ro-meg-ned

ok. Da er det fire timer til jeg er enten brunette eller til jeg kommer ut fra Maria med lilla hår (i verste fall).

Jeg begynner å føle meg litt stressa, litt nærvøs og litt småreddredd. LIVREDD.

Jeg må gå inn i meg selv: Hvorfor skal jeg dette?
Jeg har alltid vært stolt av å være blondine.

ok jeg må bare få gjort det, dette er en av de tingene man må få gjort i løpet av livet. Håret mitt ligger i jentene i klassen sine hender. De burde være nervøse. Håret er min drakt, min stolthet.

Jeg kan ikke ombestemme meg nå.

Jeg ombestemmer meg kun hvis noen ringer meg og spør om jeg vil gifte meg med dem i morgen.

Altså: I´ll do it! and.. I´m ready! :D