For tre dager siden satte jeg opp telt mitt i en mørk skog klokka tre natten. For to dager siden satt jeg på en bryggekant Kristiansand med min kjære, og på kvelden fikk jeg nyte av tidenes konsert med Kirk Franklin sittende på ett fjell på Risøya. For en dag siden satt jeg på konsert med Carola og nå er jeg bare ladd for enda mer av livet.

og vet du.. denne gangen (i motsetning til i 2006) kom jeg gjennom en Carola-konsert uten å besvime!


Det var herlig. Jeg elsker at Carola er så helhjertet og personlig, og hvordan Jesus bare er et naturlig samtaleemne.

og vet du... helt impulsivt så stannar hon i Hamar for noen dager!! Hun tok initativ til Jesusfest i byen, vilket som är hur kul som helst!

så på Onsdag er det JesusParty i Hamar sentrum med Carola og co. (J-Party in the H-town lissom!!) Jeg elsker også at avisa mi gav henne forside og skrev det Carola fortjente.
Creds.

Ellers er deler på kroppen som jeg ikke viste eksisterte mørbanket etter et par netter i telt og timer i kø på E18. Men life is still good og jeg liker livet.
Creds til Jesus.

Rejoice.

THIS

...is what Life should be like!

Etter snart en uke hjemme i Hamar med blokk, penn, kamera og spørsmål etter alle kunstners regler kommer jeg fram til en ting; Life's great!

Jeg mener; jeg møter daglig utfordringer som at jeg søler kaffen på den nye buksa, finner ut at alle jeg skal intervjue er på en solstrand i Bulgaria mens det regner og jeg ender opp med å vurdere å rane en bank bare for å ha noe å skrive om på jobb. Make some action in Hamar folks! Men til tross; Life´s great!

Uansett, før jeg ble lenket til skrivebordet og avisspaltene for i år hadde jeg ti dager på Norgesturné med Tom. Det var kult. Jeg sang og han danset.

Uansett; hver dag blir jeg fylt med en uendelig takknemlighet til Gud. Til alt og alle han har gitt meg.
Jeg merker også hvor godt jeg har hatt av året i Sverige og at hverdagen i Hamar faktisk kan være en fryd det også. Dog, jeg foretrekker norgesturnéer i sør- og vest Norge i gul bil.


Mandal... kan ikke si noe annet enn at jeg likeré





Så stakk vi for å treffe disse...på Karmøy!
Hvor vi fisket..
(Tom vil også ha fisk)
-..og fisket ;)

Yeah!
mmmmmmmm







Så dro vi til Stavanger for å mate svaner.

Jeg vil prise Herren av hele mitt hjerte. Jeg vil forkynne alle dine undergjerninger. Jeg vil glede og fryde meg i deg. Jeg vil lovsyngge ditt navn, du Høyeste.
- salme 9.1