Her og nå. . hva med det?

Jeg lengter alltid tilbake. Og da jeg var der lengtet jeg alltid frem.
Jeg må lære å nyte øyeblikkene.



Det er alltid lett å sette pris på øyeblikkene i ettertid når man ikke har tilgang på dem lenger. Som oftest har jeg et hat-forthold til Sverige. Svenske banker, svenske systemer, svensk lønn og som norsk å prøve å gjøre seg forstått.
og så. Plutselig kommer det øyeblikk jeg savner. Ikke bankene, systemene, lønnen eller språket.
Men menneskene.

Det handler om å nyte hvert øyeblikk. Det skal jeg gjøre resten av året. Jeg elsker Mandal. Og det skal jeg utnytt til det fulle. Jeg skal elske hvert sekund.

Det er en svømmehall her i Mandal. Og svømmehallen har en velværeavdeling med steam, boblebad og badstue. Det er bare supernajs. Nesten som å være på SPA.

Det er også mange koselige gater her. Spesielt på kvelden. for ikke å snakke om kafeer hvor jeg kan nyte av livet med en kopp kaffe.

Høsten er ellers fantastisk og den har jeg alltid elsket. en kopp kakao mens det blåser kaldt ute. Ingenting er bedre.


For ikke å snakke om at det snart er advent! og jeg skal ha en LILLA advent! Det har jeg ikke hatt på to år for i Sverige har de ikke lilla advent! mmmmm-m. Jeg har så mye å være takknemlig over. Og ofte kommer det en merkelig grunn fram når jeg skal begynne å lese til eksamen. men jeg tror man kan kose seg med lesing også. For om noen år jobber jeg og da vil jeg plutselig lengte tilbake til lesingen og studielivet.

Så cheers for livet folks!

Et innblikk i mitt yrkesvalg.

Videoen inngår selvfølgelig i pensum og det var der jeg ble introdusert for denne enormt viktige videoen.

Å pakke ned livet i brune "bendit" bananesker.

Jeg pakker livet mitt ned i pappesker. . Om litt over en uke skal i følge gulesider.no bokstavelig talt flytte livet mitt i esker 453,9 km sørover. Dagbøkene mine, lappene mine, bøkene mine, klærne mine, koppene mine, de unødvendige minnebøkene og skoene jeg aldri bruker, men som jeg absolutt ikke kan kaste. Alt skal ned. Det enste jeg ikke kan pakke ned er minnene.

Jeg lover, dette er noe jeg har sett fram mot sååå lenge. Og følelsen av endelig være der at det er like rundt hjørnet er merkelig. Pluselig vil jeg tøye tiden. Sette hælene i bakken og si "ptrooooo". Samtidig som jeg at vil at tiden skal gå i superfart. Det er et paradoks.

Det er et paradoks som ikke kan beskrives med ord. Jeg vil aldri kunne pakke ned min tilhørighet til Østlandet i brune "Bendit" bananesker. Samtidig kan jeg ta et med og være stolt over å være Stangesokning. Vise bilder av jordene og si at "her er jeg fra". Hvem hadde trodd jeg noen gang skulle si det? Når jeg kommer tilbake hit vil jeg komme tilbake til så mange minner og fine historiet. Jeg gråter nesten. Tilhørighet er det jeg kjenner. Kanskje jeg ikke er så identitetsforirra som jeg har trodd.

Og jeg gleder meg så masse.. Først og fremst gleder jeg meg til å slippe å sitte på skype for å se og være med kjæresten min. Hverdagsliv. Men å pakke ned pikerommet sitt er en spesiell, noe monotom følelse. Spesielt da jeg har en konsert med Bjørn Eidsvåg og Thomas Dybdal like bak meg. Ikke gjør det bedre at Søs 1 skal gifte seg om en uke, og søs 2 venter min første nevø om to. Midt imellom flytter jeg med mine esker. Det er jo til å bli følelsesmessig engasjert av.

Pikerommet. Jeg har mange følelser på papir fra siden jeg var 10. Jeg har masse klær. Hvor gjør man av alt? Kaster det? Aldri! Men hvordan få plass til det på tjuefem kvadratmeter i Norges sørligste by?. Jeg aner ikke. Jeg tar det med og satser at jeg kan stable det i høyden. Om en uke begynner jeg på skole igjen. Merkelig.

Æsj. jeg klarer ikeå uttrykke det paradokset mellom å ikke klare å vente til ukens slutt, og å bremse tiden så jeg kan nyte "her" litt mer.

Det er en fin sommer. Med mye familie venner. Og veldig mye jobb. Og jeg er så takknemlig og glad for at det er en del av hjertet mitt, og at jeg har en så fin familie, og så fine venner.
Og det kan jeg ta med meg til Sørlandet. Minnene og det som fyller hjertet mitt med glede. Og om ikke lenge er jeg tilbake for å hilse på mitt kjære Østland og alt jeg har kjært her. Med nye, gode, romantiske historier fylt av latter.

Heldigvis er livet så mye mer enn noen brune "Bendit" bananesker.

7. mars 2011

7 mars 2011.

Plutselig snudde verden rundt. Bokstavelig talt. den blå himmelen var nede i det den forsvant i en uendelig, grå røyk. Jeg skrek, men hørte det ikke.

5. mars 2011.

Vi står opp altfor tidlig fordi vi bestilte ett fly som går alt for tidlig for min soverytme. Glad var jeg likevel. Vi var en gjeng på seks som skulle reise sammen. Til Kalkutta. India. Mitt paradis på andre siden av verden.

22. september 2008.

India. Jeg forelsket meg i India. Fjellene, tutingen, jeepturene i et landskap jeg aldri kunne bli lei av å stirre på. Det var min andre gang jeg var på besøk i asias uslipte diamant, men jeg visste jeg skulle komme tilbake.

6 mars 2011.

"Verry good quality, mam". Vi er på shopping. Pruting er min hobby, og som min fjerde gang i India følte jeg meg god. Bak ryggen lo de sikkert av meg for at jeg gav altfor mye. Men jeg følte meg likevel flink. Jeg gleder meg til å reise videre neste dag. Til landsbyene. Det er i landsbyene i India jeg kjenner meg hjemme. Byen er alltid ett midlertidig stoppested.

7 mars 2011.
kl 11.50

Jeg går på do. Indien style. Bak en resturant. I skuret prøver jeg å treffe hullet i bakken mens jeg veiver bort høna som jeg egentlig er livredd. Jeg puster ikke med nesa og springer så fort ut at jeg nesten ikke fåt på meg buksa. Vi ler. Vi spiser Kit Kat. jeg tar kameraet rundt halsen og setter meg i den fullpakkede jeepen.

kl 12.05.

Jeg sitter i midten, bak i jeepen. Vi er fire jenter der. Sitter noe dovent, observerer motoroveien. Vi har en liten varebil foran oss. Vi er oppe i 80. Bilen foran mister kurs. Jeg ser alt, men skjønner ikke helt hva som skjer. Jeg husker bare at jeg tenkte at dette klarer vi akkurat. At vi skulle klare å svinge av i tide. Mer rekker jeg ikke å tenke før jeg skriker. For plutselig går alt i sakte film i det bilen svinger 90 grader før den går på taket og fortsetter veien rundt. Noe glass knuser. I noen sekunder består verden av røyk, skrik og masse løpende Indere.

12.10
Jeg måtte tilbake til bilen for jeg mistet skoen. Min første tanke var om kameraet mitt overlevde. Kynisk. Så ser jeg han ene vi deler bil med. Jeg klemmer han. Han siger sammen og jeg husker jeg trodde at han døde.


12.20
Det er kaos. Jeg tror jeg blør i hodet, men finner bare en kul. Jeg er den eneste som fortsatt har en telefon så prøver å ringe de jeg kjenner. Jeg forteller at vi ahr vært i bilulykke. Jeg vet ikke hvor vi er eller hva som egentlig har skjedd. Jeg gråter. De spør om jeg kan snakke saktere.

---
Jeg vet ikke hvor mye klokka er. Jeg vet bare at jeg sitter i en ambulanse sammen med to av de skadde. Noen måtte bli med. Ambulanse i India; Bestående av en stor kasse på fire hjul. Ikke vet de hva støtdempere er, eller sikringer på sykesengen. Vi kjører motsatt retning med masse lastebiler kommende mot oss. Jeg tror jeg skal dø for andre gang den dagen.

13.00:

Jeg går inn på sykehuset. Indisk sykehus: En sementblokk med fluer og pasienter på gulvene. Min venn får en sykeseng av metall med blod. Heldigvis hadde vi stjelt en pute fra flyet vi fløy til India.

---
Tiden går. jeg føler meg ganske alene. Jeg vet ike hvor de andre er eller om de vet hvor de kan finne oss. Telefonen har jeg gitt fra meg.

Jeg finner en telefon i min venns lomme. Jeg vet ikke hvordan, men det var en indisk telefon og jeg finner kjærestens telefonnummer der. Han var her i fjor og traff denne indiske telefonen i fjor. Jeg vil kalle det ett mirakel. Jeg får ringt min kjære og mamma og pappa. Jeg er ikke så alene lenger.

16.00
De andre kommer. Da orker jeg ikke væres sterk lenger. Og jeg orker ikke være alene lenger. Jeg gråter og slutter ikke.


12.07.2011
Den dagen i dag skjønner jeg ikke helt hva som skjønner. Vitnene sier at bilen snurret to ganger på taket. Rutene var knust - utover. Vi fløy rundt i bilen som lottoballer for i India vet de ikke hva sikkerhetsseler er. Hadde det vært noen bil bak hadde vi blitt smadret. Noe som er en sesasjon i seg selv i India at vi var de eneste på veien. All bagasjen var for en gangs skyld i bilen og gjorde det trangere og tryggere.

Det kan virke så lenge siden og så fjernt. I India - så langt borte fra alt. At jeg kunne forvunnet fra mine kjære så langt borte gjør vondt inni meg. Jeg tenker ikke så ofte på det. Men i dag har jeg tenkt på det. Det har vært så mange bilulykker denne uken og det får meg til å tenke.
For livet er så ufattelig skjørt.

Vi hadde englevakt.
Opplevelsen ble for meg bare nok et bevis for så mange faktorer spilte inn at det er vanskelig å tro at det skulle gå så bra. Det er så mye mer jeg kan fortelle om denne dagen. Du har fått skjelettet i grove trekk. Jeg kunne fortalt om saker der Gud omfavnet meg da jeg følte meg mest ensom på ett lost sykehus in the middle og nowhere så langt borte fra hjemme. Det ble en annerledes tur i India enn jeg hadde forventet meg. Jeg er fortsatt glad i India. men jeg merker det fortsatt kan sitte. At det påvirker meg mer enn jeg noen ganger tror. Men i stedet for å tenkte på hva som kunne skjedd, så blir jeg heller fylt med en takknemlighet til Gud for å ha beskyttet meg og å ha vist seg trofast.
Ingen ble alvorlig skadet.
og jeg kan nyte I dag.
Gud er kilden til Livet.
Evig liv.
Gud Er.
Takk, Gud.

En dag i juli.

Jeg har fritidsproblemer. I løpet av dagen i dag har jeg drukket x antall pappkrus med kaffe. Kaffelatte, Cappuchino, Svart kaffe og varm sjokolade. Ikke er jeg miljøaktivist heller, fordi for hver kopp jeg tar så går jeg helt tilbake kun for å kaste også. Så har jeg noe å gjøre på. Jeg løper rundt og later som jeg er på ivrig jakt i å kunne hjelpe noen, når jeg egentlig bare er uttørket på sosiale omgivelser fordi jeg er presset inn i ett hjørne. Bokstavelig talt. Jeg sitter lengst inn i hjørnet på jobb, med dataen og rotet mitt. Jeg lurer på om det er derfor. Rotet. Eller kanskje jeg rett og slett bare er en plagsom personlighet. Det er en positiv side ved det. Jeg kan snakke høyt i telefonen uten at ALLE hører det. Jeg er sosialt desperat, jeg er altfor mett på kaffe. Og jeg har fritidsproblemer. Jeg tar meg til og med en kjøretur bare for å prøve å finne en sprekk i en veg som jeg kan skrive om i avisen til i morgen.

Jeg prøver virkelig. Jeg har tatt mange telefoner men ingen er interessert i å prate med meg i dag. I alle fall ikke snikk snakk. Men det ER faktisk fint vær i dag, og det er ganske lenge siden sist jeg så solen så jeg HAR ett behov om å prate om det. Men jeg har hatt en hyggelig samtale da. En stk omsorgfull kjæreste kalles det.

Og siden sist har jeg hatt lyst til å bli både biolog, danser og bonde. For jeg har vært på plantejakt og bondetokt. Det er sånt jeg lærer når jeg er på jobb.

Jeg har fritidsproblemer. Jeg er seriøs og jeg leker ikke journalist.

Bildet er KUN tatt med så du ringer 02318 og tipser. Takk. Alle vegsprekker tas imot med takk.

Jeg er tilbake i Indesigns verden. - Har jeg noen gang sagt jeg liker det? Når sa jeg at jeg var datageniet? Jeg vet jeg er flink til å leke wannabe everything,
- men ett sted på jo faktisk grensen gå.

Men av en eller annen grunn kommer bare Indesign løpende etter meg
og jeg prøver å løpe ifra. men det funker ikke og Indesign sluker meg mot min vilje og på under en uke har jeg satt opp 52 sider til Årsboken! JA BRA JOBBA S!! Uansett, lite søvn, alderles for mye sjokolade og kaffeinntak, stive skuldre, trøtte øyne, ufokusert hjerne under leksjonene; - Life is GREAT!

Dessuten får jeg masse spørsmål fra folk som tror jeg kan noe. Jeg finner opp noen fine svar som at "kan du ikke bare gjøre sånn og sånn", det burde gå ellers må det være noe problem med dataen din. Så smiler jeg. Og går. Vel vitende om at at personen blir sittende troligvis i en større frustrasjon enn tidligere.. Yee.. wannbe smarty.

Jeg liker det jo på en måte. Sene kvelder, deadliner, printstress, og frustrasjon. det er liksom sånn livet mitt var tre år under videregående. Og nå merker jeg at jeg nesten (Merk; NESTEN) har savnet det. Jeg liker jo å være busy. Dette var kanskje en litt vel brå overgang fra 0 til 52, men det er jo sånn jeg blir flinkere. Dessuten er det så verdt det når resultatet er ferdig!! og det vil det være på fredag. HURRA!

DESSUTEN har jeg min nest siste dag på jobb i Sverige i dag! Det er min siste hele onsdag i Sverige. Jeg må på ICA og spørre etter esker så jeg kan pakke ferdig. Jeg må handle mat for jeg har vært for busy til å både handle og spise mat. Men jeg kan ikke kjøpe alt mulig, for det trenger ikke holde lenger enn en uke. Det betyr at melken jeg kjøper kanskje holder til jeg drar. Kult.

Om jeg gleder meg?
GJETT OM

Om jeg har hatt det så forferdelig?
TVERT OM. det har jo vært to BRA år.

Men fedrelandet kaller og ropet er høyt etter TO over på andre siden av svinesundbrua. oyeah! 6 dager og jeg er på det blide sørland. 8 dager og jeg ser TOM. 6 dager til at jeg kan ringe familien og venner uten å bruke alle lommepengene. Det har sine fordeler å bo i Norge når du er NORSK :)

See you soon!

Den første kjærlighet

Bibelskolen har på ingen måte gjort meg til ett perfekt menneske. Snare har jeg fått øynene opp for min ufolkommelighet som menneske. Men det får meg bare til å forstå enda mer av Guds kjærlighet og hans nåde.

Jeg har skjønt at man ikke kan streve og jobbe for å få lykke.
- man må være villig til å motta den.

Jeg har snart bodd i Sverige i to år. Jeg nærmer meg finishen på mitt andre år på bibelskolen. Det gir tid for refleksjon.





Jeg kom hit høsten 2009. Sånn følte jeg det da: http://sandra-ls.blogspot.com/2009/08/little-bird.html.

To år.. Mange spør meg hvorfor Bibelskole. Spesielt kanskje hva som skjedde medkarrierekvinnen Sandra. Men jeg er fortsatt ambisiøs. jeg tok bare to år for å legge ett grunnlag som jeg vil ha nytte for resten av livet, hver dag.


To år på Bibelskole. Sterkere i troen, mer kunnskap og to fantastiske år hvor Gud igjen og igjen har vist meg sin trofasthet. Og fortsatt kan han føles langt borte. Ja- min ufullkommelighet lukker fortsatt øynene på meg. Da gjelder det å påminne seg selv hva han virkelig har gjort for meg. Finne tilbake til den første kjærligheten. I hverdagen. Og nå. Hjertet mitt verker etter å se enda mer av Jesus. I hverdagen, i mitt liv. Jesus var egentlig ganske jordnær. Og praktisk.

Alle vet at ekte kjærlighet er mer enn bare en opplevelse, følelse og ett ord.
Gud er min far. Det er mer enn ord. Jeg har fått oppleve hans kjærlighet i praksis.

Jeg pleide å si at lykke var relativt.
Det er det ikke.
Lykke er det som får oss til å være tilfredse på innsiden til tross for at alt annet raser.

Jesus er lykke og han kan du aldri fortjene. Bare ta imot.

For til tross for min ufolkommelighet så elsker han meg. Til tross for at jeg svikter Han, andre, men kanskje først og fremst meg selv. Så elsker han fortsatt meg. Og det er mer enn ord. Det er fakta. Man må bare gi han tillatelse til å vise det; hans farskjærlighet og alt som følger med.

First kiss

SERIOUSLY!!

Dette har du faktisk alltid lurt på!

Dette ER genialt. Brukte det senest i dag. flere ganger. haha

Noen ganger skulle jeg ønske jeg hadde mer å skrive. Jeg mener. Jeg hadde så mye mer på hjertet for to-tre år siden. Så mye tanker. Kanskje jeg ikke tenker lenger. Det er litt trist. Jeg ønsker å skrive. Blekk på papir, - ikke det at det funker så veldig mye slik lenger. Jeg har fortsatt mye på hjertet, men det er litt annerledes. Kanskje jeg har det litt for bra. Jeg skriver mer når jeg ikke har det så bra. Så på en måte er det jo bra. Likevel er ord den måten jeg klarer å uttrykke meg på. Jeg har alltid trodd jeg er god på kommunisering. Jeg tror jeg kan ta feil noen ganger. Jeg er ikke alltid flink til å si til mennesker hva de betyr for meg. Det blir bedre med skrivne ord. Da kommer det mer fra hjertet. What is livet about liksom? Norges mest populære bloggere blogger om sex, seg selv og mote. Jeg har ikke så lyst til å skrive om det. Hva kan jeg blogge om som du gidder å lese? Come oooon Tips meg!

TRIPPEL L og KK

LENGE LEVE LIVET
(og Kit-Kat)


Ja. Det er vår. og igjen blir jeg förvånad av å merke hvor mye jeg blir påvirket av antall D vitaminer som treffer ansiktet og varmer opp smilet mitt.

Jeg har hatt nok en lifechanging tid i India. Kit- Kat tok reddet meg nok en gang fra eventuelle sjokoladeAbstinens som var på vei. Likevel og samtidig så godt å komme hjem til alt. Jeg er så velsigna. I alt. Og Gud overrasker med ALT. Småting og storeting. Det er kult. Saker som jeg tror er problem viser seg å ikke være noe problem likevel. Snakk om å lure seg selv og gjøre saker komplisert og grave seg ned i gjørma uten grunn - Gud har, tross alt, full kontroll! Jeg har forstått att livet er til for å NYTES, og hvert minutt vi har her er for all del absolutt ikke noen selvfølge. NYT MAX! Livet er også til for å bli tatt på ALVOR. og for å leve med JESUS. For han er bare totally BEST og ett liv uten JESUS er verre enn ett liv uten SJOKOLADE. Hvorfor sløse det med saker som gjør en bare lykkelig når du kan være 110 % lykkelig 24/7?

Norge venter like rundt hjørnet, søstre og gode venner gifter seg i rekke og rad, og jeg skal bli TANTE til en bitteliten gutt. Solen skinner, jeg drikker kaffe og gleder meg til sju uker med verdens beste JOBB i Hamar hvor jeg kan fortsette å være totally wannabe journalist. Jeg skal til HAMAR, og MANDAL og life is just great fordi jeg elsker det. Jeg har tidenes KJÆRESTE, og verdens beste FORELDRE, og de beste SØSTRENE, og kuleste SVOGERNE og mest NAJSE vennene. Vi skal til ITALIA med FAMMEN, for ikke å snakke om ROMA i ett totally najs hus på landet, nær muligheter til både riding, klatring og raftig for ikke å snakke om BYLIV. Hvor KULT er ikke det. Familien EKSPANDERER og det med en fart som en universrakett. Som minstemann har jeg jo aldri hatt den opplevelsen før. Hvor HEFTIG er ikke det?

Serr ass. Party on. Hvem har vel noen gang nektet for att livet er GØTT?
Come oon. Smil a people. Smiiil.

Jeg har verdens beste mamma..

.. og jeg skulle önske såå at jeg kunne väre hjemme og feire henne i dag på morsdagen.

Skulle önske jeg var der i dag og kunne takke for alle frokostene på sengen, alle hilsnene på matpapir i matboksen i lunsjen på skolen, alle gode råd, all tålmodighet på rot jeg har glemt på stua, alle vaskene med klär, alle gangene hun har vasket rummet mitt.. helt uten videre, alle nistene hun har gjort for meg, alle gode meldinger, ord og ikke minst klemmer. All takknemlighet for oppmuntring, og troen på meg, selv når jeg ikke nådde opp til mine egne forventninger til meg selv. Så er det alltid en der som pusher meg videre og får meg til å fortsette å tro på meg selv. Mamma, som var der (og ER) når det ikke alltid er like greit bli stor og lärer meg å bruke sminke, lide for skjönnheten ;), og som gir meg de beste oppskriftene på hjemmebakt bröd. Mamma som setter meg på plass når jeg gjör noe jeg ikke burde gjöre, eller setter tankene mine på plass fra et litt större perspektiv når jeg kan bli trangsynt og redd, og som har vennelig formaning i sin munn når det behövs. Akkurat som i ordspråkene 31. Og ikke minst at hun har vist meg hva det er å väre en Gudskvinne, en god kone for sin mann, og hun har värt et så stor forbilde og vist hva en god mamma er. Hun har vist meg hva trofasthet er, og lärt meg hva kjärlighet er. Mamma som alltid har satt Gud og familien först. Som har lärt med at Gud ER, og at han elsker meg. Som har presentert meg for Gud, vist meg at han er en realitet og har lärt meg hva det er å leve i troen på at Gud alltid er der.

Takk mamma. For alt du har gjort, alt du gjör, alt du sier, alt du... bare ER.

Du er THE best og jeg er så glad i deg! >

Ja hverdagen etter jul har värt som å få en hel blötkake smelt i ansiktet. Alt på en gang. TOO much of the good stuff. Mye skjer. Våren har kommet og gått og plutselig er vinteren tilbake for fullt.

og attpåtil så blogger jeg kun fordi det er lenge siden og jeg har mistet all evne til kreativitet. Hva denne vinteren gjör med oss! Livet er, tross alt ganske så smilende. Jeg er fortsatt i Sverige, forsöker å henge med. Nå har jeg levert macen inn til bytting av tastatur, og må väre uten en uke. Det må väre förste gang siden jeg ble presentert for nerdenes rike for seks år siden på Medialinja på Katta. Dessuten er laderen kverka og jeg håper forsikringen min jeg betalte 3000 for dekker de kronene. Til og med macer lever ikke for alltid. Det skjönte jeg nå.

Svenska banker er dessuten noe for seg selv. System - hva er det? Blir kastet fram og tilbake for å få utbetalt en noe aka underbetalt lönning og begynner å lure på om jeg får det i det hele tatt. Når til og med bankene tviholder på tusen spenn så må noe värer alvorlig galt med dette landet. I tillegg til dette närmer jeg meg 22 og snart voksen alder. Hvem hadde trodd det. Lille drittungen begynner å bli voksen. Hvor kult er ikke det.

men jeg sa livet smilet, og det ett ganske stort glis, til tross;
Gud er god. Han er trofast og skifter ikke humör. Vinter eller ikke. Kreativitet ellller ikke. Mac eller ikke. Lönning eller ikke.

Jeg elsker faktisk livet. og om en uke skal jeg hjem til Hedmark og Mjösa. Tenk det!

Vet du..
Haha..Nei.. jeg vet ikke jeg heller.

Hverdagets helter

En hyllest til hjemmevärende mödre i Aftenposten:

http://www.aftenposten.no/meninger/debatt/article3985744.ece

Absolute Stop - Chocolatee

Ja.... okej, det siste man skal gjøre rett etter å ha inngått en avtale om en måneds sjokoladestopp er å se på bilder av flytende, varm sjokolade som lukter ut av skjermen.Jeg gjorde det... men jeg har fortsatt ren samvittighet.

I'll be strong.

Vær beredt for kanskje litt følelsesmessige up and downs med en betoning av at jeg kanskje synes noe synd på meg selv i min første bloggmåned i 2011.

Da vet du hvertfall hvorfor, og det finnes ingen grunn til å ta det personlig
God januar